Folkemord i sakte film

I Irak fortsetter folkemordet på jesidiene. Dersom ikke mer gjøres for å stanse det, står jesidifolket og deres kultur i fare for å utslettes.

Publisert: Publisert:

STÅR PÅ SPILL: Jesidienes fremtid står på spill fordi de tror annerledes. De blir myrdet, torturert og er frarøvet en generasjon, ifølge skribentene. Foto: Human-Etisk Forbund

  • Kathrine Raadim
  • Janet Øverland

I august 2014 ble jesidifolket, en religiøs minoritet som teller 700.000 i Irak, angrepet av Den islamske stat (IS). Deres menn ble slaktet. Deres kvinner og jenter helt ned i 9-årsalderen ble kidnappet og solgt som sexslaver. Smågutter ble bortført og hjernevasket for deretter å bli trent som soldater for IS. Angrepet fra IS var ikke bare en militær terrorhandling, det var et bevisst forsøk på å utrydde et folk, et folk som radikale islamister anser som vantro.

Les også

- Irakiske kvinner er slavar

400.000 jesidier ble fordrevet fra sitt kjerneområde, Sinjar, i 2014. De fleste flyktet til leire i kurdiskkontrollerte områder. I flyktningleirene venter de på å fortsette sine liv. En FN-kommisjon som undersøker menneskerettighetsbrudd i Syria og Irak anslår at over 3200 kvinner og barn fortsatt holdes fanget av IS. Det antas at 6–8000 jesidier er massakrert siden 2014 og det avdekket rundt 30 massegraver i området. En kort stund høsten 2014 var jesidiene i verdens søkelys, men så ble det stille.

I oktober dro representanter fra Human-Etisk Forbund (HEF) til irakisk Kurdistan sammen med Norsk Folkehjelp. HEF arbeider for trosfrihet og menneskerettigheter for alle grupper, både troende og ikke-troende. I Irak samarbeider HEF med Norsk Folkehjelp for å støtte jesidifolket og bidra til at de reiser seg fra traumene og overlever som folk og kultur

Les også

Sivile i Mosul trenger vern

I Irak møtte vi jesidier i en desperat situasjon. Alle vi møter har mistet et familiemedlem eller noen som står dem nær. Barna mangler lærere. Ungdommen får ikke gjennomført utdannelsen. Livet er satt på vent. En tenåringsjente vi møter vil dra til Mosul for å hente sine søstre som holdes som sexslaver.

«Gi meg et våpen!», sier hun forbannet, «Gi meg det jeg trenger og jeg drar! Jeg henter henne selv! Hva skal vi gjøre her? Skal vi sitte her og bare vente mens de blir torturert hver dag?» Andre kvinner vet ikke om ektefellen fortsatt er i live. Noen har sett sine kjære bli halshugget. Alle er rammet, traumatiserte og i sorg.

SIKKERHET: Jesidiene kan ikke overleve som folk med mindre sikkerheten deres er garantert og deres rettigheter blir etablert og respektert, ifølge kronikkforfatterne. Foto: Human-Etisk Forbund

Møtene med disse menneskene forplikter oss til å dele deres historier. De får humanitær hjelp, men humanitær hjelp er ikke nok til å overleve som folk og kultur. Det er heller ikke nok for å overleve som menneske med verdigheten i behold. Jesidiene kan ikke overleve som folk med mindre sikkerheten deres er garantert og deres rettigheter blir etablert og respektert.

Samtidig må det settes inn større ressurser for å bidra til rehabilitering etter de voldsomme traumene de har vært utsatt for, både menneskelig, sosialt og kulturelt. Norsk Folkehjelps partnerorganisasjoner driver i dag tre sentre for slik hjelp til kvinner og barn. Også andre organisasjoner og lokale myndigheter er engasjert, men innsatsen møter på langt nær behovet, kompetansen på området er begrenset, det er få fagfolk og lite ressurser. Mange aktører har bare kortsiktig finansiering.

Kampene om Mosul vil på nytt utsette jesidiene for utenkelig lidelse. Det fryktes at sivile vil brukes som menneskelige skjold. Blant de sivile er jesidiene og andre minoriteter de svakeste av de svake.

EUs menneskerettighetspris, Sakharov-prisen, ble forrige uke tildelt Nadia Muradi og Lamiya Aji Bashar, to jesidikvinner som ble bortført og brutalt tvunget til sexslaveri hos IS. De to klarte å flykte og er av de få som har maktet å vitne for å fortelle om overgrepene. Gang etter gang har de rippet opp i egne sår og reist seg og fortalt verden om jesidifolkets lidelser. Verden lytter til deres rystende beretninger, men handler vi?

ANERKJENNELSE: Beskyttelse av jesidiene begynner med å internasjonalt anerkjenne at overgrepene som startet med angrepet på Sinjar i august 2014 er å regne som folkemord, mener kronikkforfatterne. Foto: Human-Etisk Forbund

Det internasjonale samfunnet må ta innover seg hva trussel om utryddelse innebærer og hva beskyttelse vil kreve. Målet til IS var å utslette jesidiene som folk, drepe troen og kulturen. Om vi ikke sikrer langsiktig beskyttelse og tilstrekkelige ressurser kan de lykkes.

Beskyttelse av jesidiene begynner med å internasjonalt anerkjenne at overgrepene som startet med angrepet på Sinjar i august 2014 er å regne som folkemord. Videre må IS og de personene var medvirkende i overgrepene, stilles direkte til ansvar for folkemordhandlingene. Forberedelsene til et framtidig rettsoppgjør må starte nå.

Innsatsen for å rehabilitere de mange som har vært utsatt for overgrep må være langsiktig og forutsigbar. Kurdistan-regionen i Irak, som nå gir beskyttelse til de fleste jesidiene på flukt, har langt fra de ressursene som skal til for å gi traumebehandling og rehabilitering til de mange som har vært utsatt for grusomhetene. Ressurser til å bygge opp lokal kompetanse hos myndigheter, institusjoner og lokale frivillige aktører må være langsiktig.

Skal jesidiene leve videre som folk, må deres rettigheter som religiøs og kulturell minoritet anerkjennes, beskyttes og respekteres. Norge kan bidra til dette gjennom kritisk og konstruktiv dialog med irakiske og kurdiske myndigheter og støtte til lokale organisasjoner som er pådrivere lokalt.

Jesidiene ønsker å vende tilbake til sine kjerneområder i Sinjar. Den militære innsats vil sannsynligvis sikre området, men skal det gjenoppbygges må det ressurser til. Området var av de fattigste i Irak før IS angrep, og nå er det i ruiner og minelagt.

Jesidienes fremtid står på spill, fordi de har en annen tro. De blir myrdet, torturert og frarøvet en generasjon. Det internasjonale samfunnet må stå ved jesidienes side og bidra til rehabilitering, beskyttelse og rettigheter. Nå.

Publisert: