**Norske elever** skal bli bedre. I alle fag, men fremfor alt i realfag. Nivået skal heves generelt, og andelen som kan prestere på høyt og avansert nivå skal økes. Vyene er ambisiøse, men de kommer ikke uten utfordringer. For historien har vist at selv om dette er noe mange land etterstreber, er det få som får det til. Ifølge PISA (Programme for International Student Assessment) er Norge et midt-på-treet-land når det gjelder realfag.

Plasseringen bekymrer mange, og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen ønsker oss derfor høyere opp i statistikken. Ikke bare fordi det ser bra ut og utsikten blir bedre, men fordi det å utdanne elever som er flinke i realfag, er av stor samfunnsmessig betydning. Hvordan omleggingen skal skje, er en annen sak. I 2015 lanserte regjeringen for eksempel en ny nasjonal strategi for realfag i barnehagen og grunnopplæringen for perioden 2015— 2019. Det gjenstår å se effekten av det.

Læreren åpnet øynene mine for matte.

Vi har et forslag som kunnskapsministeren og andre engasjerte gjerne må merke seg, men det gjelder i første omgang den videregående skolen. For den enkelte lærer er det et daglig mål å skape interesse, pirre til nysgjerrighet, og kanskje etter hvert utvikle en viss kjærlighet for realfag. Mye av jobben som skal til for at vi klatrer oppover på PISA-rankingen, beror på at den enkelte lærer gjør en god jobb — hvilket de stort sett gjør. Men sjansene for å lykkes vil øke om vi i større grad klarer å innlemme universitetene, høyskolene og forskningsinstitusjonene i de nasjonale realfagsambisjonene.

Hvorfor er det slik?

Først og fremst fordi det åpner for samvirke mellom to miljøer som utfyller hverandre. Det ene befinner seg tidvis i forskningsfronten hvor eksisterende kunnskap utfordres og ny kunnskap skapes. Det andre gjør seg nytte av ny kunnskap i utdannelsen - gjennom prøving og feiling. Det å koble disse miljøene sammen fordrer noe som begge parter kan ha varig interesse av å drifte og utvikle. Lite slår kombinasjonen av nysgjerrighet, engasjement, oppdagelse og beherskelse!

Sjekk denne metoden:

Det er nettopp et slikt koblingspunkt vi her har gleden av å formidle, et nytt samarbeid som har som konkret mål å øke interessen og forståelsen for realfag i den videregående skolen. Opplegget er i første omgang knyttet til Amalie Skram videregående skole, men andre skoler og byer er hjertelig velkommen til å være med eller kopiere og tilpasse det til lokale forhold.

Det naturgitte konkurransefortrinnet i Bergen er det som en gang var en lokal perle, men som i moderne tid er kommet mer i bakleksen: Store Lungegårdsvannet. Dette er et vann med skiftende form og formål og ditto innhold. For bare hundre år siden strakk den seg like inntil Lille Lungegårdsvannet. Langs vannkanten ble det handlet, klær ble vasket, varer og folk ble fraktet og søppel ble dumpet. I dag er det for det meste en arena for vannsport, men også for utdannelse og forskning.

Sjekk avgangsresultatene for 10. klassinger:

Sentralt i Store Lungegårdsvannet har det siden mai måned vært ankret opp en avansert målestasjon. En gang hver tredje time, døgnet gjennom, tar denne stasjonen målinger av vannets egenskaper og helsetilstand, som temperatur, biologisk masse, klarhet og oksygeninnhold, fra overflate til bunn. Målestasjonen har også en enkel værstasjon.

Elevene på Amalie Skram har umiddelbar tilgang til målingene via nettet. Målingene lagres slik at verdien av disse, både i undervisning og forskning, øker for hvert år som går. I tillegg til klasseromsundervisning basert på lærebøker, vil teori og oppgaver i matematikk og fysikk gradvis utfylles med analyse av den kontinuerlige strømmen av målinger fra målestasjonen. Elevene kan da bruke ekte og egne målinger til å fylle et ellers teoretisk realfagspensum.

I tillegg vil Universitetets biologer og kjemikere samt forskere fra andre institusjoner, bistå skolens elever (og lærere) med å identifisere og analysere vannmassene og livet i Store Lungegårdsvannet fra overflate til bunnsedimenter. Kjemiske analyser vil sannsynligvis avdekke noe av vannets mindre kjente — og kanskje ikke bare gode - hemmeligheter. Over tid vil temperaturmålingene være med å fortelle historien om et klima i endring, og med det bidra til en sentral del av undervisningen, nemlig global oppvarming.

Det begynte så bra:

Med dette begynnende samarbeidet blir det bygget en realfagskobling mellom undervisning og forskning som kommer til å bli mer effektiv og spennende jo lengre tidsseriene blir. Eksepsjonelt kalde eller varme vinterdager, plutselige stormer eller flommer og lignende vil registreres, og observerbare endringer i naturen vil kunne hentes frem for å se hvordan de påvirker omgivelsene. Forskere vil bidra til at elever og lærere bedre forstår disse prosessene, og med det bidra til å gi undervisningen en helhet.

Målet med prosjektet er å bidra til økt nysgjerrighet — og dermed økt forståelse - for realfag og for naturen som omgir oss. Stimuleres den indre motivasjon hos elevene, ser de gjerne lettere nytteverdien av det de lærer. Klarer vi med andre ord å trigge glede og interesse for faget, endres også holdningen til faget til det bedre.

Amalies målestasjon er et faktum, og den er tilgjengelig for andre skoler både lokalt og nasjonalt. Klarer vi på en vellykket måte å utnytte de mange dykkene den gjør, kan det bidra til å løfte oss i PISA-rangeringene, sakte, men sikkert. Dette er et konkret bidrag til regjeringens og landets realfagsutfordring, og dem er det ikke for mange av.

Øyvind Paasche er leder for Bergen Marine Forskningsklynge, Morven Muilwijk er Masterstudent i oseanografi ved UiB, Helge Drange er professor i oseanografi ved UiB og Bjørn Lyngdal er rektor ved Amalie Skram videregående skole.