**FN har nylig** vedtatt 17 nye mål som er kritiske for å oppnå en bærekraftig utvikling. Bakteppet er en verden som står foran stadig større utfordringer, og som er nødt til å søke felles løsninger om vi skal lykkes i å nå de ambisiøse målsettingene.

Tanja Hoel
Øyvind Paasche

Mange av de nye målene er koblet til mat, fra produksjon til forbruk. I Norge kan vi bidra med løsninger knyttet til mat som kan fanges og dyrkes i havet. Blir noen av våre løsninger kopiert og tilpasset lokale forhold, kan det fort bli til gavn for mange, og det på en bærekraftig måte.

Vi er et land med seks ganger så mye havareal som landareal, og huser noen av verdens største sjømat— og havbruksprodusenter. Det er et godt utgangspunkt. I tillegg har vi et internasjonalt ledende forskningsmiljø og kanskje den beste forvaltingen av marine ressurser. Sammenlagt følger det logisk at dette er en praktisk innfallsvinkel til den viktige bærekraftsdebatten som FN nå har reist. Det er også et naturlig utgangspunkt for den nasjonale handlingsplanen som regjeringen har ansvar for å utvikle.

Med en ytterligere vekst i matkonsum, og den kommer enten vi vil det eller ikke, må det skje på en slik måte at miljøet blir minst mulig belastet, fortrinnsvis mindre enn dagens belastning. Og da kommer du ikke utenom havet.

Produksjon og eksport av sjømat er allerede Norges hovedbidrag til verdens matmarked. Det later likevel til å være en godt skjult hemmelighet som vi er merkelig forsiktig med å promotere. Kanskje var det nettopp derfor statsminister Erna Solberg nylig poengterte at «sjømat spiller en vesentlig, men ikke anerkjent rolle i verdens matsikkerhet og ernæring». Flere av verdens helseproblemer skyldes kombinasjonen av dårlig mat og mangelen på mat. Verdens Matvareorganisasjon (FAO) har definert akvakultur som den viktigste bidragsyteren som kan sikre nok ernæringsrik og sunn mat til en voksende befolkning, og det til en overkommelig pris.

Marine fiskerier står for om lag 260 millioner jobber verden over og tilfører rundt 2430 milliarder kroner til det globale bruttonasjonalproduktet (GWP). Om vi i tiden som kommer skal ha det gjennomsnittlige samme forbruket av fisk, må akvakultursektoren alene øke produksjonen med mellom 71 og 117 millioner tonn. Ettersom fangst av villfisk i sum ikke kommer til å øke, snarere avta, kommer forventningene og presset på domestisert produksjon bare til å øke.

Forventningen til en bindende avtale i Paris om klimautslipp er stigende. Toppmøtet har som overordnet mål å utvikle et rammeverk som kan sikre togradersmålet. Den femte rapporten fra FNs klimapanel (AR5) har lagt frem solid vitenskapelig bevis på at det er et fornuftig mål. De har også dokumentert at klimaforandringer vil skape alvorlige utfordringer for matproduksjon på landjorden. Samtidig har det blitt dokumentert at produksjon av sjømat er mer klimavennlig enn mye annen matproduksjon. Men å øke den globale produksjonen og forbruket av sjømat krever storstilte endringer, omfattende nyinvesteringer og en reell endring i konsummønstret til den jevne forbruker.

Sjømatnæringen, i nært samspill med forskningen, må løse vedvarende utfordringer knyttet til lus, rømming, fôr og sykdom, slik at bærekraften styrkes. Produksjon av nye arter må også i større grad utforskes, inkludert mikro- og makroalger, samt mulighetene for å høste organismer lenger nede i næringskjeden.

Les også:

Som følge av klimaendringer trekker sjøisen seg tilbake i Arktis og vandringsmønstrene til enkelte fiskearter, som for eksempel torsk, later til å ekspandere i Barentshavet. Det betyr at det totale arealet forvaltningen har ansvar for øker massivt. Disse mulighetene og utfordringene er i stor grad overlappende med regjeringens ambisjoner som nylig er nedfelt i Masterplan for marin forskning, men det krever også at en bruker langt mer ressurser til disse formålene. Det er grunnleggende at en får frem kunnskap som kan løse både dagens og morgendagens problemer.

Verden trenger trygg, sunn og god mat produsert på en bærekraftig og effektiv måte. Norge og den norske sjømatnæringen har mulighet til å ta lederrollen for hvordan matproduksjonen kan øke. Samtidig kan vi bidra til å begrense uønskede miljø— og klimaendringer. Vår kompetanse på denne fronten er vårt fremste konkurransefortrinn, men verdien av fortrinnet forutsetter at det anvendes, og det i stor skala.

At Jorden ikke er uten begrensninger, blir stadig tydeligere for oss. Delvis fordi vi blir flere, delvis fordi vi har styrt forskningen vår mot å forstå begrensningene, men hovedsakelig fordi vi ikke skjøtter produksjonen og forbruket vårt på en optimal måte. De 17 nye bærekraftsmålene til FN, inkludert 169 delmål, påpeker at denne ubalansen må rettes opp og at det må skje raskt.

De neste 15 årene er kritiske. Vi må utnytte fortrinnene våre, utvikle og dele kunnskap, og forstå at disse målene henger sammen. For Norge er havet fellesnevneren. En fremtid uten et bærekraftig hav er et umulig alternativ.