På ville veier

I fundamentalistiske religiøse samfunn tolkes de religiøse symboler og metaforer bokstavelig, uten hensyn til historiske og psykologiske faktorer som har vært med på å prege dem. Et maktapparat bygget på fundamentalistiske, religiøse påstander kan lede moralens voktere på ville veier, skriver Berit Borgen, pedagog og magister i psykologi.

Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 18 år gammel

På Centralteatret i Oslo vises for tiden teaterstykket «Bernarda Albas hus» av Federico García Lorcas. Her blir religiøs undertrykkelse demonstrert av hovedrollen, den katolske Bernarda Alba. Teatersjef Svein Sturla Hungnes vil at stykket skal være en spydspiss inn i samfunnsdebatten: «Han vil ha ungdom, kristne og muslimer inn i teateret. Han vil ha folk til å tenke», skriver Kristin Stoltenberg i en artikkel i Aftenposten 6. mars i år. Artikkelen formidler assosiasjoner til et stort utvalg av religiøst legitimerte overgrep og grov undertrykkelse.

I denne sammenheng er det naturlig også å minne om den oppramsing av overgrep som pave Johannes Paul II ba om tilgivelse for i mars 2000 på Den katolske kirkes vegne. Det var en rystende oppramsing av kirkens synderegister gjennom historien. Det overgrep mot kvinner og barn, særlig i den tredje verden, og spredning av Aids som pavens prevensjonsforbud innebærer, var ikke med på listen.

I 1963 skrev pave Johannes XXIII i sin encyklika (rundskriv) «Pacem in terris» (fred på jorden): «Freden kommer ikke til å herske i verden, dersom den ikke får herske i hvert enkelt menneske». Encyklikaen om fred på jorden var rettet til «alle mennesker av god vilje» og var datert skjærtorsdag 11. april 1963. Den ble pave Johannes' siste appell da han døde kort tid etter.

Denne visjonære og revolusjonære paven satte Den katolske kirke i alarmberedskap i løpet av de 5 årene han fikk virke fra 1958 til han døde i 1963. Sentrale etiske spørsmål ble satt på dagsordenen og tverrfaglige kommisjoner ble opprettet som en forberedelse til Det annet Vatikan-konsil (1962-1965) der biskoper fra hele verden ble innkalt for å drøfte sentrale spørsmål i kirken. Pave Johannes XXIII startet ved dette en prosess for å bringe Den katolske kirke på bølgelengde med den moderne verden. Kommisjonen som fikk i oppgave å utrede prevensjonsspørsmålet var entydig i sin konklusjon: Den katolske kirke måtte revurdere sitt tidligere syn og akseptere konsepsjonshindrende midler.

Men hva skjedde siden? Den etterfølgende pave Paul VI brakte kirken på flere punkter tilbake til tilstanden før konsilet. Med sin encyklika «Humanae Vitae» i 1968 satte pave Paul VI en markant stopper for å godta prevensjonsmidler. Og den neste og nåværende pave Johannes Paul II har fulgt opp og sterkt markert dette negative standpunktet.

Selv skrev jeg en redegjørelse i 12 punkter: «Humanae Vitae — en post ferie betraktning», umiddelbart etter offentliggjørelsen av Humanae Vitae og sendte den til den daværende katolske biskop Gran. Nå 36 år senere har redegjørelsen utrolig nok fremdeles aktualitet ved at katolikker fremdeles henvises til å benytte seg av de såkalte sikre periodene i kvinnens syklus. At seksualitet kan ha noe med kjærlighet å gjøre, og at kjærligheten ikke bryr seg om «sikre perioder» (som beviselig ikke er sikre for de fleste kvinner) synes ikke å telle.

I min redegjørelse påpekte jeg de katastrofale konsekvenser pavens påbud ville få på det globale plan. Fra det globale plan føres tanken til det individuelle, det ekteskapelige. Familielivet er den vitale byggesten i ethvert menneskelig samfunn. Også dette vil bli skadelidende der pavens linje følges i de tilfeller hvor et svangerskap av viktige grunner må unngås. Her vil også en «katolsk» holdning kunne få uhyggelige konsekvenser.

Pavens argument er at man ikke har lov å bryte naturens orden. Dvs. man har ikke lov å bryte den naturlige konsekvens av en seksuell forening ved å hindre konsepsjon. På det individuelle plan virker prevensjonsforbudet kvinneundertrykkende og krenker menneskeverdet. Det skal ikke mye fantasi til å forestille seg hvor mange kjærlighetsforhold som lammes ved et slikt påbud og hvor mange fostre som fordrives illegalt. En kan undre seg over at dette maktovergrep ikke møter sanksjoner fra verdenssamfunnet.

Via TV og presse fulgte vi feiringen av pave Johannes Paul IIs 25 års jubileum den 16. oktober 2003. Etter katolsk teologi er paven Vicarius Filii Dei (Guds vikar). Om det skulle være mulig at Gud kunne ha vikar på jorden, så ville det i hvert fall være innlysende at det måtte forplikte. Pavens skrøpelige helse vekker medynk. Hans mange reiser og formidling av fredsbudskap og forsøk på forsoning, til tross for dårlig helse, imponerer. Men dette gjør han samtidig som han med sitt forbud mot prevensjon bidrar til å spre aids og andre kjønnsoverførte sykdommer, å unnfange liv uansvarlig, undertrykke kvinner og legge hindringer for det seksuelle samliv - for dem som tar påbudet alvorlig.

Disse så kontrære holdninger: arbeid for fred og forsoning og samtidig spredning av et destruktivt påbud innen samme ideologi, er et eklatant eksempel på et ødeleggende fenomen som ingen reiser og forsoningsaktivitet kan oppveie. Hvis et trossamfunn presenterer et budskap der om lag 9/10 representerer sunn, god livsutfoldelse og om lag 1/10 av budskapet er destruktivt, så er dette en farlig konstellasjon. Det positive innholdet tilslører for mange det destruktive budskapet. Da paven talte til tusener av mennesker på sin fredsreise til Filippinene, var et sentralt budskap i talen aksjonen mot prevensjon. På Filippinene er befolkningstilveksten katastrofal.

Det er kjent at hvis det gis lover som ikke kan overholdes, så virker disse demoraliserende. «Vi lever med dobbeltmoral», er svaret en får hvis en konfronterer norske katolikker med problemstillingen. Eller som en gift katolikk svarte meg en gang: «Sølibatet! Det beste råd er sølibatet!» Jeg håper det var en spøk. En annen katolikk beskrev en gang virkningen av kirkens påbud slik: «For en ung katolikk skulle det mot til å sette sunt vett opp mot kirkens lære. På en ufri måte kjente vi etter hvordan samvittigheten hadde det i forhold til kirkens bud - fremfor å utvikle følsomhet i forhold til hva som er menneskeverd».

Det er dessverre forståelig at når en pave og leder forfekter et så nedbrytende syn på seksualitet og prevensjon som pave Johannes Paul II gjør, så kan ikke denne paven få den respekt og oppmerksomhet som mange av hans andre standpunkter hadde fortjent. Dette er dypt tragisk.

Vi får håpe at alle gode krefter snart kan forenes i et storstilt fredsprosjekt der moralens voktere ikke lar seg forstyrre av destruktive kjepphester. For skal vi i fremtiden kunne oppnå å skape global avspenning og fred på jorden, må det mobiliseres ansvarlighet på alle nivåer, på det individuelle, det politiske og det globale. Det gode oppdragelsesprinsippet «frihet under ansvar» kan også uttrykkes slik: ingen frihet uten ansvar. - En ansvarlig familieplanlegging må gå sammen med en ansvarlig økonomisk utjevning mellom folkeslagene, slik at fattigdom ikke får destabilisere verden. Vi rystes av grufulle terrorhandlinger som er utført av fundamentalistiske «moralens voktere» på ville veier. Hvis det ikke mobiliseres mottiltak på alle nivåer, og hvis ikke verdens ledere står sammen og finner nye ikkevoldsstrategier i bekjempelsen av terror, men tvert om besvarer vold med vold, må vi anta at voldsspiralen ingen ende vil ta.

Karl Marx har sagt: «Filosofene har fortolket verden på forskjellig måte - oppgaven er å forvandle den». - Forvandling forutsetter nytenkning og handlekraft. Nytenkning innen fredsarbeid må integrere erkjennelsen av at et voldspotensial også kan finnes i religionene. Det må stå sentralt i alt fredsarbeid å finne metoder til å avdekke voldens nærvær og argumentasjonen for å legitimere den. Her har religionspsykologien fått en ny utfordring og et fremtidig viktig virkningsfelt i kampen for en fredelig sameksistens mellom jordens mennesker. Religiøst legitimerte konflikter må møtes med innsikt og konstruktiv handlekraft.

Publisert
BT anbefaler

Skjelt ut av Wolfe: – Det likte jeg godt!

Brann har gått 20 seriekamper uten å tape.

LES SAKEN

Mest lest akkurat nå

  1. – Selv om han vokste opp med flere sølvskjeer i munnen, var han usnobbete og kunne gjerne plukke tomflasker

  2. Kampsportinstruktør siktet for seksuell omgang med tenåring. – Det kan være flere fornærmede.

  3. Huseier mener skadene på nabobygg var der fra før. Nekter å betale millionregning.

  4. I det stille har 79-åringen bygget opp en av byens største bedrifter. – Beste noensinne.

  5. – Vi slipper litt billigere unna

  6. – Det er et voldsomt press i Brann. Mye verre enn folk kan forestille seg.