Stoccafisso05
Som en del av markeringen av unionsoppløsningen i 1905 arrangeres Bergen internasjonale tørrfiskfestival Stoccafisso05 denne helgen. Med i beretningen om tørrfisk som vårt eldste og historisk sett viktigste eksportprodukt, hører et alterskap fra Utrecht.
Denne artikkelen er over 17 år gammelGeir Berge
I 1520 ber kongen i København kjøpmennene i Bredalsgården på Bryggen i Bergen om å sende et alterskap med jektene nordover til Røst i Lofoten. Alterskapet er ett av fem som noen år tidligere var blitt lovet som botsgave til høyere makter da en grufull storm holdt på å senke kong Kristian 2.s unge brud, prinsesse Elisabeth av huset Habsburg, på hennes sjøreise fra Amsterdam til kongens by København. Løftet ble gitt av erkebiskop Erik Valkendorf som fulgte henne på reisen. (Erik var av samme danske høyadelslekt, men ikke samtidig med lensherre på Bergenhus Kristoffer, som Valkendorfsgaten i Bergen er navngitt etter). Kristian 2. var konge av Danmark/Norge, og vi kjenner ham også gjennom hans kjærlighetsforhold til den storskjønne høkerdatteren Dyveke som han ble kjent med i Bergen og tok med seg til København. I 1517 drar erkebiskopen på ny til Nederland og får alterskapet bestilt fra en treskjærer i Utrecht, tre år etter er det på plass i kirken på Røst. Da det ble reist ny kirke på Røst, fulgte skapet med og er nevnt i kirkeregnskapene fra 1690 som «en Altertafle med 3 Munchebilleder». Neste gang vi hører om alterskapet er da den daværende korskirken blåste ned i 1825. Klenodiet fant man igjen «150 meter bort fra kirkens tomt i noenlunde ubeskadiget tilstand».
Senere har det vandret fra kirke til kirke, og står i dag i sin sjette. Skapet er blitt overmalt og forsøkt restaurert, men koloritten i den skinnende og forgylte Olavsfiguren fra 1500-tallet vil likevel aldri kunne bli hentet frem igjen. Den var tapt allerede under en oppmaling i 1798. At hellige Olav ble valgt til altertavlens sentrale motiv, var ikke så rart. I Nord-Tyskland ble han som sjøfolkets og først og fremst bergensfarernes helgen, en av de viktigste i hansatiden. Ved sin side skulle tavlen hatt en alterkalk av sølv, signert Heyne Schröder, en kjent gullsmed fra 1500-tallets Lübeck. Den må vi til Oldsaksamlingen i Oslo for å se, og lese inngraveringen som forteller at den er en gave fra hanseater på Bryggen. For noen sølvpenger, «Det Dobbelte af dets Sølvværdi», lot en prelat alterkalken avhende til museet rundt 1880. Begrunnelsen var at kirken trengte midler til nytt utstyr. Da var det bedre tider den gang generøse kjøpmenn visste å pløye tilbake til samfunnet deler av overskuddet fra handelen med stokkfisk i form av storslåtte kulturskatter.
Den kirkelige vandrehistorien fra Røst er lokal kulturhistorie. En av mange som kan fortelles om kirker og kirkekunst nordpå. Men den er også en beretning om en næringsvei med så sterke bånd til internasjonale markeder at den skapte ikke bare store verdier, men la grunnlag for sterke kulturimpulser fra verden der ute. Fortellingens drivhjul er handelen med tørrfisk. Jekten som dro til Røst med alterskapet, korn, husgeråd og utstyr for neste sesongs fiske hadde vært i Bergen med tørrfisk og tran. Jektefarten hadde allerede pågått i århundrer og handelen med stokkfisk var for lengst etablert som landets viktigste næringsvei da alterskapet fra Utrecht fulgte med langs leden nordover. Inntektene fra eksport av tørrfisk var med på å holde oppe den katolske kirkeorganisasjonen og med det også liv i Riksrådet som en siste rest av norsk selvstendighet overfor den danske kongemakten helt frem til reformasjonen. Tørrfiskhandelen var en finansiell bærebjelke for den gamle norske middelalderstaten. I tørrfiskens storhetstid var lofotfisket det ledende kommersielle fisket i Europa, Bergen Nordens største by og vårt folks mest betydningsfulle vindu mot andre kulturer. Stokkfisken fra Nord gjorde kystleden til landets økonomiske ryggrad og havet til vår seilas mot verden.
Det er derfor helt naturlig at nettopp vårt eldste og historisk sett mest dominerende eksportprodukt blir satt i sentrum når Hordaland og Bergen med tørrfiskfestivalen Stoccafisso05 skal markere oppløsningen av unionen med Sverige. Under nasjonsbyggingen etter 1814 ble disse sammenhengene fortrengt. Nasjonens kulturelle identitet skulle knyttes til odelsbonden og gårdsreising med stabbur og loft. Internasjonal handel og maritime kontakter truet forestillingen av det ekte og rotfaste norske som man ønsket å male frem gjennom bildet av den stillestående og jordbundne norske bonde. Ved å løfte frem kysten og fiskerienes betydning bryter Stoccafisso05 med denne oppkonstruerte og snevre forståelsen av vår nasjonalkultur. Vekt og holdbarhet var tørrfiskens konkurransefortrinn. I næringsverdi tilsvarer ett kilo tørket skrei fem kilo fersk fisk. Den holdt seg i årevis og kunne fraktes til Europas mest avsidesliggende områder. Norsk tørrfisk ble nytt i hytte og slott over hele Vest— og Sentral-Europa, og var et viktig kosttilskudd for sjømann og soldat, bonde og fyrste, keiser og pavehoff i sekel etter sekel. Betegnelsen stokkfisk kommer av stokkene som fiskehjellene ble bygget av. Amsterdam utviklet seg i middelalderen til Europas fisketorg og i Italia ble produktet kjent som hollandsk stokkfisk, stockfisi i gammel ortografi, stoccafisso på dagens italiensk. Mest sannsynlig ble italienerne først kjent med stokkfisken som skipsproviant på nederlandske handelsskip.
I dag er Italia viktigste eksportmarked og Røst Lofotens tørrfiskhjerte. Det eventyrlige øyriket ute i havet med 650 innbyggere omsetter årlig fisk til rundt 250 millioner kroner, med eksport av tørrfisk til Italia som viktigste bidrag. Av kommunens 365 øyer finner vi også Sandrigoøya, gitt som gave til dens italienske vennskapsby Sandrigo, kjent for sin årlige og fargerike tørrfiskfestival. Reiser man dit finner man gesten kvittert for i form av plassen Piazzetta Røst. Hvordan gikk det så med erkebiskop Erik Valkendorf, Kristian 2., dronning Elisabeth og kongens store kjærlighet, Dyveke fra Bergen? Erik Valkendorf var kongens kansler da han ble satt til erkebiskop for å tjene kongen mer enn kirken. Etter et besøk i Nord-Norge skrev han at landsdelen ikke «ville være beboelig for kristne mennesker, hvis ikke fiskefangsten, som der er meget rikelig, lokket folk til å slå seg ned der...stokkfisk er så verdifull at den...utføres til alle fremmede kristne folk». Han kom imidlertid raskt på kant med kongen.
En grunn var at han slo Helgeland len som omfattet tørrfiskens kjerneområder mellom Namdalen og Troms, under erkebispestolen. Skatter, tiende og lensavgifter ble betalt i tørrfisk. Eksportert og omsatt ga det lensherrene ustyrtelige verdier. Kirken var da også landets rikeste institusjon. En annen fordi han under oppholdet i Amsterdam, påskyndet av hoffet i Nederlandene, skrev et brev til kong Kristian med krav om at kongen måtte skille seg av med Dyveke. Det påkalte kongens raseri. Da Jørgen Hanssøn i 1514 ble innsatt som høvedsmann på Bergenhus var tiden kommet til å gjøre opp. Erkebiskopen ble fratatt Helgeland len som ble overført til Bergenhus som slottslen, og det kom forbud mot at kirken kunne tvinge fiskerne til å sende tørrfisken til Bergen på prestenes jekter. Biskop Erik dro for å klage sin nød til paven. Lenger kom han ikke, for han døde i Roma. Forgiftede kirsebær endte Dyvekes dager i København.
Jørgen Hanssøn ble en nyttig mann for kongen, da han forlot Bergen lå mesteparten av det Nordafjeldske under høvedsmannen. Han satte også spor etter seg i Bergen by. Bygningene og kirkene knyttet til den gamle kongsgården på Holmen hadde i mange år stått til nedfall. Jørgen Hanssøn startet opp bygningsarbeider som vi ser resultater av den dag i dag og fikk gjort området til en tidsmessig festning. Betegnelsen Bergenhus (hus=festning) kom i bruk kort tid etter på grunn av dette arbeidet. Historien kan ta mange retninger. Langs Bergen og Nord-Norges stikkveier lukter det tørrfisk av både aktører og alterskap.
