Mozarts tragedie og aktualitet

Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791), som kom til verden i Salzburg den 27. januar for 250 år siden, overvelder oss gjennom de mytiske kvaliteter vi forbinder med hans livsprosjekt, verker og senere berømmelse.

Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 16 år gammel

Øyvind Aase

pianist og skribent

På 90-tallet var det en viss oppmerksomhet omkring den såkalte Mozart-effekten. Amerikanske forskere lot en gruppe rotter lytte i noen uker til komponistens sonate for to pianoer K. 448 fra det viktige komposisjonsåret 1781, og oppdaget at rottene ble smartere av musikkopplevelsen. Forsøket ble gjentatt i en mer human utgave med universitetsstudenter, også nå med vellykket resultat.

Verken rottene eller studentene hadde tilsvarende utbytte av å lytte til toner av samtidskomponisten Philip Glass, som her var mindre aktuell enn den gamle klassikerens musikk. Men Mozarts anvendelighet i vår tid har dessverre forledet enkelte til å betrakte ham som en slags popstjerne ; i en artikkel i BT for 15.01. ble han omtalt som «klassisismens hitmaker» (hva nå det måtte bety), og i desember kalte det tyske magasinet Der Spiegel ham «der erste Komponist mit Popstar-Qualiteten».

BTs artikkel hadde også et intervju med Kjell Hillveg, som formidlet følgende enkle syn på jubilantens egenart: «Mozart var rett og slett genial. Han var en gåte som ikke kan løses. Folk kan filosofere seg i hjel på hvorfor han var så spesiell, men jeg tror ikke de finner ut av det. (...) Han [Mozart] har denne tilsynelatende enkelheten, men byr på dybder der det trengs.» Det kan man knapt si om Hillveg når han kategorisk avviser ethvert forsøk på å forstå noen av de faktorer som gjorde sentrale deler av Mozarts livsverk mulig. Den rådende retorikken omkring klassisk musikk bærer da også preg av en dyp angst for selv forsiktige forsøk på faglig begrunnede belysninger.

Som medisin mot panegyrisk tåkeprat, kan det være betimelig å hente frem sosiologen Norbert Elias' posthumt utgitte bok om Mozart fra 1991. Den tyske originalen, som bærer undertittelen «zur Soziologie eines Genies», kom på norsk samme år under tittelen Mozart. Genialitet og samfunn . I sin studie av «geniets sosiologi» er Elias særlig opptatt av maktforholdene på Mozarts tid, og hvilke konsekvenser musikerens brudd med sin arbeidsgiver, erkebiskopen av Salzburg, fikk ikke minst på det kunstneriske plan.

Årsskiftet 1780-81 bodde Mozart i München med permisjon fra erkebiskopen for å gjøre ferdig sin opera Idomeneo , som var bestilt av det bayerske hoffet. Da permisjonstiden på seks måneder var utløpt, nektet han å returnere til Salzburg. At en tjener på denne måten utfordret sin overordnede var uhørt. Uroppførelsen av operaen fant sted i München i januar 1781, og ble en stor suksess. I mars ble Wolfgang beordret til Wien, hvor erkebiskop Colloredo oppholdt seg. Colloredo skjelte nå ut sin hoffkomponist etter noter for hans forsømmelser, ifølge Mozart selv.

Den 9. mai kom bruddet. Mozart hadde fått nok av fornedrelsene; i et brev til sin far av 12. mai taler han om erkebiskopens «ustanselige krenkelser», om «alle uforskammethetene og skjellsordene han har sagt meg opp i ansiktet» og «den ugjendrivelige rett jeg har til å forlate ham». 10. mai leverte han sin anmodning via overhoffmester grev Arco om å bli innvilget avskjed. Anmodningen ble ignorert. Erkebiskopen antok kanskje at Mozart kunne tvinges til lydighet gjennom utmattelsesteknikk, men denne lot seg ikke presse. I begynnelsen av juni hadde grev Arco fått nok av den egenrådige komponisten, og sendte ham ut av døren med et spark i baken.

Det var kanskje musikkhistoriens viktigste spark, for nærkontakten med grevens støvel var det endelige incitamentet Mozart behøvde for å våge spranget ut i den store verden, som her var identisk med Wien, og hvor han i de følgende årene kom til å skape mesterverk som operaene Bortførelsen fra Seraillet (1782), Figaros bryllup (1786) og Tryllefløyten (1791), og atskillige andre hovedverker.

Det er lite sannsynlig at de store verkene Mozart produserte de siste ti årene av sitt liv kunne ha vært skrevet under de forholdene han måtte arbeide under som hoffmusiker og kammertjener i Salzburg. Hans funksjon innenfor hoffsystemet kan sammenliknes med en håndverker som lager vakre gjenstander på bestilling, og som kjenner kodene for det akseptable og det utillatelige i detalj. Det var denne verden Mozart gjorde opprør mot, vel vitende om sin egen betydning vis-à-vis et system som truet med å kvele hans kunstneriske individualitet og integritet.

Slik står han i dag som et kunstnerisk forbilde på to avgjørende måter. På et generelt plan er Mozart en inspirasjon for enhver kunstner som opplever det som kreativt hemmende å være underlagt det ene eller andre systemets kontroll, hva enten makten opptrer i form av offentlige institusjoner, stipendkomiteer eller kommersielle virksomheter. På et mer spesifikt plan representerer selve bruddet med maktapparatet i Mozarts tilfelle en etter alt å dømme nød vendig flukt inn i en usikker tilværelse for å kunne fortsette å skape.

Mozart foregrep her utviklingen, slik Norbert Elias ser det: «Med komponistens endrede sosiale posisjon og funksjon endret også musikkens stil og karakter seg. Det særegne ved Mozarts musikk springer ganske visst ut av det enestående ved hans begavelse. Men hvordan denne begavelsen utfoldet seg, hvordan den kom til uttrykk i hans verker, henger nøye sammen med at han, som hoffmusiker, på en måte for tidlig tok skrittet over til å bli 'fri kunstner' — på et tidspunkt da samfunnsutviklingen riktignok gjorde et slikt skritt mulig, men institusjonelt ennå ikke var helt beredt til det.»

Elias benytter betegnelsene meningstomhet versus meningsoppfyllel se som kjennetegn for Mozarts forfatning i henholdsvis Salzburg og Wien. Som han påpeker, viser tilfellet J. S. Bach at det er mulig å skape stor kunst på tross av rigide «rammebetingelser». Det særegne i Mozarts tilfelle var antakelig kombinasjonen av en spesielt vrang arbeidsgiver og komponistens splittede natur. Det siste kom også etter hvert til å slå negativt ut under oppholdet i Wien, og Mozarts tragedie bunner følgelig ikke bare i at tiden ennå ikke var moden for hans kunst.

Mange kjenner Milos Formans film Amadeus (1984), som var basert på Peter Shaffers skuespill ved samme navn. I John C. Tibbets ferske bok Composers in the Movies (Yale University Press 2005) forteller skuespilleren Simon Callow, som var Amadeus i den første oppsetningen av dramaet på National Theatre i London i 1979, om publikums sjokk i møtet med den vulgære Mozart: «And here's this Mozart, the most perfect composer, a sublime immortal, (...) and (...) his first utterance is to meow like a pussycat».

Mozart ble aldri en «dannet» person slik man kunne forvente av en verdensvant og bereist musiker. Faren Leopold oppdro sin sønn innenfor den rådende hoffkanon, men klarte aldri å overføre denne kanons regler for korrekt atferd til den unge Wolfgang. Elias påpeker hvordan menneske og kunstner danner en enhet hos Mozart: «I sin oppførsel forble (...) Mozart alltid likefrem; på samme måte som han viste en utrolig følelsesmessig spontanitet i sin musikk, var han også uvanlig direkte i sin personlige omgang».

Denne voldsomme spontanitet - både i gjerning og opptreden - som skaffet Mozart en rekke motstandere, sto i fokus i Formans film, som omhandlet wienerperioden. Ambivalensen mellom hoffets kanon og det unge «geniet»s væremåte, ble i filmen supplert med en annen motsetning: Ambivalensen mellom outsiderens forakt for hoffets ydmykelser og den dragning han likevel følte mot å motta den samme hoffverdenens anerkjennelse - kunstnerens ønskeretning , for å sitere Elias.

Det var nettopp denne permanente anerkjennelsen Mozart aldri fikk i Wien. Elias beskriver situasjonen som «et alvorlig tap av mening. Denne erfaring bidro avgjørende til den følelse av meningstomhet og fortvilelse som nok grep ham mot slutten av hans liv, (...) og til slutt fratok ham motet til å anstrenge seg videre og til å kjempe mot den truende sykdommen».

Publisert

Mest lest akkurat nå

  1. Samla i Bergen: – Heilt ekstrem kontrast

  2. «Eg røska pride­flagga våre ut av skåpet»

  3. Nabo til siktede: – Det er guffent

  4. Trøbbel med trafikklys: – Kilo­meter­lange køar

  5. – Bra med kø på Flesland

  6. Her samlet borger­skapet seg til «mat- og drikkeorgier»