Utroskapens pris

Hva er årsakene til utroskap og hva fører det med seg — for den som er utro, for den som blir bedratt, og for parforholdet og familien?

Debatt

Frode Thuen, professor

Institutt for utdanning og helse/Hemil-senteret, UiB

Dette er hovedspørsmålene som jeg prøver å besvare i min siste bok, «Utro. Om kjærlighetens bakgater» som kom ut på forsommeren. I en kronikk i BT den 6. oktober med tittelen «Å elske som man lyster» retter kjønnsforskeren Wencke Mühleisen et kraftig angrep på denne boken. Her skriver hun at den «føyer seg inn i rekken av et psykologisk regime som forbausende uimotsagt får definere utroskap som et avvik.» Jeg som forfatter får også som hatten passer: «Med Thuens briller på kan man lure på om man er på vei mot sivilisasjonens snarlige sammenbrudd. Hos ham blir avvik fra idealet om det langvarige, seksuelt eksklusive, barneproduserende heteroseksuelle forhold, til en diagnose av dysfunksjonalitet».

Hun pakker altså ikke inn sine ord. Men hva hjelper det å skyte hardt når hun bommer på mål? For ingen steder i boken antyder jeg at utroskap er avvik eller noe dysfunksjonelt. Eller at det monogame og trofaste parforholdet er det eneste riktige.

Jeg forholder meg derimot nyansert til både utroskap og monogami. Det er mange grunner til å være utro, og situasjonen rundt utroskapen kan være høyst ulik. Derfor blir også konsekvensene svært forskjellige. Begrepet «utroskap» rommer egentlig et mangfold av høyst ulike situasjoner, som har til felles at det handler om å ha et intimt forhold bak ryggen til ens partner. Men det er opplagt stor forskjell på å ha — for eksempel, et langvarig forhold til sin ektefelles beste venn, og en one-night stand med en tilfeldig person.

Jeg fordømmer da heller ikke utroskap - nettopp fordi det kan være så mye som ligger til grunn. Og fordi mange av oss kan komme i situasjoner hvor det er både fristende, og lett, å gi etter for øyeblikkets ønsker og lyster. Tvert om beskriver jeg det grunnleggende dilemmaet det er å leve i spenningsfeltet mellom begjær og lidenskap, og behov for spenning og bekreftelse - som alle kan kjenne på av og til, og det å være trofast mot den man er sammen med. Å bli endimensjonal og moraliserende i forhold til slike utfordringer, har aldri vært, og kommer aldri til å bli, min agenda,

Derimot peker jeg på hva utroskap ofte fører med seg av skyldfølelse og anger, frykt og bekymring, og en rekke uhåndterlige dilemmaer - for den som begår utroskapen. I tillegg til at man naturligvis vil kunne skape sorg og sinne, skuffelse og bitterhet hos den man bedrar. Og mange ganger også hos eventuelle barn som blir involvert. Og endelig kan det føre til betydelige problemer for samlivet, problemer som ofte er uopprettelige.

Poenget mitt er at mange ikke tenker gjennom slike konsekvenser før man begir seg inn i et intimt forhold bak partnerens rygg. Derfor ender man gjerne i en situasjon hvor det er lite handlingsrom og stort lidelsestrykk. Mange av mine klienter er der. Enten det er den ene eller andre part, eller begge to, som oppsøker meg. Det er for å bidra til bevisstgjøring rundt dette, jeg har skrevet «Utro. Om kjærlighetens bakgater». Fordi kjærlighet og samliv er for viktig for oss til at vi kan overlate det til følelser og impulsive innfall. Jeg vil at folk i større grad skal kunne forutse hva som er sannsynlige konsekvenser, hvis de først er utro. Men også at den som blir bedratt i størst mulig grad skal kunne forstå og takle sin situasjon. Og at paret i fellesskap på best mulig vis kan komme seg videre hvis det først skjer - hvis det er det de ønsker.

Det faktum at utroskap fører til store lidelser og kvaler, synes ikke å affisere Wencke Mühleisen. Hun fremtrer i det hele tatt som høyst utydelig i sin kritikk. Hun skriver blant annet at «vi innbiller oss gjerne at vi elsker som vi lyster, men sannheten er at kjærligheten er omgitt av en endeløs rekke regler som instruerer oss om hva vi skal bruke den til.» Ja vel? Men hvem er det som definerer disse reglene da? Er det psykologer eller er det Staten? Hun antyder vel på sitt noe uklare vis, begge deler. Men kan normer om kjærlighet og samliv vedtas eller styres? Er det ikke heller et uttrykk for hva folk flest ønsker og verdsetter. I undersøkelser blant unge voksne oppgir et overveldende flertall at de ønsker seg et livslangt parforhold. Er dette uttrykk for at de er blitt manipulert og styrt - eller avspeiler det en genuin anerkjennelse av monogamiet som samlivsform? Hva mener Mühleisen om det?

Hun peker ellers på at halvparten av alle ekteskap går i oppløsning, angivelig som en bekreftelse av at det monogame parforhold har utspilt sin rolle. Som hun skriver: «Konfrontert med den svinnende suksesshistorien for livslange forhold, ekteskapet og den tradisjonelle kjernefamilien - må vi innse at vi har å gjøre med en sosial institusjon i endring og ingen aner hvilken vei det går. Den mest fornuftige reaksjon ville utvilsomt være å styre disse endringene over i politikk og kloke velferdspraksiser, men det er tilsynelatende utenkelig». Hva skal man si til sånt? At noe ikke fungerer perfekt, betyr vel ikke at det er ubrukelig som ideal eller rettesnor? Folk flest bryter da også trafikkreglene av og til. Men vi avvikler ikke trafikkreglene for det. Og hvordan skulle man styre endringene over i politikk og kloke velferdspraksiser? Og hvilke ordninger har hun i tankene? Norge er jo allerede blant de aller mest liberale land hva angår alternative familie- og samlivsformer. Her har hun åpenbart et forklaringsproblem.

Men mest uklar blir hun når hennes oppfatninger brynes mot enkeltmenneskene som har opplevd utroskap på kroppen. Alle de som føler seg sveket, og som opplever at partneren forlater dem til fordel for en annen. Hva sier hun til dem? At de må skjerpe seg eller at de bare skal være glad til? Og hva sier hun til den som sviker partneren sin, og som selv opplever å komme i en forferdelig klemme hvor man ikke vet verken ut eller inn? Det er i møte med enkeltindivider og familier at utroskapens utfordringer blir reelle. Så kan selvsagt en og annen kjønnsforsker, som kanskje aldri er i den situasjonen at hun skal lytte til og rådgi et fortvilet menneske, få gi uttrykk for sine tanker om troskap og utroskap. Men for den som står oppi sitt livs største krise, eller dilemma, gjør ikke slike tanker særlig stor forskjell. Hun eller han må møtes med respekt, åpenhet og forståelse for den situasjonen man er kommet i.