Side om side med massemordere

Norsk politi var den viktigste og mest virksomme del av maktapparatet til SS i det okkuperte Norge.

SS-IFISERING: På oppdrag fra Heinrich Himmler, til høyre, skulle Jonas Lie sikre SS full kontroll over norsk politi.ARKIVFOTO: TILHØRER HJEMMEFRONTMUSEET

Publisert:

Matthew Kott, Bernt Rougthvedt og Terje Emberland

I etterkrigstiden har det vært lite fokusert på det tette samarbeidet mellom norsk og tysk politi under okkupasjonen. Politietatens oppslutning om NS har stjålet nesten all oppmerksomhet, mens ordens— og kriminalpolitiets rolle under unntakstilstanden i Oslo og Trondheim og den norske jødeaksjonen er lite utforsket. Det samme er de norske politikompanienes virksomhet på Østfronten. Det er heller ikke skrevet en samlet fremstilling av det norske Statspolitiet, som fra 1941 fungerte som et underbruk av det tyske sikkerhetspolitiet og Gestapo, og som sto ansvarlige for en rekke dødsdommer over norske motstandsfolk.

Klokken syv om kvelden den 11. mai 1945 døde politiminister Jonas Lie av sykdom, søvnmangel og stress på Skallum gård i Bærum. Her hadde han forskanset seg sammen med sjef for Rikshirden og Statspolitiet, Henrik Rogstad, og justisminister Sverre Riisnæs. Mens Rogstad skjøt seg et kvarter etter Lies død, valgte Riisnæs å overgi seg til Hjemmestyrkene som omringet gården.

Nazismens siste skanse Skallum var faktisk nazismens siste skanse i Europa. Lie døde fire dager etter at frigjøringen var blitt feiret over hele kontinentet. Rikskommissær Terboven hadde begått selvmord tre dager tidligere og Quisling satt sammen med resten av NS-regjeringen arrestert på Møllergata 19. For Jonas Lie var det ikke aktuelt å overgi seg levende. Synderegisteret han hadde opparbeidet seg under okkupasjonen ville gjøre en dødsdom uunngåelig.

Alt sommeren 1940 hadde Heinrich Himmler, lederen for SS og det tyske politi, valgt ham til sitt viktigste redskap i Norge. Lie ble deretter sjef for Germanske SS Norge – organisasjonens ideologiske eliteformasjon – og tjenestegjorde selv på Østfronten i to perioder. Han var også svært sentral i rekrutteringen av norsk ungdom til Waffen-SS.

Kontroll med politiet I tillegg spilte Lie en avgjørende rolle i forberedelsene til aksjonen mot de norske jødene høsten 1942. Han var på forhånd blitt innviet i SS' planer for den endelige løsning av jødespørsmålet da han høsten 1941, på initiativ fra Himmler og RSHA-sjefen Reinhard Heydrich, hadde studert Einsatzgruppe Ds arbeid med å gjøre Odessa-området i det sørlige Ukraina jødefritt.

Men den viktigste oppgaven Himmler påla Lie var som politiminister i NS-regjeringen. I denne stillingen skulle han sikre SS full kontroll over det norske politiet. Himmler ville nemlig både av maktpolitiske og raseideologiske grunner for enhver pris sikre seg kontroll over dette urgermanske landet. For å få dette til, trengte han en norsk politietat organisert etter tysk modell.

Utvidet makt Hva innebar så denne tyske modellen?

I Tyskland hadde politiet vært Himmlers viktigste redskap for å etablere sitt terrorimperium. Som leder av SS (Schutzstaffel) – nazipartiets ordensavdeling – var han i utgangspunktet ikke blant de viktigste aktørene innen det nazistiske hierarki. Ved å skaffe seg kontroll over politiet klarte han imidlertid raskt å utvide sin makt. I løpet av få år samlet han det oppsplittede tyske politiet i en organisasjon, gjennommilitariserte korpset, overlot politiopplæringen til SS og etablerte felles organisasjonsstrukturer mellom SS og politiet. Himmlers mål med denne sammensmeltingsprosessen var å skape et enhetlig, slagkraftig og sterkt ideologisk motivert statsbeskyttelseskorps. Etter 1940 ble denne politiske politistyrken hovedkraften bak Holocaust og nazistenes terrorstyre i det okkuperte Europa.

