Espen Askeladd i Kongo

Rettssaken i Kongo «spiller på alle våre verste fordommer om det usiviliserte Afrika», skriver Morten Strøksnes i BT søndag 23. august. Han tar feil.

Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over 13 år gammel

_Kronikk

Ingrid Samset

forsker, Chr. Michelsens Institutt (CMI)_

Det er ikke saken mot de to drapstiltalte nordmennene som spiller på fordommene våre, det er mediedekningen av saken som gjør det. Og Strøksnes selv er intet unntak. Han tegner et bilde som glir inn i nøyaktig de samme stereotypiene som nå er blitt manet frem i ukevis. Ifølge Strøksnes er Kongo et «et av verdens … mest lovløse land», et sted hvor voldtekt av kvinner knapt er en nyhet, og et land som ikke deler «våre ideer om rettssikkerhet». Kildene han viser til er en artikkel i New York Times, samt fyllehistorier fra en engelskmann han bodde med en gang.

Les også

Bongo i Kongo

Den nye norske eventyreren

Strøksnes har gjort god research på historien til Tjostolv Moland og Joshua French som nå stilles for retten i Kisangani, en provinshovedstad i Den demokratiske republikken Kongo. Han har rett i at sentrale spørsmål er hvorfor de to var i øst-Kongo, hvorfor de tok det blodige smilebildet, og ikke minst at denne historien sier noe viktig om Norge. Slik jeg ser det symboliserer Moland og French den nye norske eventyreren, en slags postmoderne variant av Espen Askeladd.

Denne Askeladden har mistet troen på fortellingen om at han kan vinne halve kongeriket – det er jo alt kapret av Jens, Jonas og Erik som har gjort prinsessen til finansminister. I jakt på den tapte manndom drar Askeladden til et land langt borte, et land han er blitt fortalt er ett av verdens mest lovløse. I stedet for tom veske og åpent sinn har dagens Askeladd med seg ladde våpen og lyssky forbindelser.

Når virkeligheten innhenter ham, når han til slutt forstår gjennom konsekvensene av sine handlinger at landet han er i ikke er helt lovløst likevel, blir han hjemsøkt av dem som fremstiller denne virkeligheten her hjemme. De drar og intervjuer Askeladden der han er, men med samme idé om at de er i eventyrland.

Storøyde Strøksnes

Strøksnes selv fremstår nettopp som en slik storøyd tilskuer til dramaet, og føyer seg inn i medienes tendens til å fremstille de to tiltalte som tøffe gutter som har fått kjenne trøkket i Kongo på kroppen. Når Dagsrevyens reporter med svett og anstrengt ansikt forteller om alle mulige tropiske sykdommer de kan ha fått i fengselet, og Aftenposten antyder at den ti minutters vandringen til rettslokalet var preget av lynsjestemning, gir det oss en følelse av at farene truer så å si overalt.

Selv om det er uklart hva Moland og French har gjort og om de er skyldige, får vi et inntrykk av at det jammen ikke kan ha vært enkelt å være dem, og uansett hva de har gjort så er det jo kaotisk så det er sikkert lett å gå i baret. Dekningen skaper slik en sympati for «våre» menn.

Bra rettsforhold i Kongo

Dersom virkeligheten har mer interesse enn eventyrland, kan jeg tilby oppklaring av noen vanlige misforståelser ut fra min egen forskning på Kongo. For det første har Kongo et rimelig godt rettsvesen i et afrikansk perspektiv.

Det at rettssaken kunne begynne etter tre og en halv måned er for eksempel ikke så verst. Kongo har en rekke universiteter og mange jurister, og sluttet seg tidlig til den internasjonale straffedomstolen i Haag som også Norge er medlem av – til forskjell fra for eksempel USA, Russland og Kina.

Forutsigbart og rettferdig

Strøksnes sin påstand om at Kongo ikke deler «våre» ideer om rettssikkerhet er derfor misvisende. De ideene tilhører også andre, inkludert mange kongolesere som ønsker at forbrytere skal bli stilt for retten på en forutsigbar og rettferdig måte. Men landet deres har en historie som har satt kjepper i hjulene for det – brutalt kolonistyre på fulgt av 32 års enevelde, 5–6 år med krig og i de siste årene konflikt i deler av landet.

Likevel er det i dag rettsinstanser på ulike nivå i de fleste områder. Rettsvesenet har riktignok vært sultefôret og preget av korrupsjon, men kunnskapen og ideene om en rettsstat er ikke tapt, og reformer pågår nå for å styrke domstolene.

I lys av dette er det godt nytt at Moland og French blir stilt for retten i Kongo. For kongoleserne viser det at til og med hvite menn fra et rikt land ikke står over loven. Det er åpenbart kritikkverdig at de tiltalte ikke har fått skikkelig oversettelse, og det kan stilles spørsmål med noe av bevismaterialet som brukes mot dem.

Likevel blir det for enkelt å avfeie saken som en «farse» slik Strøksnes gjør. Bare det at rettssaken skjer i noenlunde ordnede former kan skape tillit til skjøre institusjoner i et land som hadde sitt første valg på over 40 år for bare tre år siden.

Lynsjing som folkejustis

Når det gjelder den påståtte lynsjestemningen, er det riktig at lynsjing finner sted i kongolesiske byer i dag. Men ugjerningen rettes først og fremst mot folk som blir tatt på fersk gjerning i å begå en forbrytelse, og som tidligere har unnsluppet straff. Mange slipper nemlig unna gjennom smøring eller å rømme fra fengselet.

Kongolesere fortviler over at staten ikke forsvarer dem, og tyr til lynsjing som en type folkejustis. Ett av de viktigste midlene for å få bukt med dette fenomenet er nettopp å styrke rettsvesenet.

Derfor hadde det vært en skandale om de to nordmennene hadde klart å betale seg ut av denne affæren. Det kunne bidratt til å utsette både dem og andre hvite menn og kvinner for mer harme fra kongolesisk side. Når de to derimot stilles til ansvar der udåden skal ha skjedd, kan det føre til at Norge settes i respekt som et land hvor man ikke tar snarveier for å beskytte sine egne, men faktisk setter rettsidealene høyest.

Voldtekt i Norge og i Kongo

Hva så med voldtekt? Strøksnes har rett i at voldtekt er utbredt i Kongo, særlig i øst. Men når han sier at voldtekt mot kvinner «ville knapt vært en nyhet» gjelder dette også i Norge. Ifølge SSB anmeldes litt under tusen voldtekter årlig her til lands, men det reelle tallet er trolig langt høyere.

Ifølge en artikkel i A-magasinet 17. juli begås det mellom 8.000 og 16.000 voldtekter i Norge i året, som betyr et gjennomsnitt på minst en voldtekt hver time. De færreste av disse voldtektene blir en nyhet.

I Kongo har antallet voldtekter ligget på 10.000-20.000 de siste årene ifølge FN-organet UNFPA. Mørketallene kommer i tillegg. Dersom det reelle tallet er 8–16 ganger høyere slik man antar i Norge, snakker vi om et gjennomsnitt på minst ti voldtekter i timen.

Altså skjer det omtrent ti ganger så mange voldtekter i Kongo som i Norge. Men så har også Kongo ca. 15 ganger flere innbyggere. Vil det si at det er større sjanse for en kvinne å bli voldtatt i Norge enn i Kongo? Disse tallene kan faktisk tyde på det, men mørketallene er nok enda større i Kongo. Dessuten er det områder av øst-Kongo hvor faren for voldtekt er høyere enn noe sted i Norge, på grunn av uløste væpnede konflikter.

Noen av voldtektene er spesielt brutale og gir offeret varige fysiske men. Men på tross av ulikhetene er det altså også likheter. De overser Strøksnes glatt, og gir slik inntrykk av at voldtekt har gått fullstendig av skaftet nede i Kongo, mens her på berget har vi dette under kontroll. Antakelig stemmer ingen av delene.

Oss og de andre

I tegningen av dette landet langt borte fremelsker Strøksnes slik kontrasten mellom oss og de andre. Strøksnes, og de fleste andre som dekker og omtaler rettssaken i Kongo, er først og fremst på leting etter som er annerledes og som styrker deres egne antakelser. Det de glemmer er at det er den ekte Espen Askeladd, han som leter ikke bare etter bestemte ting men nysgjerrig plukker opp så å si alt han finner, som går seirende ut av historien.

Hva synes du om mediedekningen av Kongo-saken? Bruk kommentarfeltet.

Publisert: