Den siste månelandingen

KRONIKK: Bak månelandingsretorikken ligger en fortelling om politiske kompromisser, tilfeldigheter og manglende vilje.

MULIGHETER: Nedleggelsen av Mongstadprosjektet har skapt et mulighetsrom for nye, store tanker i norsk klima- og energipolitikk, skriver Håvard Haarstad. TOR HØVIK

Håvard Haarstad

All ære til politikere som legger sin makt og prestisje bak klimatiltak de tror på. Men Stoltenbergs månelanding på Mongstad er ikke et eksempel på dette.

Fredag kom meldingen fra regjeringen om at satsingen på karbonfangst og lagring på Mongstad skrinlegges. Det har ligget i kortene at den nye regjeringen kom til å gjøre dette uansett. «Månelandingen» på Mongstad er tett knyttet til Jens Stoltenberg og hans regjering, og opposisjonen har lenge ivret for en mer markedsorientert løsning. Problemet med månelandingen er at det var en kompromissløsning hvor ingen av de involverte ville sterkt nok.

Bak «månelandingen»

Politikken rundt gasskraftverk og rensing av utslippene på Mongstad har vært formet av partipolitiske strategier og hensyn til petroleumsnæringen, like mye som hensynet til klimaet. Regjeringsforhandlingene i 2005 brakte sammen Arbeiderpartiet, som kastet Bondevik-regjeringen for å få gasskraftverk på Kårstø, og SV, som hadde motstand mot gasskraftverk i ryggraden. SV sitt landsmøte hadde bare nylig akseptert at gasskraftverk kunne bygges hvis utslippene ble renset. Etter harde forhandlinger ble formuleringen i Soria Moria I at «nye konsesjoner til gasskraft skal basere seg på CO2-fjerning».

Les også

Dark side of the moon

Hva «basere seg på» betyr i praksis skulle skape problemer. Da Statoil sin konsesjonssøknad om nytt gasskraftverk på Mongstad kom på regjeringens bord i 2006 ble et stridstema skapt som krevde smertefulle politisk kompromisser og retorisk nyskapning. Uklarheten fra Soria Moria I lå i om rensing skulle være på plass fra første dag, eller om det kunne innebære et dobbeltløp der man bygde gasskraftverk og utviklet renseteknologi samtidig. SV kunne vanskelig akseptere at det ble bygd gasskraftverk uten at renseteknologi var på plass. Men å få teknologien moden ville bety tidkrevende forskning og utvikling. Rensing fra første dag ville bety en lang utsettelse av kraftverket, noe Ap, Sp og Statoil satte seg imot.

Ambisiøs retorikk

Ifølge Kristin Halvorsens biografi var det Heidi Sørensen i SV som først brukte begrepet «månelanding» om teknologiløsningen med karbonfangst på Mongstad. Det ble deretter plukket opp av Stoltenberg og brukt i den famøse nyttårstalen. Å gi konsesjon til kraftverket og samtidig fremstille dette som et ambisiøst klimaprosjekt skapte en vinn-vinn-vinn situasjon for AP, SV og Statoil, og var trolig nødvendig for å holde regjeringen sammen. SV diskuterte seriøst å gå ut av regjeringen over saken. Kraftforsyning til Midt-Norge, viktig for Senterpartiet, var også et hensyn som ble kalkulert inn i regnestykket.

Det er vanskelig å si noe om hvor oppriktig Stoltenberg var i sin ambisiøse retorikk. Men bildet som er blitt skapt av forhandlingene tyder på at karbonfangsten ikke var hans hovedmotivasjon.

For Statoil var karbonfangstanlegget en pris å betale for å få konsesjonen til kraftverket. Samarbeidsavtalen mellom staten og Statoil ga Statoil få insentiver til å presse frem teknologiske gjennombrudd. Flere har fremstilt det slik at ingeniører i Statoil har jobbet entusiastisk med renseteknologien, men at ledelsen at vært motvillig. Industriaktører jeg har intervjuet har tvilt på om det finnes en vilje i Statoil på å satse helhjertet på å komme i land med prosjektet. Det er lite trolig at karbonfangst og lagring har vært høyt prioritert oppgave i vårt nasjonale oljeselskap.

Unnfangelsen i et kompromiss mellom vidt sprikende hensyn gjorde nok at ingen av aktørene stilte seg helhjertet og entusiastisk bak fangstprosjektet på Mongstad. Resultatet ble pengesluket regjeringen nå har satt en stopper for.

Bra for klimaet?

Det finnes gode klimaargumenter imot fangst og lagring av CO2. Internasjonalt er mange miljøorganisasjoner er imot, men i Norge er ZERO og Bellona for. Et argument er usikkerheten rundt selve lagringen. Et annet argument er at det forlenger oljealderen ved å la oss kutte noe av utslippene fra karbonkilder heller enn å satse helhjertet på en fornybar omstilling. Karbonfangstteknologien legger til rette for økt utvinning av olje, ved at det injiseres i brønner for å forhøye utvinningsgraden (enhanced oil recovery).

Det sterkeste motargumentet er nok at karbonfangst forutsetter enorme offentlige investeringer som i prinsippet kunne ha vært brukt på utvikling av fornybar energi. Teknologien for karbonfangst er fortsatt umoden, og med dagens lave karbonpriser i kvotemarkedet er det usannsynlig at private aktører vil satse penger på dette uten at det offentlige bidrar med betydelige summer. Med begrensede offentlige midler tilgjengelig til klimatiltak er spørsmålet om det er bedre å bruke pengene annerledes. Man kan jo forestille seg hvilke rammevilkår man kunne ha skapt for innovasjon innen fornybar teknologi med milliardene som nå er blitt brukt på testsenteret på Mongstad.

Den neste månelandingen

Samtidig blir det for enkelt å sette karbonfangst opp imot fornybar energi på denne måten. Fossile kilder vil utgjøre en stor andel av energiforsyningen i mange år fremover. Karbonfangst kan gjøre noe med utslippene fra de største utslippspunktene i verden – kraftverk basert på gass og kull. Disse vil ikke bli erstattet av solceller eller vindmøller i nærmeste fremtid.

Derfor hadde kommersialiserbar teknologi for fangst og lagring av CO2 vært en stor seier for klimaet. Det Internasjonale Energibyrået sine prognoser for mer klimavennlig energiforsyning forutsetter både at karbonfangst realiseres og at vi benytter oss av betydelig mer fornybar energi. Norge bør fortsatt legge til rette for utvikling av teknologi på karbonfangst, men den neste månelandingen bør komme innen fornybar energi.

Retorikk som rant

Det er selvsagt lite sannsynlig at månelandingsbegrepet noensinne igjen vil bli knyttet til store energiprosjekter i Norge. Begrepet vil i årene fremover være assosiert med Stoltenbergs slåtte retorikk som rant ut i sanden. Det er synd, fordi omstillingen vi står ovenfor krever den type politisk mot og handlekraft som månelandingsmetaforen spiller på. Politikk består som kjent av kompromisser. Men godt politisk håndverk kan omsette disse til målrettet handling. Nedleggelsen av prosjektet på Mongstad har skapt et mulighetsrom for nye, store tanker i norsk klima— og energipolitikk.