Når døden kommer for tidlig

Myndighetene lar være å kreve implementering av kunnskapsbaserte retningslinjer. Det betyr at personer med kols blir sykere og får færre gode leveår.

FOLKEHELSEPROBLEM: Forekomsten av kols øker både i Norge og i resten av verden og er en av de vanligste årsakene til innleggelse ved norske sykehus. Trolig har nærmere 400.000 personer i Norge kols. Arkivfoto:

Amund Gulsvik

Kols er et folkehelseproblem. Forekomsten øker både i Norge og i resten av verden og er en av de vanligste årsakene til innleggelse ved norske sykehus. Trolig har nærmere 400.000 personer i Norge kols. Tobakksrøyking, lite fysisk aktivitet, støveksponert yrke, kort utdanning og dårlige levekår gir med stor sannsynlighet kols under livsløpet.

En arbeidsgruppe oppnevnt av Helsedirektoratet med fastleger, fysioterapeut, spesialister i lungesykdommer, sykepleier og en pasientrepresentant ferdigstilte høsten 2012 nasjonal faglige retningslinje for kols. Anbefalingene bygde primært på vitenskapelig dokumentasjon, men også på arbeidsgruppens kliniske erfaring og skjønn når kunnskapsbasert dokumentasjon manglet.

Les også

Overdiagnostikk og overbehandling

Retningslinjene krevde samhandling mellom helsetjenester i kommuner og i helseforetak. Veilederen vektla at kols er en kompleks, kronisk sykdom, og at eldre pasienter ofte har flere andre sykdommer. Retningslinjen ble distribuert av Helsedirektoratet via internett og brev til alle norske fastleger og regionale helseforetak.

Det fremgår av departementets strategi for ikke-smittsomme sykdommer at det finnes gode retningslinjer for behandling av kols, men at disse ikke er godt nok implementert. Vi spør oss derfor om myndighetene mangler vilje, kompetanse og ansvar for å anvende nødvendige virkemidler for å gjennomføre et konkret implementeringsprogram?

Det kan ikke skyldes kostnadene, for de er ikke avskrekkende etter internasjonal erfaring.

De regionale helseforetakene rapporterer til departementet mer enn 30 styringsparametere om landets helsetjenester. Det er intet resultatmål som spesifikt er rettet mot kols. Regjering og styringsverk viser dermed sin lave prioritering av sykdommen. En rettesnor for hvordan helsetjenestene er for denne pasientgruppen kan vi imidlertid få ved å sammenligne med tjenester for andre pasientgrupper.

Lungekreft er en sykdom som opptrer i samme organ som kols og har i tillegg flere symptomer til felles med kols. Pasienter med kols føler seg dårligere ivaretatt enn de med lungekreft. Behovet for tidsmessige normtall for henvisning, utredning og behandling av kols er i dag større enn for kreftsykdommene.

I 2014 sendte Landsforeningen for Hjerte— og Lungesyke ut en forespørsel til universiteter og høyskoler som utdanner helsepersonell, om bruk av nasjonale faglige retningslinje for kols i fagutdannelsen. Det gjaldt utdanning av ergoterapeut, fysioterapeut, lege, klinisk psykolog og sykepleier. Veilederen gir minimumskrav til grunnutdannelsen for personer som tar hånd om kols i helsetjenesten.

Les også

Flere unge røyker og snuser

I alt var det 18 (58 prosent) institusjoner som enten ikke besvarte forespørselen eller svarte at de ikke anvendte retningslinjene i sin grunnutdannelse.

Hos institusjonene som utdanner leger eller psykologer brukte majoriteten (71 prosent) retningslinjene.

Ved høyskoler og universiteter som utdanner sykepleiere, fysioterapeuter eller ergoterapeuter var det bare åtte institusjoner (33 prosent) som anvendte retningslinjene.

Kunnskapsdepartementet og Helse— og omsorgsdepartementet må skape en bedre integrering mellom behovet for moderne forsknings- og erfaringsbaserte helsetjenester, og den teoretiske og praktiske profesjonsutdannelse av helsearbeiderne.

Krav til implementering av de nasjonale retningslinjene må settes til institusjonene som utdanner nye tjenesteytere i helsevesenet. En opplæring som foregår som en «mester-svenn»-ordning, er preget av lite forutsigbarhet og mye tilfeldigheter.

Minimumskravene til nasjonale retningslinjer er at de har god faglig kvalitet, har bruker- og pasient medvirkning og har vært til høringer hos pasienter, brukere og offentlige instanser. Disse krav innfris av retningslinjene for kols. Det er ikke tilstrekkelig bare å utvikle og så distribuere retningslinjene slik Helsedirektoratet har gjort.

Å foreta omprioriteringer og omdisponeringer av helsetjenester krever både tid og ressurser. Oppgavene med å gi faglig påfyll, endre daglige rutiner og å fjerne barrierer mot implementering, er et ledelsesansvar i helsevesenet som i andre bransjer. Lederne må synliggjøre sine prioriteringer og gå foran med praktiske eksempler.

Historiske refusjonstakster må endres og økonomiske incitamenter må tas i bruk der det er mulig. Det gjelder både hos privat praktiserende fastleger og spesialister. Sentrale institusjoner må utarbeide praktiske, kostnadseffektive prosedyrer som ivaretar anbefalingene i retningslinjene.

Implementeringsprosessen må ha en lang tidshorisont. Målet om å gi hver person med kols en kostnadseffektiv behandling må ikke gå tapt. Å få nye anbefalinger i bruk handler om institusjonskultur og brukerberedskap. Den enkelte institusjon og helsearbeider må avklare hva konsekvensene er av en streng lojalitet til retningslinjen i motsetning til en mer fleksibel linje som er enklere å gjennomføre. Avvik fra nasjonale retningslinjer må begrunnes.

Finsk helsevesen har vært et foregangsland for implementering av nasjonale retningslinjer for diagnostikk og behandling av astma og kols. De har lyktes takket være høy faglig kompetanse om retningslinjene, enkle prioriterte råd, en sentral organisasjon, et enkelt registreringssystem og finsk sisu.

Implementeringen av et nasjonalt kols-program ga færre røykere, 40 prosent færre sykehusinnleggelser, riktigere diagnose og lavere helsekostnader.

Når myndighetene lar være å kreve implementering av kunnskapsbaserte retningslinjer, så betyr det at personer med kols blir sykere og får færre gode leveår. Det medvirker til en stor og uheldig variasjon i helsetjenestetilbudet og større sosiale ulikheter i vårt land.