Tragedien i Beslan

Den 11. september 2001 brente seg fast i vår bevissthet, og i tre år har stadige gjentagelser av de sterke bildene fra terrorhandlingen holdt minnet ved like. Nå har terroren rammet igjen, og nye sterke og gjennomtrengende bilder fyller skjermen og vår bevissthet.

ATLE DYREGROV

Terroren har rammet det viktigste og kjæreste i de fleste voksne menneskers liv; barn. Alle som jobber som hjelpere, det være seg brannfolk, politi, helsepersonell og andre vet at det er ingenting som berører dem sterkere enn når barn rammes av ulykker eller sykdom. Nå opplever store deler av verdens befolkning den samme form for identifikasjon med de uskyldige, unge ofre og deres pårørende. De mestringsmekanismer som vanligvis kan holde forferdelige ting på god avstand fra oss selv, virker ikke lenger og det er lett å identifisere seg med barna eller med deres foreldre. Det er dette gisseltakerne har utnyttet, rått og brutalt. Det hjerteløse rammer våre hjerter og vi skakes av at enda en grense er krysset.

Fra et psykologisk synspunkt antar vi at mennesker gjennom barndommen gradvis utvikler noen viktige antagelser eller skjema om hvordan verden, andre mennesker og vi selv skal være. Vi tror verden er trygg og rettferdig, at andre mennesker vil oss vel og at vi selv har verdi.

Disse antagelsene er delvis illusjoner, men viktige illusjoner som hjelper oss til å leve uten store bekymringer. Selv om vi hører om hendelser som rammer andre, er vi raskt i stand til å gjenopprette likevekt og skyve hendelsene unna med tanken om at slikt skjer med andre og ikke med oss. En slik illusjon av usårbarhet er vanskelig å opprettholde når noe rammer oss eller våre kjære direkte, og kan midlertidig mørklegges av verdenshendelser. Imidlertid er vi, når hendelsen ikke er altfor nær oss, i stand til å benytte mentale mekanismer for å stenge hendelsen ute. Vi glemmer og kan la være å tenke på det som har skjedd. Dette er mye vanskeligere når barn rammes. Det treffer oss i solar plexus og vi mister ikke bare pusten, men også våre sinn har vanskelig for å forstå at slike handlinger er mulig.

Over tid får vi nok også avstand til de forferdelige bildene fra Beslan, slik den 11. september for de fleste er blitt et blekere minne. Det er likevel flere grunner til at dette blir vanskelig: 1) Når vi gjennom direktesendinger er til stede der barn dør, mens andre reddes, tillater det en sterkere identifisering enn vanlig. Vi får lidelsen direkte inn i vår stue og vårt sinn, 2) Terroren rammer det kjæreste vi har — barna, og blottlegger vår egen sårbarhet, 3) Handlingene viser oss hva vi som mennesker er i stand til å gjøre og presser oss til å reflektere over oss selv og våre verdier, 4) Når ikke engang barn spares, når de kan nektes mat, drikke og medisiner, tvinges til å drikke urin, skytes på når de gråter og kaldblodig ofres for politiske mål - hva blir da det neste? Vår frykt aktiveres, 5) Det er all grunn til å tro at de dramatiske bildene vil rulle over skjermene igjen og igjen, fordi gisselsituasjonen mediedramaturgisk «hadde alt». Da forblir hendelsen i det kollektive minnet, godt understøttet av de stadige billedrepetisjonene.

På det katastrofepsykologiske felt har vi de senere årene, ikke minst med bakgrunn i 11. september, fått forskningsrapporter som viser at det er en klar sammenheng mellom barns (og voksnes) eksponering for katastrofereportasjer i TV-mediet og posttraumatiske plager i ettertid. Dette tilsier forsiktighet fra medias side med hensyn til billeddekning. Det krever også ansvarlighet fra foreldre som både bør skjerme barn mot gjentatt eksponering og gi tid til samtale som gjør slike hendelser begripelige for barn. Jo eldre barna er desto viktigere er det at deres tanker «berøres» av forstandige voksne, enten det er foreldre, lærere eller andre. Vi må bruke slike hendelser til å lære barn om empati, slik at morgendagens voksne ikke trenger stadig sterkere bilder og historier for å aktivere medfølelse og forståelse.

Både politisk og mentalhygienisk kunne en kanskje ønske at hendelsen fikk lite oppmerksomhet slik at smitteeffekten ble redusert, og fordi de mange katastrofer og terroraksjoner vi stadig konfronteres med i mediene er med på å utvikle en følelse av sårbarhet hos mange. Samtidig vil manges terskel for hva som skal til for å berøre oss gradvis heves, og vi kan utvikle indifferens eller likegyldighet for andres lidelse gjennom den overstimulering for katastrofereportasjer som vi utsettes for.

Hva skal til for å vekke oss om vi tilvennes slik dramatikk som vi vises fra Ossetia? Dessverre er det vel ikke hensynet til vår mentale helse og velvære som styrer hva som vises på TV eller skrives om i aviser. Desto viktigere blir det med dypere analyser som setter oss i stand til å forstå hva som skjer, slik at både barns og voksnes inntak av slike hendelser ikke kun forblir i en billedlig form.