Politifolk med fortid Det var en slik prosess Jonas Lie nå skulle gjennomføre i Norge. Derfor ble både den ideologiske og praktiske opplæringen av nye norske politifolk overtatt av SS. På politiskolen på Kongsvinger fikk alle norske ordenspolitirekrutter sin opplæring av menn fra det tyske ordenspolitiet. Flere av disse hadde nettopp vendt tilbake fra Østfronten, hvor de hadde deltatt i det systematiske massedrapet på hundretusenvis av jøder og annen russisk sivilbefolkning ledet av SS' Einsatzgrupper.

Men også i den daglige virksomheten samarbeidet norsk politi tett med sine tyske kolleger, hvorav mange hadde tjenestegjort i SS' drapsavdelinger. Dette gjaldt blant annet i Bergen, hvor den tyske politibataljon 319 var stasjonert. Denne besto av menn som allerede hadde deltatt i flere morderiske opprenskningsaksjoner i Baltikum.

Fra Østfronten

For Jonas Lie var det av mindre betydning om hans menn var medlemmer av NS eller ikke. Han var langt mer opptatt av å imøtekomme Himmlers ønske om sammensmelting av SS og norsk politi. Han anmodet derfor politifolkene om å melde seg inn i Germanske SS Norge, og mange hundre fulgte oppfordringen. Lie understreket at det norske statsbeskyttelseskorpsets oppgave var å bekjempe både indre og ytre fiender av det nasjonalsosialistiske Norge. Derfor ville han at alle politimenn skulle tjenestegjøre i minimum et halvt år i de norske politikompaniene i Waffen-SS på Østfronten. Her kunne SS identifisere og plukke ut de mest ideologisk motiverte og kampberedte politifolkene til sin fremtidige elite i Norge. Etter hjemkomsten ble disse plassert i ledende posisjoner innen etaten. Lie rekrutterte også systematisk andre hjemvendte frontkjempere til politiet.

Manglende forskning SS-ifiseringsprosessen synes å ha foregått raskt og uten massiv motstand fra det norske politiets side – hvert fall hvis vi skal dømme etter okkupantens egne vurderinger. Allerede høsten 1940 kunne Terboven meddele Hitler at samarbeidet mellom norsk og tysk politi var knirkefritt – en vurdering som går igjen i mange rapporter under hele okkupasjonen. Mot slutten av krigen var felles tyske og norske politienheter en vanlig foreteelse og det fjerde og siste norske politikompaniet ble satt opp så sent som i mai 1945. En forklaring på den manglende forskningsoppmerksomheten rundt det tette samarbeidet, kan være at man ikke har registrert at det, ved siden av Rikskommissariatet, Wehrmacht og Quisling-regjeringen, var en fjerde mektig aktør i det okkuperte Norge: SS. Det er kanskje derfor få har oppdaget at norsk politi faktisk utgjorde den viktigste og mest virksomme del av SS' maktapparat i det okkuperte Norge.

Ufullstendig oppgjør En annen forklaring er at landssvikoppgjøret mot norsk ordens- og kriminalpoliti var svært ufullstendig. Mannen som spilte en avgjørende rolle i å stanse prosessen før den fikk for stor offentlig oppmerksomhet var politimester i Oslo, Kristian Welhaven. Kanskje fryktet han at et gjennomgripende oppgjør ville desimere etaten? Eller kanskje han var redd for at søkelyset dermed skulle bli rettet mot hans egen rolle? Fra 9. april til han ble avsatt i september 1940 viste nemlig Welhaven stor samarbeidsvilje overfor tysk politi og SS, og bidro dermed til å legge grunnlaget for den SS-infiseringen av etaten som Jonas Lie senere ble satt til å gjennomføre.

Norske politifolks rolle i aksjonen mot de norske jødene har i de siste årene fått en fortjent oppmerksomhet. I lys av de forhold vi her har skissert er deres villighet til å utføre SS' ordre et symptom på den dyptgripende SS-ifiseringsprosessen etaten var utsatt for. Dette krever at forskningen på nytt må gjennomlyse norsk politis rolle under okkupasjonen.

Matthew Kott og Terje Emberland arbeider ved Holocaustsenteret i Oslo og er tilknyttet et forskningsprosjekt om nordmenn i Waffen-SS. Bernt Rougthvedt er forsker og arbeider for tiden med en biografi om Jonas Lie.