Palestinas historie

Palestina-spørsmålet fortsetter å oppta oss. Det er en av vår tids mest langvarige konflikter med store konsekvenser for verdens politiske og økonomiske stabilitet. Imidlertid er det et problem at oppfatningene av denne konflikten i stor grad bestemmes av hvilke ideologiske eller religiøse posisjoner (for ikke å si skylapper) man har.

Publisert: Publisert:

Av Lars Gule

Debatten i Bergens Tidende den siste tiden illustrerer dette, hvor retoriske poeng og bastante påstander synes viktigere enn kunnskap og forståelse. Wilfred Høsteland har stilt en rekke spørsmål om Palestinas historie (24.07). På tross av Høstelands retoriske intensjon, kan svar på spørsmålene bidra til å gi et bedre grunnlag for å vurdere konfliktens forløp og situasjonen i dag.

1. Hvem opprettet Palestina og når skjedde det?

Gjennom mer enn 2000 år har Palestina vært navnet på et geografisk område, ikke en stat. Det geografiske navnet er overført fra navnet på et folkeslag – filistrene (kjent fra bibelhistorien) – som fra ca. 1200 før vår tidsregning og i om lag 600 år kontrollerte en del av kyststripen fra Gaza by og nordover om lag til Jaffa. Innenfor dette området var det en allianse av fem byer, kjent som Filistia (filisternes land). Ut fra dette ga senere grekerne navn til hele området. Navnet ble videreført av romerne og araberne, selv om det ikke falt sammen med noen presis provinsinndeling i Romerriket eller under arabisk og tyrkisk styre. I den vestlige kristenheten ble navnet godt innarbeidet.

I 1920 ble størstedelen av det mer upresise geografiske området Palestina vest for Jordanelva definert som et mandatområde av Storbritannia, Frankrike og Folkeforbundet. Det er dette området som i dag benevnes Palestina.

2. Hvor gikk grensene for Palestina?

De presise grensene kan leses av kart fra mellomkrigstiden. Dette ville også være det selvstendige Palestinas grenser fordi mandatområdet bare skulle forvaltes av Storbritannia til befolkningen var moden for uavhengighet.

3. Hva het den palestinske hovedstaden?

Jerusalem var administrativt sentrum i mandatet og naturlig hovedstad, også som hellig by for tre religioner.

4. Kan vi få navnene på 3-4 av Palestinas større byer?

Under mandatet var Jerusalem størst med nesten 100 000 innbyggere. Det fantes andre byer, som Haifa, Jaffa, Tel Aviv, Ramallah, Nablus, Nasaret, men få hadde mer enn noen titusen innbyggere.

5. Hvilken økonomisk basis hadde Palestina?

I 1922 var innbyggertallet ca. 800 000 (hvorav ca. 95 000 jøder). Viktigste næringsveier var i landbruket. Det ble produsert hvete, hirse, olivenolje og noe tobakk. Sitrusfrukter, særlig appelsiner, var viktig for eksport. Palestinas appelsiner utgjorde 1/7 av verdensproduksjonen og 75 % av landets eksport i 1933. Husdyrhold var også viktig, særlig småfe. Landet manglet de fleste viktige mineraler. Industrien var meget lite utviklet. Størstedelen av befolkningen bodde på landsbygda.

6. Hva var navnet på de tidligere lederne i Palestina, før Arafat?

Da mandatet ble opprettet var det nasjonale lederskapet i Palestina lite utviklet. Panarabiske ideer sto sterkt og mange tenkte seg at Palestina ville bli en del av et uavhengig Syria fra Tyrkia i nord til Egypt i sør(-vest) og fra Middelhavet til Irak. Derfor kom viktige impulser fra Damaskus. Men det fantes fremtredende familier og personligheter som fikk ledende posisjoner i Palestina da det ble klart at en storsyrisk løsning ikke var mulig. Til disse familiene hører Husseini'ene (som Arafat tilhører) og Nashashibi'ene. Det fantes også andre. Den «viktigste» lederen ble hajj Amin al-Husseini som var landet øverste muslimske religiøse leder. Hans grove feilvurderinger i kampen mot britene og sionistene førte ham på nazistenes side under 2. verdenskrig.

7. Hva slags regjering hadde Palestina?

Britene styrte landet gjennom en «high commissioner» og hans administrasjon. I tråd mandatsbestemmelsene ble det forsøkt opprettet regjeringer med lokale representanter, men palestinere avviste stort sett å sitte i styringsorganer sammen med sionistene. Derfor var det direkte britisk styre i Palestina fra den britiske okkupasjonen i 1917 til 1948. 8. Ble Palestina noen gang anerkjent av et eksisterende land?

