Følelser kan også være makt <p/><p/>

Det er blitt hevdet at Westergaards karikatur var en aggressiv handling født av danskenes manglende respekt for religiøs tro. Hvem skal ha rett til å definere hva som er krenkende på vegne av en etnisk, kulturell eller religiøs gruppe?

Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over 12 år gammel

Kronikk Alexandra Irene Larsen, religionshistoriker

SITAT: Vi bør enes om individets frihet og grunnleggende rettigheter uansett religion eller etnisitet

Det hersker stor forvirring når det gjelder hvilke verdier som egentlig forsvares i den pågående karikaturdebatten. Prof. emerita Barbara Gentikow ønsker i BT 12. januar å knytte denne ikke bare til ytringsfriheten, men også krigene som føres mot «muslimske land», samt «manglende interesse for hvordan folk fra en annen kultur oppfatter det vi ytrer».

Hun kritiserer dem som mener at tegningene bør trykkes, og mener at man bør være «varsom med motangrep» og ytterligere «provokasjoner» etter at Westergaard ble angrepet. Således setter hun BTs Trine Eilertsen, som forsvarer avisers rett til trykking, nærmest i kategorien fundamentalist.

Hvem skal definere

Man skal ikke «påberope seg ytringsfriheten for enhver pris», sier hun. Selvfølgelig skal man ikke det. Det er her mange trekker litt gale slutninger i denne debatten; det er nemlig ikke slik at alle vi andre «ikke-muslimske» europeere som støtter trykking av karikaturtegninger kommer under gruppen som ønsker frihet til å hate. Det er ei heller ytringsfriheten som veier tyngst i denne debatten.

Stadig, slik det gjør i Gentikows innlegg, går ord som «såret» igjen; det handler om oss og de andre, og Vi har såret d em . Jeg finner det fristende å bruke en Fritt Ord-prisvinners uttrykk «de sårede følelsers tyranni» i denne sammenheng. Det har oppstått mange lignende forsvar til muslimenes rett til å føle seg krenket over karikaturtegningene, som Nancy Graham Holm i The Guardian 4. januar, som sier at Westergaards karikatur var en aggressiv handling født av danskenes manglende respekt for religiøs tro. Hvem skal ha rett til å definere hva som er krenkende på vegne av en etnisk, kulturell eller religiøs gruppe? Følelser kan også være makt.

Islam er et speil

Norge sekulariseres over tid, uten at jeg her skal gå inn på alle definisjonene som nå finnes; det fremstår som en naturlig prosess hvori protestantismen mister sin offentlige rolle, og hvori samfunnet gradvis løsriver seg fra religion uten nødvendigvis å fornekte den, mens innen Frankrikes laïcité har politiske autoriteter lukket religionens sfære i offentligheten for bedre å definere offentlig sfære som dennes motstykke.

Mange europeiske land er usikre på sin egen kulturelle og politiske identitet i denne prosessen, idet vi står foran store utfordringer hva gjelder integrering av innvandrere i europeiske kulturer. Olivier Roy i sin bok «Secularism Confronts Islam» går så langt som å si at islam er et speil hvori Vesten projiserer sin egen identitetskrise.

Muslimenes reaksjoner

Multikulturalisme i form av lukkede religiøse eller etniske samfunn er kanskje ikke en bedre modell enn assimileringsmodellen, men vi burde være kommet et skritt lenger enn den ekstreme kulturrelativismen nå, selv om vi selvsagt skal ivareta minoritetenes rettigheter. Poenget er således ikke om muslimenes reaksjoner til tegningene var sekulært eller religiøst begrunnet, men er det i det hele tatt et poeng et sted?

