Atomvåpen truer menneskeheten

Vår sivilisasjon trues av to menneskeskapte farer: Klima— og atomtrusselen.

  • Leger Mot Atomvåpen
  • John Gunnar Mæland

Mens klimatrusselen krever massiv internasjonal innsats over lang tid, ligger den kjernefysiske skjebnen i få personers hender. Derfor er det så viktig at president Barack Obama har startet arbeidet for å realisere sin visjon om en atomvåpenfri verden, et initiativ han langt på vei fikk Nobels fredspris for.

Les også

Obamas visjon om en farligere verden

I en kronikk i BT 11.12 . hevdet Stig Arild Pettersen at denne visjonen heller gjør verden mer utrygg. Ifølge Pettersen har atomvåpnene sikret fred og stabilitet de siste 65 årene gjennom sin avskrekkende virkning.

Pettersen mener å støtte seg på den såkalte realismen innen internasjonal politisk teori når han kommer frem til denne slutningen.

Bedre verden uten

Pettersen synes å ha oversett at den kanskje fremste representanten for den samme politiske skolen — USAs tidligere utenriksminister Henry Kissinger - nå er kommet til stikk motsatt resultat. Kissinger argumenterer for at både USA og verden er bedre tjent med å være uten atomvåpen.

Han begrunner dette blant annet med økningen i antall atomvåpenstater, økt spredning av sivil atomteknologi, mer spaltbart materiale, flere dårlig sikrede atominstallasjoner og økt terrorfare. Den tidligere hauken innser at atomvåpen ikke ivaretar USAs behov for sikkerhet - heller tvert imot - og mener at landet må gå foran i atomvåpennedrustning.

Absurd mengde våpen

Oppropet fra Kissinger, Perry, Nunn og Schultz fra 2007 har senere fått støtte fra en rekke tidligere toppolitikere i mange land: Tyskland (bl.a. Helmut Schmidt og Hans-Dietrich Gentscher), Frankrike (bl.a. Alain Juppé), Storbritannia og Norge. I en appell trykket i Aftenposten i juni gikk fire tidligere norske statsministere (Bondevik, Harlem Brundtland, Nordli og Willoch) inn for at alle atomvåpen må fjernes.

Realitetene er at det fortsatt er omkring 25.000 atomvåpenstridshoder i verden med en samlet sprengkraft tilsvarende en halv million Hiroshima-bomber.

Fordelt på jordens befolkning, svarer dette til en sprengkraft på 10 tonn TNT for hver og en av oss. Denne absurde mengden våpen kan ikke forsvares, verken militært, politisk eller moralsk.

En dag Jeltsin var edru Fortsatt har supermaktene USA og Russland flere tusen våpen klar til utskytning mot hverandre på kort varsel. Vi kjenner flere tilfeller hvor menneskelig eller teknisk svikt har aktivisert alarmsystemene. I januar 1995 ble president Jeltsin informert om en ukjent rakett på vei inn i russisk luftterritorium. Han måtte ta en beslutning om et eventuelt gjengjeldelsesangrep i løpet av få minutter.

Senere viste dette seg å være en norsk-amerikansk forskningsrakett fra Andøya som var kommet på avveie, og hvor forhåndsvarslingen av en eller annen grunn ikke hadde nådd frem til russerne. Vi kan bare prise oss lykkelige for at det da var et stabilt politisk klima i verden og at dette skjedde på en dag den russiske presidenten var edru.

Stater kan nok ønske seg atomvåpen som en garanti, men samtidig innebærer spredningen betydelig økt risiko for kjernefysisk krig.

På randen av krig

India og Pakistan er begge nye atomvåpenmakter som flere ganger har vært på randen av krig med hverandre. Pakistan trues i dag av Taliban, og det er en uhyggelig tanke at radikale islamske grupper skal få hånd om slike våpen.

I Midtøsten utgjør atomvåpen en særskilt risiko. Israel er allerede en atommakt og flere land enn Iran kan tenkes å produsere atomvåpen for å møte denne trusselen.

Atomvåpenspørsmålet engasjerte millioner av mennesker på slutten av 1970-tallet, da øst og vest sto steilet mot hverandre i Europa. Den kalde krigen hadde som spesiell ingrediens en kjernefysisk terrorbalanse basert på doktrinen med det meget passende akronymet MAD: Mutual Assured Destruction.

Fra 1950-tallet bygget USA og Sovjet opp kolossale arsenaler av kjernefysiske våpen rettet mot hverandre. Hensikten var å ha tilstrekkelig slagkraft til å kunne gjengjelde et eventuelt atomvåpenangrep med fullstendig utslettelse av motparten, men dette ble overoppfylt mange ganger av de 70. 000 kjernevåpnene som da var produsert.

Den kjernefysiske opprustningen toppet seg med Sovjets utplassering av kort- og mellomdistanseraketter i Øst-Europa og NATOS svar i 1979 om tilsvarende våpenutplassering på vestlig side. Begge parter var nå i stand til å kjernebombe hverandre i løpet av få minutter. Politisk var situasjonen helt fastlåst.

Dyp skepsis

Det var først med de dristige politiske utspillene fra den nye sovjetiske lederen Michail Gorbatsjov våren 1985, at isfrontene begynte å tine. Som Obama i dag, arvet Gorbatsjov et land i dyp økonomisk krise og tungt inne i en krig i Afghanistan.

Som Obama innså Gorbatsjov hvilken risiko rustningskappløpet innebar og hvordan det tok ressurser bort fra andre viktige samfunnsoppgaver. I likhet med de utfordringer Obama står overfor, måtte Gorbatsjov overvinne dyp skepsis og motstand innen sine egne rekker da han innledet forhandlinger med fienden om atomvåpennedrustning, forhandlinger som etter hvert gjorde verden til et langt tryggere sted å være. Og som Obama fikk Gorbatsjov fortjent sin Nobels fredspris.

Press på ledere

Historien gjentar seg som bekjent nødvendigvis ikke. En viktig forutsetning for nedrustningen på 1980- og 1990-tallet var det presset befolkningen la på sine ledere for å gjøre noe med situasjonen. I dag får klimautfordringene med rette langt mer oppmerksomhet. Vi som arbeider for å hindre en atomkrig, er likevel håpefulle fordi den politiske tenkningen om atomvåpnene er i ferd med å endre seg.

Neste års tilsynskonferanse om Ikke-spredningsavtalen blir en test på om atommaktene er villige å gå fra ord til handling. Norske myndigheter oppfordres til å gjøre det de kan for å styrke og videreutvikle denne avtalen slik at også forpliktelsene om kjernefysisk nedrustning følges opp.

Erasmus Montanus

Pettersens begrunnelse er en form for Erasmus Montanus-logikk som uttrykker akademisk tankespinn. I realiteten er det et under at det har gått bra til nå, og historien gir ingen garanti for fremtiden. Kofi Annan har sammenlignet situasjonen vi er i med det å styre et fly i sovende tilstand. Våkner vi ikke og tar kontroll, er utfallet gitt.

Sannsynlighet er nemlig langt større for at disse våpnene en gang vil bli brukt, med viten og vilje, i desperasjon, basert på feiltolkning av informasjon eller som følge av teknisk eller menneskelig svikt. Risikoen for en utslettende atomkrig er så stor at vi ikke kan ignorere den. Atomvåpnene er en vanvittig og fullstendig unødvendig terror mot menneskeheten. Diskuter kronikken her!