**FNs bærekraftsmål** ble vedtatt av FNs generalforsamling i New York 25. september 2015. Det er positivt at alle FNs medlemsland slutter opp om visjoner om å utrydde fattigdom og ulikhet på en bærekraftig måte.

Gunnar Kvåle

Men forpliktelser for gjennomføring, både på nasjonalt og globalt nivå, mangler. Målene fremstår derfor som en samling av uforpliktende og til dels motstridende ønsker om hvordan verden bør se ut i 2030.Et hovedspørsmål er om målene samlet vil stimulere til en politikk som bidrar til en bærekraftig utvikling som varer også etter 2030. Dette vil i stor grad avhenge av om det blir mulig å forhindre farlige klimaendringer.

Sveriges utviklingsminister Isabella Lövin sa det slik ved konferansen om finansiering av bærekraftsmålene i Addis Ababa sist sommer: «Greier vi ikke stoppe klimaendringene, vil vi ikke oppnå bærekraftig utvikling eller kunne bekjempe fattigdom».

Les også:

Mål 13, som peker på at det må handles «umiddelbart for å stoppe klimaendringene og bekjempe konsekvensene», gis imidlertid ikke høyere prioritert enn andre mål. Å utrydde fattigdom og sult og sikre god helse (mål 1, 2 og 3) blir umulig hvis klimamålsettingene ikke nås.

Skal målet om å begrense global oppvarming til mindre enn to grader kunne nås, må all produksjon «avkarboniseres» slik at klimagassutslippene i rike land reduseres med rundt ti prosent pr. år og går mot null før 2050. Alt nå, ved en temperaturøkning på knapt 0,9 grader, gir klimaendringene store skader. Fattige befolkningsgrupper rammes først og kraftigst.

Det er en reell konflikt mellom målet om økonomisk vekst (mål 8) og forebygging av klimaendringer. Fattige trenger økonomisk vekst, men veksten kan ikke være basert på økt bruk av fossile brennstoff.

Vi trenger derfor en grunnleggende omveltning mot en politikk som tar hensyn til planetens grenser, noe blant andre Johan Rockstrøm, direktør ved Stockholm Resilience Centre, tar til orde for.

Det er nødvendig med et paradigmeskifte bort fra en utviklingsfilosofi basert på uendelig vekst til en tankegang basert på å skape livskvalitet for alle innen jordens grenser. Det må da utvikles en politikk for forbruksnedgang i rike land. Bærekraftsmålene problematiserer ikke slike forhold.

Les også:

Det er stadig flere som forstår at omfattende systemendringer må til om fattige skal få bedre levekår uten at klimaendringene fører til det motsatte. I boken «This Changes Everything — Capitalism vs the Climate» peker Naomi Klein på at det er strukturer i våre økonomiske system som er hovedproblemet, og at en større omveltning må til.

Krav og systemendringer kommer også fra Pave Frans i hans klima-encyklika, offentliggjort i sommer. Mens bærekraftsmålene lister opp 169 delmål som krever et utall av løsninger, fokuserer Paven på underliggende årsaker som krever systemendring.

Han tar et oppgjør med dagens økonomiske system som en grunnleggende årsak til miljøproblemer og sosial nød, samtidig som han peker på at dagens politikk og individuell livsstil er moralsk problematisk.

Paven advarer mot å søke tekniske løsninger på ulike problemer som henger sammen, noe som kan føre til at dype underliggende problemer blir oversett. Han krever også at den rike delen av verden betaler tilbake klimagjeld til fattige land. Slike tanker er ikke engang antydet i teksten for bærekraftsmålene.

Prisen for å gjennomføre bærekraftsmålene er beregnet til 2000- 3000 milliarder dollar hvert år frem til 2030. Planen er at dette skal sikres både fra offentlige og private kilder. Det er lite som tyder på at rike land er villige til å overføre noe i nærheten av denne summen.

Det grønne klimafondet har som målsetting at rike land fra 2020 skal overføre 100 milliarder dollar årlig for klimatiltak i fattige land. Fortsatt har det internasjonale samfunnet ikke lovet å overføre mer enn rundt ti milliarder dollar.

Les også:

Et toppmøte i Addis Ababa sist sommer om finansiering av bærekraftsmålene ga ingen forpliktende avtaler. Representanter for hjelpeorganisasjonene viser til at USA og andre rike land blokkerte for opprettelse av et mellomstatlig skatteorgan, i regi av FN, som bedre kunne sikre at fattige land skal kunne påvirke og dra nytte av globale skatteordninger.

Det er uheldig at politikere gir inntrykk av å kunne nå svært ambisiøse mål når det samtidig er lite som tyder på at de samme politikerne har vilje til å iverksette nødvendige tiltak. Klimasaken er et eksempel på at politikere over mange år har gitt uttrykk for at utslipp fra kull, olje og gass vil bli redusert, men har samtidig ført en politikk med motsatt resultat.

Det er flere som frykter at bærekraftsmålene kan bli mer til skade enn gavn. Jason Hickel, London School of Economics skriver:

«Bærekraftsmålene er ikke bare inadekvate, de er farlige … Vi må konfrontere kjernen av problemet som er en økonomisk modell som er basert på et stadig økende konsum». Tidsskriftet The Economist har karakteriserte målene som «verre enn ubrukbare». Senere er kritikken i samme tidsskrift noe mer dempet.

En gruppe kjente forskere og aktivister har tatt initiativ til et brev til FN med sterk kritikk av bærekraftsmålene. I brevet, som har samlet over 2000 underskrifter, kreves en grunnleggende ny politikk for redusert ulikhet og stopp av endeløs materiell vekst.

Les også:

Et håp kan være at målene fører til sterkere politisk vilje til handling. Med henvisning til målene kan politikere konfronteres når praktisk politikk ikke samsvarer med mål statslederne har godkjent.

Det hjelper eksempelvis lite at Erna Solberg har gitt sin tilslutning til bærekraftsmålene, når hun fortsatt tillater fullt kjør i oljeutvinning og oljeleting i Arktis. Det er en politikk for det motsatte av å «handle umiddelbart for å stoppe klimaendringene» som mål 13 krever.