I denne vakre byen har man et gedigent narkotikaproblem. Mellom de syv fjell flyter sprøyter og annet brukerutstyr i det fri. Mennesker som burde fått hjelp og støtte, blir i stedet jaget og forfulgt av det offentlige. Strax-huset har klart et sprøyterom i sine lokaler, men får ikke lov til å ta det i bruk. Det finnes nemlig ikke flertall for det i byrådet. KrF er blant dem som bremser en forbedring av dagens ruspolitikk. Selv om Jesus i de bibelske skrifter tar til orde for å hjelpe og å være snille med hverandre, stikker KrF kjepper i hjulene for en positiv endring i måten en skal behandle syke medmennesker på. Politikere som helsebyråd Eiler Macody Lund i Frp viser også kyniske og lite gjennomtenkte holdninger.

Det må det gjøres noe med.

En dag kommer samfunnet til å se med andre øyne på hvordan dagens forbudslinje og moralske politikk skapte problemer som i utgangspunktet ikke var der. Det er ofte slik at man må få saker og ting på avstand for å kunne betrakte det. I Bergen har man etter hvert vendt seg til at de åpne russcenene er en stor del av bybildet. Det lå i kortene at problemet ville bli enda mer synlig og sjenerende for omgivelsene etter at Nygårdsparken ble tømt for narkomane. Det var heller ikke så vanskelig å forutse at man ville få mer sprøytebruk på offentlige steder etter at Strax-huset havnet på Damsgård. Her er også en avfallsordning for brukerutstyr fjernet av byråden etter at naboene klaget over sprøyteboksen som man mente legitimerte intravenøs bruk av droger.

Man kan gjerne mislike synet av mennesker med store rusproblemer, men det er nå engang slik at det faktisk er klin umulig å vedta at folk ikke skal havne på kjøret. I dag bruker det offentlige kjempestore ressurser på å bøtelegge og kjeppjage mennesker, i stedet for å prate med dem og gjøre det beste ut av situasjonen. Denne situasjonen skulle også jeg virkelig ønske at man slapp å forholde seg til. Men slik er det ikke. I absolutt alle samfunn og miljø finnes det mennesker som ikke passer inn. Folk som balanserer på en hårfin grense mellom liv og død. Da må man tenke skadebegrensing og gjøre det beste ut av situasjonen.

Selvfølgelig kan man si at det beste er å la være å ruse seg. Det er selvsagt ikke noe særlig moro å utvikle for eksempel heroinvaner som fører til ødeleggelser i kjempestor skala. Men verden er slik at ulike rusmidler flyter nokså fritt, og en trenger ikke akkurat å være geni for å skaffe seg dem. Fokus må fjernes fra moralske syn på saken til handling for å gjøre livet bedre for dem det gjelder. Vi prater om mennesker som har kommet veldig skeivt ut, og som kanskje ikke føler trygghet et eneste minutt. Det er mange sammensatte ting som skaper et stort rusproblem.

Realiteten er heller ikke så svart/hvit som det inntrykket man ofte kan få gjennom media. Selv om man jevnlig tilfører kroppen et narkotisk stoff, betyr ikke det nødvendigvis at man har et kjipt liv. Mange av dem som i dag bruker tiden sin på stress og kav som en konsekvens av at de er avhengige av illegale stoffer, kunne ha fungert utmerket i samfunnet dersom de fikk utlevert resepter på for eksempel heroin i stedet.

Jeg har i tidligere kronikker fortalt litt om mine erfaringer fra andre byer i Europa. Da jeg hadde et heroinproblem selv, oppholdt jeg meg noen ganger i for eksempel Amsterdam. Brukerhuset AMOC var i utgangspunktet det samme som Strax-huset er her i byen. Forskjellene var imidlertid store. I Amsterdam var sosionomer, leger og annet helsepersonell samlet på samme sted. Her var kafé med gratis mat, drikke og hyggelig stemning. Brukerrommet i øverste etasje var et sted folk satt sammen og pratet mens man kunne innta heroin. Og her røyket man dopet. Sprøyter var tilgjengelig, men lite brukt. Folk hadde et avslappet forhold til noe man kunne laget store ekstra problemer ut av. Slik man gjør her i Bergen.

I København har jeg vært innom to brukerrom. Her sitter sykepleiere klar i tilfelle noen overdoserer. Politiet i byen spaserer rett forbi blytunge narkomane som oppfører seg bra, og tar heller tak i mennesker som for eksempel lager støy på grunn av alkoholinntak. De fokuserer på å behandle folk med problemer på en ordentlig måte, ikke plage dem slik politiet i Bergen ofte gjør. Jeg vet at det er mange ålreite mennesker i politiuniform, men det har ingenting med saken å gjøre. Her har man fra øverste hold bestemt at man skal behandle rusmisbrukere totalt annerledes enn andre samfunnsgrupper. Slikt er både til å bli oppgitt og trist av.

I alle samfunnslag bruker mennesker rusmidler og medisin. Politikerne stikker huet i sandet som strutser, og feier i stor grad problemene under det kostbare teppet sitt. På gulvet blir det en stor hevelse som man etter hvert snubler i. Unge mennesker dør som fluer, i de tusen hjem har mange et liv som er preget av forbudslinjen.

Les også:

I dag lever jeg et sunt og ålreit liv. Endelig, kan man gjerne si. Men det er mange som behøver hjelp. Det er mange som holder på å forsvinne i slow motion. Eller kjapt, for den saks skyld. Etter hvert begynner også jeg å bli lei av at nesten ingenting forandrer seg. Bergen åpner riktig nok MO-sentre med åpningstid noen få timer daglig. Tror man egentlig at det nytter? Helt seriøst? Man bør i så fall gå i seg selv, og kanskje være tøff nok til å innrømme at man er på feil spor.

Å stilltiende godta at andre mennesker har det helt jævlig, er uhyre egoistisk. Skal man vente enda noen år før man begynner å behandle andre samfunnsborgere med respekt og verdighet — selv om de har et vanvittig rusproblem og en livsstil preget av dumme valg? Jeg håper inderlig at politikere, politi og andre viktige samfunnsaktører snart forstår at det er deres medmennesker man i dag gjør stor urett.

Egentlig så er alt dette trist som faen.