Med hodet i sanden

Rapporten som skal være grunnlaget for en ny norsk klimapolitikk, inneholder så store faglige mangler at den ikke egner seg til å bringe noe nytt i klimapolitikken.

ISFRITT: Miljødirektoratets rapport som skal legge grunnlaget for norsk klimapolitikk bruker ukritisk to-gradersmålet for temperaturøkning i atmosfæren. Men temperaturøkning i havene er også en konsekvens, skriver Carlo Aal. Imens fortsetter isen i Arktis å smelte. FOTO: ARNE NÆVRA

  • Carlo Aall
    Professor, Vestlandsforsking
Publisert:

**Kunnskapsgrunnlag** for lavutslippsutvikling» er navnet på rapporten som Miljødirektoratet la frem i oktober, og som ifølge direktoratet er ment å være et faglig grunnlag for utformingen av en ny norsk klimapolitikk mot år 2050. Men de store faglige manglene gjør at jeg frykter for at vi bare får mer av det samme som så langt ikke har monnet.

Den første og mest alvorlige faglige mangelen er den ukritiske bruken av togradersmålet. Målet ble først formulert i 1975 av den amerikanske ressursøkonomen William D. Nordhaus. Han la til grunn at verdenssamfunnet trolig vil oppleve uakseptable negative konsekvenser hvis den globale middeltemperaturen overstiger det som har vært innenfor den naturlige variasjonen de siste 100.000 årene. Han foreslo derfor et mål om at den globale middeltemperaturen ikke bør bli høyere enn to grader over nivået fra før verden begynte å forbrenne fossil energi i stor skala på 1800-tallet.

EU-kommisjonen tok i bruk dette målet i 2008, og målet oppnådde en internasjonal status gjennom klimaforhandlingene i København i 2009. Dette er imidlertid er svært farlig mål som kan lede verden på avveie i klimakampen. Tidsskriftet Nature trykte nylig artikkelen «Climate policy: Ditch the 2 °C warming goal», der forfatterne peker på at det ikke finnes vitenskapelig belegg for å hevde at togradersmålet vil sikre en global oppvarming som er til å leve med. Vi vet for lite om hvordan en slik temperaturøkning vil påvirke natur og samfunn.

Samfunnet styrer etter feil klimamål

Enda viktigere er at samfunnet styrer etter feil klimamål. Det egentlige klimaproblemet er energiøkning på grunn av økt konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren. Denne vil fordele seg på tre områder: temperaturøkning i atmosfæren, temperaturøkning i havene og økning av ekstremvær. Det sier seg egentlig selv at det blir feil å styre klimapolitikken etter utviklingen på bare ett av disse tre områdene. Derfor foreslår forfatterne å erstatte togradersmålet med det mer presise målet om å begrense konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren til en gitt prosentdel over før-industrielt nivå.

Les også:

Les også

Slutt å leke klimapolitikk!

Den andre faglige mangelen er den svært ufullstendige behandlingen rapporten gir av hva som skal regnes som «norske» klimagassutslipp — og dermed hva som skal omfattes av norsk klimapolitikk. Dagens klimaavtale avgrenser «nasjonale» utslipp til det som slippes ut innenfor det enkelte lands grense. Det er en omfattende faglig debatt internasjonalt om andre måter å avgrense på.

Jeg blir flau når jeg ser hvor store utslipp vi nordmenn ikke trenger å ta ansvar for om vi bare følger regelverket i dagens klimaavtale. Den mest øyenfallende typen utslipp som faller utenfor dagens klimagassregnskap, er fra nordmenns reiser med fly i utlandet. Disse utslippene svarer alene til ca. 20 prosent av det myndighetene i dag regner som Norges klimagassutslipp. Det som kjennetegner utslippsutviklingen i rike vestlige land som Norge er at utslipp innenfor landegrensene går ned, fordi industri legges ned og i mange tilfeller flyttes utenlands, mens utslippene øker i de land som eksporterer varer til rike vestlige land. I Norge kan denne typen utslipp svare til 20 prosent av dagens norske klimagassregnskap.

Det som historisk har vært bokstavelig talt flaggskipet i norsk næringsliv, norsk utenriks sjøfart, er heller ikke med i de offisielle nasjonale klimaregnskapene. Disse utslippene har gått opp og ned i takt med omfanget av norsk eierskap, og har de siste tiårene medført utslipp i om lag samme omfang som hele det norske offisielle utslippet av klimagasser.

Oljefondet på sin side medfører at norske hel- eller deleierskap av næringsliv i utlandet grovt sett står for utslipp av klimagasser tilsvarende noe i underkant av hele det norske offisielle utslippet av klimagasser. Elefanten i rommet her er imidlertid utslipp av klimagasser som er forårsaket av at andre land bruker norsk olje, gass og kull. Dette motsvarer om lag 15 ganger det norske offisielle utslippet av klimagasser.

Les også

Lavutslippssamfunnet bygges nå

Felles for de alternative måtene å avgrense «norske» klimagassutslipp på, er at de ikke nevnes i Miljødirektoratets rapport. Derfor foreslås det heller ikke tiltak for å gjøre noe med disse utslippene. Mest underlig er det at rapporten ikke har fanget opp den siste og mest spennende dreiningen i norsk klimadebatt om hvorvidt deler av de norske fossil energireservene må bli værende i grunnen. Riktignok har de fleste partiene konkludert med at dette bare gjelder for andre land, men det sentrale er at flertallet av norske partier har akseptert dette som en relevant problemstilling.

Den fjerde faglige mangelen ved Miljødirektoratets rapport er den totale avvisingen av redusert økonomisk vekst som aktuelt tiltak for å redusere utslipp av klimagasser. Dette slås kort og fyndig fast på følgende måte i innledningen i rapporten: «Vi har ... ikke sett på redusert økonomisk vekst som et tiltak for å redusere Norges klimagassutslipp». Dermed kobler rapporten seg fra en pågående faglig og politisk debatt internasjonalt om det som ikke engang har fått et norsk ord: «degrowth». Tankegodset er kjent, og ble fremmet i den norske miljødebatten på 1960, -70 og -80-tallet, men siden da har det vært stille i Norge.

Internasjonalt blomstret debatten opp etter at mange land ble utsatt for degrowth som følge av finanskrisen. Denne debatten er mulighetsorientert og dreier seg om hvordan man kan utnytte degrowth til å skape et mindre energi-, ressurs— og utslippsintensivt samfunn. I august samlet den internasjonale degrowth-konferansen i Leipzig 2700 deltakere. Fem var fra Norge. Jeg var en av dem. Ingen av de fem var fra Miljødirektoratet. Det var en pinlig opplevelse å komme fra Europas rikeste land og være med i en så liten delegasjon.

Dette er første gang en statlig rapport har utredet hvordan Norge kan redusere innenlandske klimagassutslipp i tråd med anbefalingene fra FNs klimapanel om at rike land må redusere sine klimagassutslipp med 60-80 prosent innen 2050 sammenlignet med 1990-nivå.

Jeg blir likevel redd når det offisielle kunnskapsgrunnlaget for neste generasjons norsk klimapolitikk er så mangelfullt som beskrevet her. Den videre utviklingen av norsk klimapolitikk går dermed glipp av viktige faglige perspektiver fra klimaforskningen. Derfor risikerer vi at den nye klimapolitikken blir en resirkulering av gårsdagens klimapolitikk, som så langt har vist seg å være en politikk som ikke er i nærheten av å monne.