Jeg setter ikke spørsmålstegn ved Gentikows eller andres motiver for å forsvare sårede muslimer i denne sammenheng; jeg er overbevist om at både hun og jeg ønsker et inkluderende, medmenneskelig og respektfullt samfunn. Når Gentikow refererer til kriger «vi» (Norge med sin allierte USA) fører mot muslimske land, glemmer hun da at det er nærmere 50 muslimske land i verden? «Profeten Muhammed er for storparten av muslimer som lever i fattigdom, krig og nød det eneste faste holdepunkt i hverdagen», sier Gentikow. Man kunne kanskje tenke seg at en slik «reduksjon» av Den Andre hemmer debatten like mye som den forsøker å hjelpe?

Infantile krenkelser

Noen har villet ha det til at det å forsvare trykking av karikaturtegningene er å forsvare vårt samfunn med infantile krenkelser i kombinasjon med liberal absolutisme. Det handler selvfølgelig ikke om retten til å drive med infantile krenkelser, men det handler om å komme til enighet om og falle til ro med moralske og politiske verdier i Europa.

Man bør skjelne mellom ufarlig spøk og religionskritikk på den ende siden og dem som faktisk driver med høyreekstremisme og antimuslimsk hets. Vi bør alle stå opp mot sistnevnte, men ikke undergrave demokratiske verdier av den grunn.

Jeg er for øvrig enig med motstanderne av trykkingen i at det er viktig å se på hvorvidt det er spørsmålet om hvem som i dagens verden har makt og moralsk rett til å krenke andre og om dette tilsløres av det ensidige fokuset på ytringsfrihet.

Gentikow mener karikaturstriden viser at førstnevnte har seiret, jeg er ikke så sikker. Her blandes argumentene når referanserammen går fra å være et forsvar av innvandrere eller muslimer, til å være et forsvar av, i mangel av et bedre uttrykk, ekstreme konservative verdier.

Tro blant ikketroende

Med en slik retorikk vil den troende, uansett religion, alltid vinne over den sekulære i lignende debatter hvor en ellers sekulær sfære ønskes innhyllet i religiøs mening. Da ville muslimer som mener at alle skolekantiner burde servere hallal kjøtt fordi det ikke ville gjøre noen forskjell for ikke-muslimer, mens det utgjør en essensiell forskjell for troende, ha rett.

Den troende lever sin religion i en sfære som deles av den ikke-troende, men han omfavner denne sfæren på en annen måte. Det finnes mange valg, mange måter å hegne om sin verden, og fundamentalistenes er bare én av disse.

Muslimer, som andre troende, kan verne om sin moral, sin familie, sine kjønnsroller, sine partnerregler osv., men slik jeg ser det blir det vanskelig om den troende skal velge akkurat hva og når de skal diktere i den offentlige sfære, med begrunnelsen at noe er blasfemisk eller krenkende.

Individets frihet

Det er det eksisterende politiske system som til enhver tid legger til rette for den enkeltes handlingsrom i samfunnet, og derfor er Frankrikes laïcitè og Norges liberale statskirkelige sekulære samfunn ulike baktepper. Vi bør enes om individets frihet og grunnleggende rettigheter uansett religion eller etnisitet.

Ifølge Olivier Roy har vesten nok av unyttige konservative holdninger som vi utfordres på i møtet med islam, vi trenger ikke overta flere. Muslimske fundamentalister strever med å opprettholde sine konservative ideer i møtet med nye kulturer og verdier, på samme måte som kristne, jødiske og andre konservative strever.

Roy hevder at det ikke er islam, men religion som er problemet, og vi behøver ikke overinvestere vår empati de gale stekene — «vi bør tenke på islam innen samme rammeverk som vi tenker om andre religioner og omkring religiøse fenomen i seg selv. Det er sann respekt for de andre og den sanne kritiske ånd».

YTRINGSFRIHET: Demonstrerende medlemmer av Imamia Students Organisation i Pakistan benytter seg av ytringsfriheten, og tramper på det danske flagget i forbindelse med publiseringen av Muhammed-karikaturene.

ARKIVFOTO:REUTERS/ZAHID HUSSEIN (PAKISTAN)

Publisert: