Deportert fordi de giftet seg

Det som skjedde med tyskerjentene har i stor grad vært ukjent.

Publisert Publisert

1946: Norske og tyske jenter reiser til Tyskland med barna sine.Temaet «tyskertøsene» utløser fortsatt sterke følelser og meninger blant befolkningen. Foto: Scanpix

  • Monica Waage Johannessen
  1. Leserne mener

«Det å få klippet håret må ses på som en mildt sagt svært moderat form for hevn etter å ha lagt seg på ryggen for en fiende som har okkupert landet ditt og torturert de som forsvarer deg.»

Dette skrev en mann i kommentarfeltet etter å ha lest en nettreportasje om tyskerjentene. Kommentarfeltet inneholdt flere bidrag, både positive og negative. Sitatet illustrerer at temaet «tyskertøsene» fortsatt utløser sterke følelser og meninger blant den norske befolkningen. Det er over 70 år siden Norge var okkupert. Likevel er tyskerjentene et meget sensitivt tema å diskutere. Det er et minebelagt felt. Så hvorfor gå på dette området? Hvorfor ta opp et tema som mange mener bør ligge i fred?

Flere historikere mener at all norsk historie må komme frem i lyset, både det gode og det dårlige. De negative hendelsene kan ikke feies under teppet fordi vi ikke liker dem, eller fordi de gjør oss utilpasse. Etter å ha arbeidet med masteroppgave om temaet og gitt ut boken «Tyskertøsene» denne høsten, har det blitt klart at det som skjedde med tyskerjentene som gruppe, i stor grad har vært ukjent. En kan med trygghet påstå at svært mange vet lite om denne gruppen kvinner. At faktaene er ukjent for mange, gjenspeiles i kommentarer og reaksjoner når det blir skrevet om kvinnene i media.

Det er derimot sterke følelser og meninger involvert. Dette kommer til syne når flere fortsatt kaller kvinnene «landssvikere» som «la seg på ryggen for fienden». En mann fra Oslo skrev blant annet: «Jeg skjønner faktisk ikke at man skal synes synd på disse ryggradsløse tøsene som hoppet til køys med fienden bare fordi det har gått noen år.» Andre ser derimot saken i et annet lys: «Om vi prøver å sette oss i deres posisjon, så tror jeg at mange hadde gjort det samme.»

Les også

Giselas mor ga henne bort via en annonse i BT. De første som fikk henne, leverte henne tilbake da de fant ut at hun var tyskerbarn.

Det er over 70 år siden okkupasjonen. Krigen har kommet på avstand. Nyansene blir annerledes sett med dagens øyne. Kan en påstå at en må prøve å se hendelsene ut fra hva som skjedde, og ikke hva en føler om det? En ting er sikkert. Å forske på temaet tyskerjenter handler ikke om å synes synd på kvinnene, eller å mene de fortjente straffen de fikk. Det handler ikke alltid om å ta parti. I dette tilfellet handler det om å se hva myndighetene faktisk gjorde av tiltak, og hva de eventuelt ikke gjorde.

Norge kaller seg en rettsstat. Det kalte de seg også i 1945. Høyesterettsleder Paal Berg sa i sin tale den 14. mai 1945 at «Vi er igjen et rettssamfunn av frie borgere med våre grunnlovshjemlede menneskeretter og borgerretter». Bergs tale omfattet derimot ikke tyskerjentene – i hvert fall ikke de som giftet seg med tyske soldater. Dette gjaldt over 3500 kvinner. Denne gruppen kvinner, som har blitt kalt krigsbruder, mistet rettsvernet som norske borgere. Grunnen var deres ekteskap med okkupasjonsmaktens menn – kvinnene ble ikke lenger sett som norske. De ble sett som tyske, noe meningsspalter i landets aviser ga gjentatte uttrykk for.

Statsborgerloven av 1924 skulle beskytte norske kvinner. En norsk kvinne tapte kun sin norske statsborgerrett dersom hun ble statsborger i et annet land og flyttet ut av landet. Å utvise norske statsborgere fra Norge var forbudt. Giftet hun seg med en mann fra en annen nasjon, men bodde i Norge, ville hun forbli norsk statsborger. Hun kunne ikke bli deportert.

Ved «provisorisk anordning av 17. august 1945 om tillegg til statsborgerlovgivningen», kalt Ekteskapsanordningen, kom det en endring som gjorde deportering mulig. Denne midlertidige loven sa at «Den som fra krigsutbruddet til krigens opphør har ervervet statsborgerskap i fiendtlig stat, taper sin norske statsborgerrett uten hensyn til bestemmelsen i statsborgerlovens § 8».

Ekteskapsanordningen gjorde at krigsbruder automatisk mistet sitt norske statsborgerskap, selv om de aldri hadde vært – eller hadde tenkt – å dra utenfor Norges grenser. Myndighetene ga dermed befolkningens oppfattelse av krigsbruder som tyske, juridisk forankring. Kvinnene mistet sitt norske statsborgerskap og ble tyske statsborgere. Ekteskapsanordningen gjaldt fra krigsutbruddet. Med andre ord hadde anordningen tilbakevirkende kraft, noe som stred mot Grunnloven.

Hvorfor ble ikke menn som giftet seg med tyske kvinner deportert? Det er det flere som lurer på. Svaret kan i og for seg virke enkelt. Norsk lov sa, som tidligere nevnt, at det var ulovlig å utvise norske statsborgere fra Norge. Krigsbrudene ervervet et tysk statsborgerskap når de giftet seg. Det gjorde ikke norske menn. De hadde kun sitt norske. Dermed kunne ikke disse mennene deporteres.

Hvorfor måtte krigsbrudene deporteres? Det er det også flere som lurer på. For det første så måtte ikke krigsbrudene deporteres. Det var derimot et sterkt ønske og krav i folkerøsten, at noe skulle gjøres med kvinner som giftet seg med «fienden». Kvinnene ble, som nevnt, oppfattet som tyske etter de inngikk ekteskap med tyske soldater. For det andre, og dette er det mange som ikke har tenkt på, så ønsket ikke norsk befolkning eller myndigheter å ha tyske soldater boende i Norge etter frigjøringen.

Les også

De brøt ingen lov. Likevel ble tyskerjentene internert, deportert og fratatt statsborgerskap. Få land reagerte strengere enn Norge.

Okkupasjonsmaktens soldater skulle sendes tilbake til hjemlandet sitt, til dit de kom fra. Skulle soldatene få bli fordi de giftet seg med norske kvinner? Skulle de få oppholdt i Norge fordi de giftet seg med kvinner som ble sett som landssviker? Dette ble oppfattet som en tap-tap-situasjon. Å få deportert den tyske soldaten og hans norske, landssvikende kone, ble derimot oppfattet som en vinn-vinn-situasjon.

Med lovendring og deportasjon ser en eksempler på tiltak norske myndigheter gjorde i behandlingen av tyskerjentene høsten 1945. Flere tiltak hadde blitt gjennomført, allerede fra de første frigjøringsdagene og utover sommeren. På høsten innførte myndighetene en lov med tilbakevirkende kraft, som gjorde at krigsbrudene mistet sitt norske statsborgerskap. Var dette en riktig bestemmelse? Enkelte mener det er på tide med en offentlig unnskyldning fra norske myndigheter til krigsbrudene. Enkelte mener at dette er unødvendig.

Var forholdene mellom norske kvinner og okkupasjonsmaktens soldater så graverende at denne straffen var passende? Hvor skal hovedfokuset ligge – på krigsbrudenes såkalte moralske og nasjonale svik, eller på myndighetenes reaksjoner med lovendring etter okkupasjonen? Dette er ikke enkle spørsmål å svare på, men viktig å reflektere over. Så får en vente og se om den norske staten velger å gå ut med en unnskyldning, eller om de mener at dette ikke er nødvendig.

Monica Waage Johannessen har gitt ut boken «Tyskertøsene».

Publisert