Illusjonen om bistand

I stedet for å være til hjelp, kan u-hjelp være direkte skadelig. Da er det bedre å øke handelen med fattige land.

Publisert:

BISTAND: Jo mer avhengig mottakerstatene blir av utenlandsk støtte, jo mindre insentiv får de til å inndrive skattepenger og jo mindre lydhøre blir de for befolkningens krav, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra filmen «Sultbløffen» som skapte debatt da den ble vist i 2008. Foto: TV 2

Sven Røgeberg

Den 20. mai var Norge vertsland for en giverlandskonferanse for Sør-Sudan. Det trengs over ti milliarder kroner i humanitær nødhjelp til nesten fem millioner mennesker. De er rammet av sult og nød etter at det brøt ut konflikt mellom president Salva Kiir og opprørsleder Riek Machar, Kiirs tidligere visepresident.

Sør-Sudan er bare det siste eksemplet i en lang rekke av afrikanske stater som etter frigjøringen fra kolonimaktene har kollapset i borgerkrig og økonomisk ruin, trass i store overføringer av bistandspenger fra rike land.

Uten å glemme behovet for å yte akutt nødhjelp, så bør eksemplet Sør-Sudan føre til en mer prinsipiell diskusjon om selve bistandsprosjektet.

Arvesynden

De siste årene har det kommet to bøker som kan kaste et kritisk lys over norsk og vestlig bistandspolitikk: «The Great Escape» av Princeton professor Angus Deaton og «Why Nations Fail» av Daron Acemoglu og James A. Robinson, professorer på henholdsvis MIT og Harvard.

Begge bøkene konkluderer med at fattigdom, korrupsjon og vanstyre har sin viktigste årsak i de institusjoner som de selvstendige statene i stor grad arvet fra kolonitiden. Institusjoner som hadde monopolisert den politiske og økonomiske makten hos en hvit elite, ble tatt over av de nye politiske lederne. De nye lederne brukte institusjonene for å trygge sin maktbasis og for å trekke ut ressurser gjennom utnyttelse av innbyggerne.

Resultatet er stater dominert av nasjonale eller lokale eliter, som ikke respekterer lov og rett, og som ikke tillater en økonomisk utvikling som vil kunne gagne befolkningen på lang sikt, fordi forandringene vil undergrave deres egen makt på kort sikt.

U-hjelp er ineffektivt

Den institusjonelle arvesynden fra kolonitiden gjør at utenlandsk u-hjelp er ineffektiv og virker mot sin hensikt. Bistanden blir plyndret av eliten og kanalisert til venner og medløpere, istedenfor å havne der den var tiltenkt. Bistanden bidrar til å styrke regimers grep om de institusjonene som er årsaken til problemene.

Striden om kontroll over statlige institusjoner kan også utløse blodige maktkamper internt i eliten. De som lykkes i å gripe makten får bistandspenger, og i Sudans tilfelle også kontroll over oljeinntekter. Borgerkriger med ufattelige humanitære lidelser for sivilbefolkningen gjør at sentralmakten kollapser. Landet ender opp med å bli styrt av lokale krigsherrer, som støttes av klaner og etniske grupper.

Kanskje det i like stor grad handler om oss, som dem?

Hva med forsøk på å gjøre bistanden avhengig av at mottakerlandene oppfyller visse betingelser av institusjonell art, som for eksempel økt markedsliberalisering eller demokratisk utvikling? Slik bistand er like lite effektiv som u-hjelp uten betingelser. Land som ikke innfrir betingelsene fortsetter å motta like mye hjelp som de som tilfredsstiller kriteriene. Grunnen er enkel: Disse landene har ofte mer behov for hjelp. Å knytte betingelser til hjelpen bidrar heller ikke til den ønskede demokratiske institusjonsbyggingen. Selv i Afrika sør for Sahara, hvor en stor del av de offentlige budsjettene utgjøres av bistandspenger, vil økningen en diktator kunne få i bistand mot at han svekket sin egen makt, være både for liten og ikke verdt risikoen.

Hvorfor fortsetter likevel bistanden i sin nåværende form? Den nye norske regjeringen ønsker å konsentrere bistanden om færre land og mål, samtidig som den vil stille større krav om målbar effektivitet. Men denne regjeringen er sterk i troen på at fattige land kan hjelpes ved at rike land gir dem penger.

Vestlige illusjoner

Ifølge Angus Deaton er det en illusjon å tro at bare rike land bevilger nok penger, vil helsen til verdens fattige bedres. Investeringer i næringsutvikling og i tekniske kapasiteter i statsforvaltningen vil heller ikke skape økonomisk vekst og utvikling. Bistand adlyder ikke hydraulikkens lover, der det strømmer vann ut av den ene enden på et rør bare det fylles på nok i den andre enden.

Det sentrale dilemmaet for bistandspolitikken er dette: Hvis betingelsene for utvikling og vekst er til stede i mottakerlandene, så vil penger og kapital enten skaffes til veie lokalt eller bli gitt på forretningsmessige vilkår fra utlandet. Da trengs ikke u-hjelp. Hindrer derimot de lokale forholdene utvikling, så er u-hjelp direkte skadelig, fordi den bidrar til å befeste disse politiske og institusjonelle ordningene.

Å ta bistandsillusjonen fra Ola og Kari, betyr samtidig å ta fra oss noe av vår identitet

Angus Deaton redegjør i detalj for hvordan vestlig utviklingshjelp til fattig land bare gjør ting verre. Det handler ikke om at fattige land mangler penger. Det de mangler er institusjoner som sikrer en sosial kontrakt mellom regjering og de regjerte, mellom stat og folk. Utenlandsk u-hjelp undergraver denne kontrakten.

Det finnes et dusin stater i Afrika hvor nesten alle offentlige utgifter kommer fra utenlandsk hjelp. Jo mer avhengig mottakerstatene blir av utenlandsk støtte, jo mindre insentiv får de til å inndrive skattepenger og jo mindre lydhøre blir de for befolkningens krav.

Oss, ikke dem

Hvorfor fortsetter bistanden likevel? Kanskje det i like stor grad handler om oss, som dem?

Norge forpliktet seg allerede i 1969 til å gi én prosent av brutto nasjonalprodukt i bistand. Behovet for å vise at vi har omtanke for andre enn oss selv, har ikke blitt mindre med stigende oljerikdom og forbruksvekst. Å ta bistandsillusjonen fra Ola og Kari, betyr derfor samtidig å ta fra oss noe av vår identitet.

Er alternativet til den nåværende u-hjelpen å la være å hjelpe? Nei, mener Deaton, men det bør gis hjelp for, og ikke i mottakerlandene.

Istedenfor bistand, bør rike land slutte å selge våpen og slette illegitim gjeld tatt opp av korrupte regimer. Istedenfor pengeoverføringer bør rike land fjerne tollmurer og subsidier, som hindrer økt handel. Og verdensbanken bør slutte å låne fattige land penger, og heller utelukkende drive med konsulenttjenester med sikte på å overføre kunnskap.

Publisert: