– Verre enn en pandemi

Frykten for en pandemi kan skape større utfordringer enn de somatiske følgene av den pandemien som nå er på alles lepper.

SVINEINFLUENSA: I Norge er det ikke stor grunn til å bekymre seg for den mikrobiologiske siden av sykdommen. Mer alvorlig er det at de som blir syke eller mistenkes for å være syke, blir stigmatisert og marginalisert. Vi har sett stygge eksempler på dette fra tidligere epidemier, skriver artikkelforfatteren. ARKIVFOTO: SCANPIX

SVINEINFLUENSA: I Norge er det ikke stor grunn til å bekymre seg for den mikrobiologiske siden av sykdommen. Mer alvorlig er det at de som blir syke eller mistenkes for å være syke, blir stigmatisert og marginalisert. Vi har sett stygge eksempler på dette fra tidligere epidemier, skriver artikkelforfatteren. ARKIVBILDE: TOR HØVIK

SKOGN, 6. DESEMBER 1918: På kirkegården står en gruppe menn og kvinner og luter ved gravene på kirkens sørøstlige side. Et hvitt lys skinner gjennom en glippe i den grove himmelen over Alstadhaug kirke. Selv sokneprest Frette som kaster det siste stykke jord på kistene til Thale Jørgine Stavern og sønnene Olav og Johan er tykk i stemmen. Tårene renner nedover kinnene til naboer og venner. Det er bare tre uker til jul, og en mor og hennes to sønner er brått revet bort fra barneflokken som 11 år tidligere også mistet sin far.«Disse barns følelser og tilstand ved dette sidste farvel til mor og brødre lar seg ikke tænkes, ei heller beskrives», skriver signaturen B i en meddelelse fra Skogn til Nordre Trondhjems Amtstidende den 7. desember.

Når lærer Bjøraas skriver disse linjene til Amstina, er min mormor Nelly bare 11 år. I løpet av en uke i november 1918 er hun både morløs og farløs. To av hennes eldre brødre har også måttet gi tapt for den tids store epidemi, Spanskesyken. Familien på 8 er halvveis utradert. Men de er likevel omgitt av en samforstand og medfølelse fra sambygdinger som styrker dem i sorgen.

DET FANTES IKKE noe medikamentelt botemiddel mot Spanskesyken, da de første tilfellene i Kristiania ble beskrevet i juni 1918. Det var bare å folde hendene og håpe på det beste. 14 dager etter rapportene om influensa i Kristiania 15. juni, bryter influensaen ut epidemisk. Rundt 15000 mennesker dør av Spanskesyken i Norge i løpet av det nærmeste året. På verdensbasis dør mellom 50 og 100 millioner av den alvorlige, pandemiske influensasykdommen, altså 5–10 ganger flere dødsofre enn den 5 år lange verdenskrigen. Navnet Spanskesyken fikk sykdommen 28 mai 1918, da telegrambyrået Reuters første gang omtalte et influensautbrudd, og det nettopp i Spania.

I ALT DØDE 41 mennesker i Skogn og Aasen herred av Spanskesyken i 1918. I 1919 døde enda 13 mennesker. Sannsynligvis døde omkring 300 mennesker som en direkte følge av Spanskesyken i Levanger, Verdal, Inderøy, Snåsa og Steinkjer dersom en regner en nøkternt på det (estimert ut ifra folketellingen i 1920. Dødelighet 1%). Trolig var dødeligheten langt høyere. For dødeligheten i Levanger var i hvert fall høyere enn landsgjennomsnittet. Sammenlignet med landsgjennomsnittet hadde for eksempel Skogn prestegjeld en overdødelighet på 61 prosent. Det er også god grunn til å tro at syke og dødeligheten kan ha vært større enn den som er registrert, men at legemangel og følgende underdiagnostisering gjorde at sykdomstilfeller ikke ble statistikkført.

Den svineinfluensaen som nå skremmer helsemyndigheter over hele verden er av samme subtype eller undergruppe av influensa A-type H1N1 som utviklet seg til den fryktede Spanskesyken for 90 år siden. Det som gjør svineinfluensaviruset til en potensiell pandemisk trussel er at viruset har hentet egenskaper fra humant og dyre/fugl influensatyper til en ny type influensavirus som det humane immunsystemet ikke har hatt noen erfaring med. Det er dette som også gjør at viruset er potensielt dødelig i et annet omfang enn de årlige epidemiene med influensavirus. Dette er hovedgrunnen til at alle lands helsemyndigheter nå er satt i beredskap.

«Dersom en pandemi undergraver vår medfølelse for andre, så vil den undergrave alt menneskelig ved oss.»

DET UROVEKKENDE med slike influensapandemier som Spanskesyken er at den tok så mange unge liv. Ifølge demograf Svenn-Erik Mamelund ved Universitetet i Oslo kan dette skyldes at immunsystemet ikke er fullmodent i tidlig voksenalder.

Omkring 4800 kvinner og menn ble enker og enkemenn som følge av epidemien (flest enker). Mamelund kaller følgene av pandemien som rammet Norge i 1918 for den største demografiske krise på 1900-tallet. På verdensbasis døde mellom 50 og 100 millioner mennesker av Spanskesyken.

Ettersom vi vet at Spanskesyken rammet sosialt skjevt, kan en ny pandemi bli alvorlig, særlig i de land som er hardest rammet av finans— og matvarekrise. I Norge skulle det ikke være like stor grunn til å bekymre seg for den mikrobiologiske siden av sykdommen. De fleste her til lands har som følge av velstanden en god allmenntilstand til å takle en kraftig influensa. Dessuten har vi i dag et oppegående helsevesen. I 1918 hadde Norge sykepleiemangel og bare 1 100 leger på en befolkning på ca. 2,6 millioner, dvs. en legedekning på 0,4 pr. 1 000. Rundt år 2 000 var det 2,4 leger pr. 1 000 innbygger (Mamelund 2001).

Muligheten for å få lindrende behandling, samt antibiotika for følgesykdommer som lungebetennelse er en helt annen for oss i dag.

DET SOM ETTER MITT SYN er mest grunn til å frykte, er at det skal utbre seg en form for moralsk panikk i befolkningen som følge av sykdommen. For eksempel kan en pandemisk utbredelse av influensa her til lands, som andre steder i verden, føre til at de som blir syke eller mistenkes for å være syke, blir stigmatisert og marginalisert. Vi har sett stygge eksempler på dette fra tidligere epidemier.

Under tuberkuloseepidemien i første halvdel av forrige århundre, var sykdommen forbundet med svær skam, fordi man hadde en tendens til å mene at sykdom var noe selvforskyldt. Karsten Alnæs forteller i sitt firebindsverk, «Historien om Norge», at sykepleiere i mellomkrigstiden ofte gikk kledd i sivil når de skulle på sykebesøk, av frykt for at familier som var rammet av den hvite pesten skulle bli sosialt utstøtt.

TIDLIG PÅ 1980-TALLET da de første Hiv- og AIDS-tilfellene dukket opp her til lands, var det også mye irrasjonell opptreden hos godtfolk. Smittede opplevde å bli frosset ut både i arbeidslivet og i andre sosiale sammenhenger. I enkelte afrikanske land kan man se hele samfunn gå i oppløsning som følge av den irrasjonell frykt som følger med AIDS-sykdommen. Skulle en slik sosial frykt ramme oss i stort omfang, vil den være mange ganger verre enn de somatiske utfordringene en influensapandemi medfører. For dersom en pandemi undergraver vår medfølelse for den andre, så vil den undergrave alt menneskelig ved oss, og derved også muligheten for å leve i samfunn med hverandre. Det vil være en situasjon som er langt verre enn de umiddelbare følgene av en influensapandemi.