Ja, alle medlemmer av Folkeforbundet som var med på å gi mandatet, anerkjente en provisorisk uavhengighet og dermed at Palestina skulle bli helt selvstendig i fremtiden. Men selvsagt har ingen stater anerkjent som en likeverdig stat et Palestina som ikke har vært fritt og uavhengig.

9. Hvilket språk hadde palestinerne?

Språket i det geografiske Palestina har variert gjennom historien. Semittiske og ikke-semittiske språk har blitt brukt. På Jesu tid var det arameisk som dominerte. Etter arabernes erobring på 600-tallet ble — etter noen hundre år - arabisk det dominerende språket. Det var det frem til og under mandattiden også.

10. Hvilken religion var den rådende i Palestina?

Dette har også variert gjennom de mange tusen år av historie som arkeologer og historikere forsøker å rekonstruere. Jødedommen var en av flere religioner etter det babylonske eksilet i det 6. århundre før vår tidsregning. Kristendommen var utbredt under det bysantinske herredømmet, mens islam har dominert siden den arabiske erobringen.

11. Hva var navnet på Palestinas myntenhet?

Mange mynter har blitt brukt gjennom historien, men britene opprettet palestinske pund som myntenhet i mandattiden.

12. Siden Palestina ikke eksister i dag, vil vi gjerne vite hvorfor og når landet opphørte å eksistere?

Landet har ikke opphørt å eksistere som geografisk sted, og befolkningen er heller ikke borte, men mandatet Palestina fikk ikke utvikle seg til en selvstendig stat på grunn av motsetningene mellom den innfødte befolkningen og innvandrende jøder. Sionistene som organiserte det jødiske samfunnet i Palestina, hadde som mål å opprette en egen jødisk stat. Palestinerne ønsket en palestinsk-arabisk stat og motsatte seg sionistenes planer. Etter år med protester, opptøyer og opprør overlot britene Palestina til FN i 1947. FN vedtok med knapt flertall og i strid med folkesuverenitetsprinsippet å dele landet mellom palestinerne og jødene. Denne delingen godtok ikke palestinerne og den arabiske og muslimske verden. Resultatet var en krig hvor de bedre organiserte og utrustete sionistene tok en større del av landområdet enn tiltenkt i FNs plan. De øvrige delene – Vestbredden og Gaza – ble kontrollerte av Jordan og Egypt. Kong Abdallah av Jordan annekterte Vestbredden i 1950, uten respekt for FNs vedtak. Anneksjonen ble bare anerkjent av Storbritannia og Pakistan. I 1988 oppga kong Hussein Jordans krav på området, i erkjennelse av at det tilhørte Palestina.

13. Hvorfor prøvde aldri Palestina å bli selvstendig før arabernes nederlag i seksdagerskrigen i 1967?

I mandatperioden krevde palestinerne kontinuerlig at Palestina måtte bli selvstendig. Fra 1936 til -39 var det et blodig opprør mot britene med dette som mål. Britene satte inn titusener av soldater for å slå ned oppstanden.

Etter nederlaget mot sionistene i 1948 lå det palestinske samfunn i grus uten lederskap. Drøyt 700 000 av 1,3 millioner palestinere var blitt flyktninger, mange gjennom etnisk rensing. Små palestinske motstandsgrupper dukket opp, men de ble kontrollert av araberstatene. Det tok derfor tid før det ble opprettet en uavhengig palestinsk bevegelse, al-Fatah, i slutten av 50-årene. I 1964 ble PLO etablert og forsøkt kontrollert av Egypt. Etter 1967 ble flere selvstendige grupper opprettet. I 1968 fikk de, med al-Fatah som den største, den reelle makten i PLO.

Palestinerne har det samme ønske om uavhengighet som andre koloniserte og okkuperte folk. Det har vært forskjellige oppfatninger om hvordan man best når målet. Det er en del av palestinernes ulykke, forsterket av at lederskapet til tider også har vært korrupt.

Konklusjon: I forhold til prinsippet om folkesuverenitet, Folkeforbundets og FNs vedtak og rimelige tolkninger av folkeretten, er det ingen tvil om at Israel okkuperer Palestina – selv om landet ikke har vært en selvstendig stat.

Publisert: