Lykkelig på sykkel

Å sykle handler om så mye mer enn tettsittende drakter, kjønn, svette armhuler, feilparkerte biler og å perse nye rekorder.

Publisert: Publisert:

HVERDAGSSYKLISTER: En sykkeltur gjennom byens åpne rom, torg og plasser gir nye syn og opplevelser – og et løft i hverdagen, skriver syklistene Siri Breistein (til venstre), Gunvor Rasmussen, og Gro Reppen. Foto: Privat

  • Gro Reppen
  • Gunvor Rasmussen
  • Siri Breistein

Sykling er blitt hett. I hvert fall å debattere og mene noe om. Engasjementet viser seg ikke bare på Facebook-gruppen «På sykkel i Bergen». Også i mediene debatteres sykkellivet ivrig. Men om alt fokus (og støy) om gule trikoter, blendende sykkellykter og fravær av kvinnelige syklister har ført til at flere har satt seg på sykkelsetet, er ikke sikkert. Å sykle handler om så mye mer enn tettsittende drakter, kjønn, svette armhuler, feilparkerte biler og å perse nye rekorder. Å sykle handler om å ta kontroll over eget liv. Og om livsglede.

Det er ikke lett å få øye på kombinasjonen sykkel og lykkelig i mediebildet. Når man følger sykkeldebattene, er det som å tre inn i en åpen krigssone hvor frontene står mellom syklister og fotgjengere, mellom syklister og bilister og mellom syklistene selv. Fra skyttergravene skytes det stadig ut nye verbale angrep fylt med uforsonlige og følelsesladede ord. Når BT-kommentator Eirin Eikefjord går ut og karakteriserer det å sykle i Bergen som en «dødsfelle», hvorpå hun oppsummerer at sykkellivet i byen innebærer en «overhengende fare for å bli utskjelt, utslitt, å drepe eller bli drept», er det nok et tilskudd for krigsretorikken. Bergen dumper som sykkelby, og stemningen av misantropi som råder, skremmer enhver vekk fra tanken om et aktivt sykkelliv.

Les også

«Problemet er at det er et helvete å sykle i denne byen»

Vi er tre kvinner som har syklet daglig gjennom Bergen i snart to tiår. Frem og tilbake mellom jobb, barnehage, byen, skolen, møter og oppdrag – i all slags vær og uvær. Noen ganger i skjørt og høye hæler, andre ganger kamuflert i oljehyre. Vi er helårssyklister, men verken spesielt heltemodige eller vågale. Vi har ikke refleksvest eller høy fart, og er ikke tøffere enn andre. Vi er tre vanlige syklister med et ønske om å spore debatten om sykling over på sykkelglede. For det handler om mer enn å overvinne kampen mot bilister og bussjåfører, som bruker syklister som skyteskiver. Det handler om mer enn å overvinne kampen mot politikere og byråkrater, som ikke makter oppgaven å sette sykkelen på dagsordenen, og som klarer kunststykket å ferdigstille bybanestrekninger uten tanke på sykkelsti. Det handler nemlig om å alminneliggjøre sykkellivet.

Vi er hverdagssyklister (ikke frøkensyklister!). Vår hverdag er også slik at vi noen dager må bruke bil, buss og bane, og vi tvinges inn i et system av kø, rutetider og folkemengder i bevegelse. Da drømmer vi oss tilbake til sykkelsetet. Fordi det å sykle gir kraft og energi som løfter oss i hverdagen. Sykkellivet verner oss mot mas og jag og bringer oss med et smil dit ferden ender.

Vi er «slow»-syklister, som tråkker oss gjennom hverdagen fra et sykkelsete, og vi skulle ønske det var langt flere av oss: Folk som sykler til nærbutikken, nærskolen, til barnehagen og byen. Folk som synes det er stas å være hverdagssyklist. Vi jakter ikke på følelsen av dødsangst, men på lykkefølelsen av vind i håret, lukten av årstider og følelsen av å være fri. Fri fra bilkorker, fra rutetabeller og overfylte busser og bybaner. Fri til å sette eget tempo, til ta styring over egen tid og eget liv. Derfor gir sykling pur glede – og mindre stress. En nylig undersøkelse fra England, blant 18.000 pendlere, viser at folk som går eller sykler til jobben stresser mindre enn andre pendlere.

I tillegg til nærhet til naturen, gir sykling nærhet til egne tanker. Å sitte på sykkelsetet gir rom til å la tankene fly og samtidig kjenne gleden av å være i bevegelse.

Leder i plan— og trafikkseksjonen i Sør-Trøndelag har gått ut med en advarsel om at man ikke må oppfordre bergensere til å sykle, på grunn av byens utrygge sykkelanlegg. Sykkellivet i Bergen handler om hullete brosteinsbelegninger, å dele smale fortau, om sykkelstier som plutselig havner i ingenting, om råskinn av medsyklister, om plutselige bildører som åpner seg i synsfeltet.

Å vedlikeholde et langt og rikt sykkelliv handler om årvåkenhet og alltid være i beredskap, men det er likevel ikke god nok grunn til å fraråde sykkel som transportmiddel. I vår virkelighet er det ikke noe problem å være hverdagssyklist i Bergen, men det krever at man er omgjengelig, tålmodig og kreativ i valg av sykkelstier. Kanskje er den lengste veien til jobb den som tar minst tid og krever færrest konflikter, mens den korte veien er full av stopp, høye kanter og konfliktsituasjoner med andre trafikanter. Å vedlikeholde et sykkelliv i Bergen handler om å ha respekt for trafikkbildet, og om god tid.

Et familiemedlem hadde ikke syklet siden hun var liten. Hun ble satt på en sykkel midt på Place de la République i Paris. Etter noen dager forsvant frykten for trafikkbildet, og etter en stund kom uttalelser som: «Jeg føler meg så levende». Vi har syklet i Chicago, i Hanoi, Paris, Ljubljana, Stockholm og London. Vi har tråkket oss gjennom Brooklyn og Manhattan og opplevd Kuta fra sykkelsetet. Ingenting slår å møte en ny by fra sykkelsetet. Alt blir nærmere, gøyere og enklere. Det gjelder også i egen by.

For å takle et hektisk småbarnsliv, er det ingenting som slår sykkelen.

Å sykle handler om å utsette seg for tilfeldigheter og for det uforutsette. En sykkeltur gjennom byens åpne rom, torg og plasser, gir nye syn og opplevelser – og et løft i hverdagen. Du trenger ikke å bekymre deg for bompenger, parkeringsplass eller kork på Danmarks plass. For å takle et hektisk småbarnsliv, er det ingenting som slår sykkelen. Du parkerer rett utenfor døren til matvarebutikken, plasserer middagen i en sideveske eller sykkelkurv, og snart er du på vei videre. Sykkel sparer ikke bare klimaet, men gir deg mer tid og bedre økonomi. Tar du deler av sykkelveien i selskap med barn, gir det daglige fellesgleder.

Tenk om alle som bor i en radius av fem kilometer fra Torgallmenningen brukte sykkel i stedet for privatbilen. Det er jo fullt mulig. Blir vi mange nok, er sjansen større for at sykkelen blir en naturlig del av et større miljø- og samfunnspolitisk prosjekt. For det handler selvsagt om byutvikling og om å prioritere et sykkelløft inn i veiløftet. Begynn med å lage en grønn slange som vi kan sykle trygt i. Eller gi byens befolkning gratis sykkelkurs om trafikkregler og vedlikehold. På den måten kan enda flere oppleve å være lykkelig hverdagssyklist i Bergen.

Men er det mulig å få en «slow»-syklist-bevegelse i Bergen? Bondens marked er blitt en suksess, og bærekraftig liv på Landås er in. Så hvorfor ikke langsomsykling i Bergen?

Publisert: