Hvorfor nye ubåter?

Sjømilitært er ubåten ubestridelig det mest effektive kampsystemet for konvensjonell avskrekking, og stadig flere kystnasjoner prioriterer ubåter som ryggraden i sitt maritime forsvar. 

Foto: Arkivfoto: Hommedal .Marit

  • Kommandørkaptein
  • Olav Andreas Dahle
Publisert:

Ula-klassen undervannsbåter ble anskaffet for å være vårt ypperste anti-invasjonsvåpen. Til tross for at Ula-klassen aldri er blitt benyttet til det den opprinnelig ble konstruert for, er det intet grunnlag for å hevde at investeringen var bortkastet: Hovedhensikten med vårt forsvar er tross alt å unngå krig. Norske ubåter har etter den kalde krigen levert effektive bidrag til NATO, blant annet i Middelhavet og på kysten av Vest-Afrika. Samtidig har besetningene ivaretatt farvannskunnskap og evnen til å operere også i egne områder.

Gevinsten er at vi opprettholder høy kompetanse som gjør oss i stand til å videreføre evnen til å beherske et avansert undervannskampsystem. Dagens ubåter når slutten av sin levetid rundt 2020, og forberedelsene til en eventuell erstatning av Ula-klassen er allerede i gang. Hvorvidt nye ubåter blir en realitet om drøyt ti år er et politisk spørsmål som fortsatt er uavklart.

Våre strategiske omgivelser

Enhver større militær anskaffelsesprosess må ta utgangspunkt i to helt sentrale spørsmål: Hvordan vil våre militærstrategiske omgivelser se ut i kampsystemets levetid, og hvilke egenskaper må det ha for å bidra til at våre strategiske målsettinger oppnås.

Dette er ingen eksakt vitenskap, og handler i stor grad om å se inn i glasskulen; en ny ubåt bør være relevant også i 2050. Innenfor forsvarspolitisk planlegging er det god latin å ta utgangspunkt i «worst case— scenarier», og å se disse opp mot økonomiske rammebetingelser. En annen viktig faktor er eksisterende kampsystemer. Nye systemer bør i størst mulig grad utfylle eksisterende for å oppnå best mulig effekt totalt sett.

Kamp om ressurser

Våre strategiske omgivelser på kort og lang sikt er i beste fall uavklarte. Kimer til konflikt vil være rotfestet i kamp om ressurser. Dette er uttalelser som er blitt fremført både fra politisk og militært hold, og blir støttet av forskere innenfor det sikkerhetspolitiske fagfelt.

Visse grunnleggende forhold endret seg ikke med avslutningen av den kalde krigen. Norges status som småstat, vår geografiske plassering og naboskapet til en stormakt, samt råderetten over store og delvis omstridte havområder ligger fast. Samtidig er den relative interessen for disse områdene skjøvet i bakgrunnen hos våre allierte.

En nylig publisert forsvarsstudie i Australia legger til grunn at verdens økonomiske sentrum er på drift østover, og at det i 2050 vil ligge et sted mellom India og Kina. Samtidig vil USAs relative betydning være svekket, noe som vil bidra til at Australia og andre vestlig orienterte stater i større grad enn tidligere må ivareta sine interesser på egen hånd. Muligheten for at vi risikerer å måtte stå alene i konflikter om ressurser i sjøterritoriet kan ikke utelukkes.

Globalt anser man nå faren for at rasjonelle aktører vil benytte kjernefysiske våpen for å oppnå begrensede målsettinger som vesentlig redusert. Dette har bidratt til en renessanse for konvensjonelle avskrekkingsmidler.

Konvensjonell avskrekking

Sjømilitært er ubåten ubestridelig det mest effektive kampsystemet for konvensjonell avskrekking. Asymmetrien den representerer gir en motstander liten mulighet til å kvantifisere kost-/nytteverdien av å benytte militære midler for å oppnå politiske mål. At et stort antall nasjoner skaffer seg ubåter nå er en god pekepinn på nettopp det. Anskaffelsene i seg selv er ikke argument for at vi bør gjøre det samme, men det er interessant å se på hvilken tankegang som ligger bak beslutningene.

Den nevnte studien i Australia estimerer at en investering i nye ubåter gir et mer enn 1 til 100-forhold med hensyn til hva en motstander må sette inn for å bekjempe den trusselen ubåten utgjør. Forholdstallet kan sikkert diskuteres, men uansett er det en asymmetri her som gjør ubåter til en strategisk investering. Videre er det verdt å merke seg at investeringer i mottiltak aldri vil kunne garantere at den trusselen ubåter utgjør vil elimineres; avskrekkingspotensialet vil alltid være til stede. Dette betyr at konvensjonelle ubåter i en defensiv rolle ikke innbyr til noe våpenkappløp, ressursbruken ville i så fall aldri kunne bli regningssvarende.

Gjemmested for ubåter

Moderne teknologi kan ennå ikke forhindre at havdypene er et sikkert gjemmested for ubåter. Lydutbredelse i vann er kaosteori i praksis, og det er nær umulig å lage systemer som er i stand til å beregne eksakt hvordan lyden vil forplante seg over avstand. Ubåter er så stillegående at en motstander er helt avhengig av aktiv lydutsendelse for å oppdage den. Dette gir ubåten tidlig varsling, noe som utnyttes for alt det er verdt.

Overlevelsesevnen gjennom muligheten for skjult tilstedeværelse, kombinert med stor ildkraft i form av langtrekkende torpedoer, er de grunnleggende egenskapene som gjør ubåtene til et formidabelt maktmiddel. Potensialet for skjult innsamling av etterretninger og innsettelse av spesialstyrker bidrar ytterligere i denne sammenheng. Muligheten for å utruste ubåter med våpensystemer som missiler og ubemannede undervannsfarkoster vil bidra til mer fleksibilitet innenfor hele konfliktspekteret.

Strategisk maktmiddel

Havene dekker 2/3 av jordens overflate og 90 % av verdens transport blir fraktet på kjøl. Issmeltingen i Arktis vil på sikt gjøre denne delen av verden enda mer betydningsfull enn den er i dag. Som bidrag til den militære komponenten i Nordområdestrategien utfyller ubåtene overflateenhetene våre, og gir dem den ryggdekningen og det handlingsrommet de trenger for å løse sine oppdrag også i tilspissede situasjoner.

Norge har valgt å satse på ubåter i 100 år. I denne perioden har ubåter utviklet seg fra små eksperimentelle farkoster til et av de viktigste strategiske maktmiddel for nasjoner med maritim tilhørighet. Avskrekkingspotensialet og den innebygde fleksibiliteten i moderne ubåter gjør behovet for denne kapasiteten større i dag enn da vi som en fattig nasjon valgte å anskaffe dem i 1909. Beherske havdypene

Kyststaten Norge kan vanskelig forsvare sine maritime interesser militært uten å beherske havdypene. Den effekten ubåter bidrar med kan ikke erstattes av andre bemannede eller ubemannede systemer i overskuelig fremtid, en politisk beslutning om å anskaffe en erstatning for Ula-klassen kan derfor ikke utsettes for lenge.

  • Kommandørkaptein Olav Andreas Dahle har bred ubåtbakgrunn, sjef på Kobben og Ula-klasse ubåter, leder Ubåt-sjefskurs, ubåtoffiser ved FOHK med ansvar for nasjonale ubåtoperasjoner.
  • Jobber nå som leder for Operasjonsavdelingen i COMSUBNORTH. COMSUBNORTH er primært ansvarlig for NATO sine ubåtoperasjoner og øvelser i Atlanterhavet. Vi er integrert i MCC Northwood, ett av de to maritime hovedkvarterene til NATO (det andre er i Napoli).