Derfor brenner Ukraina

KRONIKK: At Europa har latt en krise få ulme i tre måneder, er uforståelig.

Publisert:

EUROMAIDAN: De pro-europeiske demonstrasjonene på Maidanplassen i Kiev har vart siden 21. november, og er nå inne i en avgjørende fase, skriver Geir Flikke. - Sanksjoner fra EU og USA er helt nødvendig. Foto: Efrem Lukatsky

Geir Flikke

Den protestsyklusen som startet i Kievs gater den 21. november i fjor er nå inne i en avgjørende fase. Etter nesten tre måneder har det ennå ikke lyktes Ukrainas politiske elite å finne frem til et varig kompromiss, og det internasjonale samfunn har blottstilt en handlingslammelse som er vanskelig å forstå. Samtidig radikaliseres protestene. Demonstranter bryter brostein løs fra gatene, og det lages brannbomber. På gatene morgenen den 19. februar lå det opprørspoliti og sov, utslitte etter nok en natt med opptøyer og konfrontasjoner.

Ingen enkle svar

Når protester varer så lenge som dette er det vanskelig å peke på noen enkelt årsak eller målsetting. Demonstrasjonene utvikler en egen dynamikk; protestene blir sitt eget mål. Men fire faser fremstår like fullt som tydelige, og disse er som ringer i et vann; de sprer seg fort i stadig større og mer omfattende sirkler. Jeg vil kalle disse fasene for EuroMaidan-fasen, legitimitetskrisen, polariserings— og konsolideringsfasen og voldsspiralfasen.

Den første fasen av demonstrasjonene varte fra den 21. november til den 30. november 2013. Vrakingen av EUs assosieringsavtale ble den direkte foranledningen til spontane demonstrasjoner i Kiev, men også i en rekke andre ukrainske byer, deriblant i Donetsk i øst. Regjeringens snuoperasjon kom som en overraskelse. Gjennom hele sin presidentperiode har president Janukovitsj uttalt at Ukrainas langsiktige mål er integrasjon med Europa. Regjeringens begrunnelse for snuoperasjonen fant da heller ikke gjenklang hos demonstrantene. At Ukrainas økonomi var sårbar for press, visste man allerede fra august 2013, da Russland innførte importstans på enkelte varer fra Øst-Ukraina. Det EuroMaidan ønsket, var at styresmaktene skulle gå videre med assosieringsavtalen, og de fremmet dette kravet i omfattende og fredelige demonstrasjoner.

Legitimitetskrisen

Den andre fasen fra 30. november til 17. desember kan vi kalle en legitimitetskrise. Opprørspolitiets inntog på Maidan satte sinnene i kok i det brede lag av befolkningen. Politiet benyttet batonger mot studenter som sov. Dagen etter fyltes Maidan opp av tilreisende demonstranter, og den 2. desember fremmet deler av opposisjonen (som i parlamentsvalgene i 2012 samlet fikk 49 prosent av stemmene mot det styrende Regionpartiets 30 prosent) et mistillitsforslag mot regjeringen. Mistillitsforslaget falt og den politiske krisen økte i omfang. Dette kunne ha vært en god anledning for Janukovitsj til å megle, men presidenten benyttet anledningen til å foreta en statsreise til Kina.

Les også

- Nå er det snakk om en unntakstilstand

Den 8. desember rev demonstranter ned Lenin-statuen i Kiev sentrum. Den samme dagen raidet politiet partikontorene til opposisjonspartiet Batkivsjina, som under partileder Julia Tymosjenkos fengsling ledes av Arsenii Yatseniuk, og som fikk 25 prosent av stemmene i parlamentsvalget i 2012. Demonstrasjonene spredte seg til andre byer. EuroMaidan ble til AutoMaidan; lange køer av biler blokkerte trafikken rundt Kiev, og demonstranter oppsøkte privatboligene til mange av Ukrainas rikeste.

Polarisering og konsolidering

Den tredje fasen begynte med avtalen mellom Russland og Ukraina den 17. desember, og den varte til 16. januar. Det er nærliggende å kalle denne fasen for en polariserings— og konsolideringsfase. Polarisering, fordi frontene ble steilere, konsolidering, fordi de to fraksjonene konsoliderte stillingen innbyrdes. Den styrende delen av Ukrainas politiske elite bandt seg økonomisk og politisk til den russiske masten. Dette veivalget sikret Ukraina en lavere gasspris, men satte samtidig Ukrainas strategiske energiinfrastruktur i fritt spill. Ukrainas statsgjeld til Russland ville også øke betydelig som en følge av avtalen, men dette var en pris den styrende delen av eliten syntes villig til å betale.

Den styrende delen av Ukrainas politiske elite bandt seg økonomisk og politisk til den russiske masten

Det var tydelig at så vel Regionpartiet som presidenten trodde at avtalen med Russland ville løse Ukrainas kortsiktige økonomiske problemer, og samtidig gi et mandat til å fjerne demonstrantene. Slik gikk det imidlertid ikke. Demonstrantene konsoliderte stillingen på sin side, og opposisjonsledere som Arsenii Yatseniuk og Vitalii Klitsjko manet Maidan til å holde stand, samtidig som de fremmet mer omfattende krav overfor regjeringen. Den politiske krisen ble dypere. Opposisjonen ønsket nå nye presidentvalg og en omfattende grunnlovsendring, som ville bringe Ukraina tilbake til grunnloven av 2004, med en jevnere fordeling av makt mellom parlament, regjering og president.

Lovlig voldsmakt

Den fjerde fasen begynte den 16. januar, da Radaen etter to dager klubbet igjennom omfattende endringer i straffelovgivningen. De nye lovene ga opprørspolitiet fritt leide i å bruke voldsmakt mot demonstranter, og de ble sterkt kritisert av Europarådet. Til tross for at styresmaktene trakk tilbake 9 av de 12 lovene, eskalerte situasjonen raskt. Den 22. januar gikk over i historien som en av de blodigste dagene i Ukrainas historie, med fem dødsfall og et hundretall skadede.

Den 22. januar gikk over i historien som en av de blodigste dagene i Ukrainas historie

Statsminister Azarov gikk av den 28. januar, men Ukrainas viktigste politiske institusjoner, som Radaen, var handlingslammet. Demonstrantene okkuperte ministerier, som jordbruksministeriet og energiministeriet, og demonstranter i regionene tok kontroll over regionale administrasjonsbygninger. Voldsspiralen fortsatte utover i februar, da demonstranter raidet kontorene til Regionpartiet, og politiet inntok demonstrantenes hovedkvarter ved Maidan, bygningen for Ukrainas fagforeninger.

Brennende gater

Les også

EU forbereder Ukraina-sanksjoner

I februar 2014 befinner vi oss fremdeles i den fjerde fasen. Nye forsøk fra politiets side på å bryte opp gatesperringene på Maidan har medført en ny omdreining i voldsspiralen; både demonstranter og politi har vært på listene over døde. Store deler av Kiev sentrum er i flammer. Demonstrantene bruker brennende dekk for å holde politiet på avstand, og politiet går i skjoldformasjoner gjennom de brennende sentrumsgatene.Det store spørsmålet er nå om omfattende internasjonalt press vil føre frem eller om det alt er for sent. Det som er klart er at Ukrainas viktigste statsinstitusjoner er dysfunksjonelle, regjeringens og presidentens legitimitet har forvitret, viljen til kompromiss er fraværende, og demonstranter og politi har begynt å bruke våpen mot hverandre. Det betyr i så fall at i Europa anno 2014 har en krise fått ulme i nesten tre måneder før den slår ut i full konfrontasjon. At EU og USA nå koordinerer sanksjoner mot deler av den ukrainske eliten fremstår som helt nødvendig. At det ikke er iverksatt tiltak tidligere er nesten uforståelig.

Publisert: