**Da den første** gruppen av 25.000 syriske kvoteflyktninger nylig ankom Canada, ble de møtt av en mann med oppbrettede skjorteermer og et stort smil. «Velkommen til Canada», sa han. «Nå har dere kommet hjem. Her er dere trygge». Det var den unge, nyvalgte statsministeren, Justin Trudeau, som tok imot de slitne og lykkelige krigsflyktningene.

JAN EGELAND

Trudeau utviste klassisk moralsk lederskap og har blitt hyllet for det på lederplass i New York Times. Moralsk lederskap er nemlig blitt en mangelvare i våre vestlige, liberale demokratier. I Europa har vi lenge sett et kappløp mot bunnen blant politikere og andre opinionspåvirkere: Hvordan kan vi unngå å gi mennesker på flukt beskyttelse i vårt land? Hvordan kan vi gjenoppbygge murene vi rev da den kalde krigen sluttet? Glemt er vår egen nære fortid da millioner av europeiske flyktninger fikk Flyktningkonvensjonen og Marshall-hjelpen, etter at 2. verdenskrig hadde etterlatt vårt kontinent fylt av ruiner og flyktninger. Flyktninghjelpen ble stiftet i 1946 som Europahjelpen til mennesker på flukt i, fra og til vårt eget kontinent.

På denne siden av Atlanteren har vi en leder igjen som fortsatt forsvarer disse europeiske og menneskerettslige idealene: Tysklands forbundskansler Angela Merkel. Selv om Tyskland alene mottar én million asylsøkere, flyktninger og migranter dette året — langt flere enn resten av Europa til sammen - sa hun nylig på partikongressen i CDU, og før det hos det enda mer konservative alliansepartiet CSU, at: «Vi skal klare de store utfordringene. Vi skal løse problemene. Vi skal vise hva vi er laget av.» Etter talen ble Merkel hyllet med en ni minutters stående ovasjon av de hardt prøvde partidelegatene. Det er slikt lederskap som gjorde at hun ble kåret til «Årets Person» av Time Magazine.

Debattinnlegg:

Spranget er langt til de danske politikerne som i skyggen av den frykteligste krigen i vår generasjon skryter av at de nå har klart å vedta de kaldeste og «strengeste reglene for asyl og beskyttelse i Europa». Det er like langt til de norske politikerne som umiddelbart reagerer, ikke ved å ta avstand fra normløsheten, men ved å si at nå må vi for all del ikke fremstå som en mer attraktiv frihavn for mennesker på flukt enn dem som er «strengest».

Verdikampen i våre politiske lederskap pågår samtidig som vi feirer jul og vi snakker mer om betydningen av vår kristne kulturarv. Ikke minst blant en del av dem som ønsker å stramme inn asyl— og flyktningpolitikken. For vi har jo, sier den nye innvandrings- og inkluderingsministeren Sylvi Listhaug (Frp), et «godhetstyranni» blant kirkefolk og organisasjonsfolk.

Det er all mulig grunn til kritisk å diskutere flyktning- og hjelpepolitikken, men det er ingen tvil om at vår kristne kulturarv og Bibelens ord sier at vi skal trappe opp både hjelp og mottak av mennesker i ytterste nød når behovene vokser: «For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg» (Matt. 25.35).

Antall mennesker på flukt fra krig og undertrykkelse i verden passerte 60 millioner i første halvdel av dette året. Det er en økning på 17 millioner på tre år. Jeg har ikke sett maken i mine over 30 år som hjelpearbeider. En rekke konflikter både i Afrika og Asia bidrar til denne dramatiske utviklingen, men den desidert viktigste forklaringen er borgerkrigen i Syria, som nå er inne i sitt femte år. Nesten 11 millioner syrere er på flukt i eget land eller har flyktet til et av nabolandene.

Regjeringskilder:

Av en befolkning på 22 millioner vil 17,5 millioner ha behov for nødhjelp i 2016. Mange har i det lengste håpet at det snart skulle bli mulig å vende hjem. Det siste året har flere og flere gitt opp håpet. Samtidig er det blitt vanskeligere og vanskeligere å leve et verdig liv på flukt i nærområdet. For de fleste er alle eiendeler nå solgt og sparepengene brukt opp. Det er umulig å få en jobb som det er mulig å leve av i nabolandene.

Mantraet «å hjelpe dem der de er» har vært hyppig brukt i 2015. Flyktninghjelpen, den største norske og nordiske hjelpeorganisasjonen i og rundt Syria, er den første til å argumentere for en Marshall-plan for områdene som nå kneler under presset fra fire millioner flyktninger. Men få journalister har brydd seg med å finne ut at Norge, som gir mer enn de fleste, bidrar et sted mellom 70 og 90 kroner pr. flyktning og krigsoffer pr. år. Er det å «hjelpe dem der de er»?

Øker Norges hjelp til 1,5 milliarder kroner i 2016, fordelt på 20 millioner syrere og irakere i ytterste nød, vil vi fortsatt gi under ti dollar per nødlidende i året. Realitetene er at vi nå lukker grensene for flyktninger som vil hit, samtidig som vi hjelper dem veldig lite i deres såkalte nærområder.

Den beste boken om det dramatiske året 2015 ble utgitt nå i desember av Spartakus forlag. Den heter «Flukt», og beskriver historiene til et 20-talls mennesker som måtte forlate alt for å søke trygghet langt borte fra sitt hjem. For meg er bokens viktigste bidrag at den viser oss hvordan historiene til den norske motstandsmannen Harry Sønsterød og norske og jødiske Ruth Goldstein, som begge fikk beskyttelse som flyktninger i Sverige, til forveksling ligner historiene til chilenerne, kurderne, palestinerne og syrerne som har kommet de siste tiårene til Norge.

Vi mente den gang som nå at det var en selvfølgelig rett for over 50.000 nordmenn å få beskyttelse i Sverige, Storbritannia, Canada og USA da nazistene tok vårt land. Hvorfor er det annerledes nå når vi blir bedt om å gi forfulgte medmennesker opphold? Hvorfor er våre grenseloser dekorerte helter, mens enhver som nå hjelper flyktninger til beskyttelse i Europa og Norge påkaller vår mistenksomhet og vrede?

Er det fordi vi ikke vil leve i tråd med vår kulturarv og med våre menneskerettigheter, og fordi vi har glemt at Bibelen minner om testen vi skal gjennom på Dommens dag: «Jeg var fremmed, og dere tok imot meg»?