«Ditt søk ga 0 treff»

Inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen lytter mer til samfunnsøkonomene i SSB enn til ropet fra gaten. Politisk sett er det både dumt og farlig.

Publisert Publisert

Ingmar Meland og Helge Petersen, Forum for kunnskap og kultur (FOKK)

Høsten 2006 tastet vi «integrering» inn på nettstedet til Mangfolds— og integreringsdirektoratet. Resultatet: «Ditt søk ga 0 treff». Bare en mengde artikler hvor ordet var brukt kom opp. For oss ble søket en indikasjon på hovedproblemet i norsk integreringsdebatt og -politikk: Det rådende integreringsbegrepet treffer ikke problematikken.

Integrering eller tilpasning

Det foreløpig siste forsøket på å klargjøre begrepet kom fra Torkel Brekke, som i Dagbladet den 2. april la seg på samme linje som inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen.

Med «Sannheten om integrering» prøvde Hanssen i fjor å gjøre det klart hva integrering handler om og at integreringspolitikken er vellykket (Dagsavisen, 08.06. 2007). Her holdt han frem læring og tilpasning til sentrale verdier i samfunnet som de viktigste momentene. Han viste til nye fakta om innvandrerbefolkningen for å belegge at integreringspolitikken er vellykket.

Brekke gjør mye det samme: Integrering betyr deltagelse i utdanning og arbeidsliv. «Målet med integreringspolitikken bør være størst mulig deltagelse i arbeidsliv og utdanning», skrev han.

Hanssen og Brekke er enige om at norsk integreringspolitikk er og skal være en politikk for innvandreres tilpasning til og innlemmelse i det økonomiske systemet. De er også enige om at sannheten om integrering lar seg lese ut av statistiske fakta om deltagelse i utdanning og arbeidsliv: Jo høyere grad av tilpasning til det økonomiske systemet, dess bedre integrert er innvandrerne i samfunnet.

Forvirrende og fordummende

Det har skjedd et skifte i forståelsen av integreringsbegrepet: Hvor en tidligere så kultur som det viktigste, ser både sosialdemokratene i regjeringen og liberalkameratene bak Civita nå økonomi som det viktigste integrerende systemet i samfunnet. Vi mener at dette er et feilgrep.

Forvirringen oppstår når to ulike syn på integrering blandes sammen, men slik er det: Integrering handler både om reduksjon av ikke-selvvalgte forskjeller over tid og generasjoner (statistisk og sosioøkonomisk) og om beskyttelse av sentrale verdier i samfunnet (verdiorientert og kulturelt).

Det integreringsbegrepet som eliten nå enes om kommer også i en viss motsetning til den folkelige og verdiorienterte forståelsen av integrering, som sier at «folk får se til å innordne seg der de kommer og tilpasse seg kulturen der de er».

Ropet fra gaten

Fremskrittspartiet forstår å bruke situasjonen til sin fordel, og fordummingen av debatten tiltar når viktige aktører som Hanssen og Brekke nekter å forholde seg til folks bekymringer. Deres felles holdning er at «det går seg til over tid, bare arbeidslinjen får tid til å virke». Begge lytter mer til samfunnsøkonomene i SSB enn til ropet fra gaten. Politisk sett er det både dumt og farlig. Debatten og politikken henges opp på det liberale dilemmaets horn, mens oksen skraper illevarslende med kloven. Veien fra liberalitet til illiberalitet er kort, og omslaget skjer fort.

Det råder også forvirring om integreringspolitikkens mål og midler: Først er integrering et middel til et mål om inkludering , ettersom integreringstiltakene stort sett handler om at innvandrerne må integreres litt kulturelt, før de overhode kan inkluderes. I neste omgang, når det økonomiske integreringsbegrepet ligger til grunn, er det omvendt: På lang sikt er målet integrering , målt mot estimerte statistiske sannheter, og middelet er inkludering. De som ser på hva integreringen betyr i første omgang, ser at den mislykkes. De som ser statistisk på saken, ser at integreringen lykkes.

Privat religion

Brekke går til frontalangrep på kravet om kulturell tilpasning, som innvandrere møtes med i offentligheten. Han mener det har «et betydelig element av assimilering, noe som ikke hører hjemme i et liberalt demokrati». Et liberalt perspektiv på integrering vil heller ikke vie religion oppmerksomhet, «fordi en liberal posisjon krever at man overlater dette området til individets eller familiens private sfære».

Løsningen på integreringsproblemet blir da at innvandrerne skal få dyrke sin kultur og sin religion «i det private», og ikke bli utsatt for krav om «norskhet», så lenge de utdanner seg og kommer seg i arbeid. Det er tydeligvis lett å glemme at ikke alle godtar skillet mellom det private og det offentlige og at «det private» faktisk er et temmelig offentlig anliggende i Norge.

Dårlig tenkt

Forsøkene på å klargjøre integreringsbegrepet viser oss at den tenkningen som ligger til grunn er dårlig. Dermed hindrer den oss også i en debatt om fornyelse av det norske samfunnet. Det er fordi integrering utelukkende tenkes å handle om innlemmelse av noe i noe annet, uten at det fører til nevneverdig endring i helheten. Den intellektuelle og den folkelige forståelsen av integrering er i så måte lik, selv om de resulterer i forskjellige syn på hva som må gjøres. Men integrering handler også om fornyelse.

En fornyende integreringspolitikk må rettes inn mot et solidarisk nivå, og ikke mot utvisking av forskjeller i livsverden. Her er vi enige med Brekke. Dette nivået er historisk og logisk befestet i det samfunnsbærende verdisettet frihet, likhet og brorskap, hvor det handler om like muligheter, rettigheter og plikter for alle i samfunnet. Det handler om en overordnet likestillingspolitikk, knyttet til begrepet medborgerskap i betydningen «de rettigheter og forpliktelser borgerne har overfor hverandre og overfor myndighetene».

Likestilte borgere

Vil vi ha en slik likestillingspolitikk, må vi slutte å snakke om «integrering av innvandrere». Integrering er en oppgave for hver især. Prinsipielt må vi da kunne si at innvandrernes ressurser ikke kan betraktes som forskjellige fra dem som etniske nordmenn er bærere av - og omvendt. Vi kan ikke tilpasse oss verdiene frihet, likhet og brorskap, uten først å gjøre det klart for oss selv og overfor hverandre hva disse verdiene betyr. Det er vi, enkeltindividene i den foreløpig siste av de moderne verdener, som må ta på oss dette klargjøringsarbeidet. Det er dette arbeidet «arbeidslinjen» burde handle om, som myndighetene ikke kan utføre for oss eller tvinge oss til å utføre, men som de burde legge til rette for.

Vi må begynne nå

For å kunne gjøre dette arbeidet trenger vi å utvikle et demokratisk begrep om integrasjon som springer ut av den situasjonen vi står i, de erfaringene vi har og hvordan vi forholder oss til våre omgivelser. Vi trenger læringsmodeller som gjør det mulig for samfunnet å lære av de individene det består av, vi trenger å etablere steder hvor disse modellene kan virke og vi trenger å klargjøre grunnlaget for en interkulturell forståelse av at integrasjon handler om produkter som ikke kan forhåndsbestemmes i innhold og funksjon. Vi må begynne nå.

Publisert
Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent

Les mer om dette temaet

  1. «Dra til helvete, Asia-jente»

ARKIV: MARVIN HALLERAKER

BT anbefaler

Bom stopp over natten: Dette er restaurantenes bønn til gjestene

Nesten ingen bedrifter booker hos dem nå. Her er restaurantenes bønn til gjestene.

LES SAKEN