Umulig å imitere

Jeg har lest alt jeg har kommet over av Michael Jackson-nekrologer det siste døgnet. Altfor få av dem handler om det viktigste.

Publisert:
Eystein W. Thue

For noen år siden erkjente jeg at det går ikke an å klage på musikken på fester med mindre du er beredt til å overta styringen selv. Det gjorde jeg på en nyttårsfest i 2002. Siden har jeg titulert meg selv som hobby-dj. Når folk spør hvilken musikk jeg spiller, svarer jeg ganske enkelt:

– Michael Jackson og sånt.

To år senere fikk jeg en henvendelse fra noen som vurderte å gjøre russens rosettball om til en Michael Jackson temafest.

Jeg ble bedt om å utrede hvor lenge det går an å spille dansbare Michael Jackson/Jackson 5-hits. Jeg gikk gjennom hele platebunken og kom frem til et sted mellom to og tre timer. Arrangøren droppet til slutt temaet, men jeg var likevel nysgjerrig på hvordan 18-åringer, oppvokst lenge etter Michael Jacksons storhetstid, ville reagere på mitt barndomsidol.

For dem er han vel først og fremst en utukt-mistenkt galning med et ansikt i full oppløsning, tenkte jeg. Litt over midnatt satte jeg på «Black or White».

Da Slash´ gitarriff blåste i gang, hørte jeg hyl fra dansegulvet jeg inntil da forbandt med de drøyeste berg-og-dal-baner. Bergensrussen gikk bananas. Dansegulvet ble overfylt. Jeg trakk et lettelsens sukk. Ingenting kan stanse en god låt.

11 år gammel crooner I vinter så jeg filmen «Benjamin Button» på kino. Den handler om en fyr som blir født som en gamling og dør som et 85 år gammelt spedbarn.

Da jeg kom hjem, leste jeg at Michael Jackson hadde vært helt skrullete på hotellet i dagene før han skulle annonsere sitt comeback i London. Han hadde virret rundt i korridorene og insistert på at han måtte snakke med moren. Når en sammenholder historien med hvordan Michael Jackson synger på de første Jackson 5-platene, kan en begynne å lure på om han og Button led av samme syndrom.

Jeg tviler på at obduksjonsrapporten vil gi meg rett, men det er slående hvor mye pondus vokalisten Michael Jackson hadde allerede som barn, enten det er snerringen på slutten av låten «ABC» (Sit down girl, I think I Loooove Ya!), eller fraseringene i «Who´s Loving You». Slikt gjør bare ikke 11-åringer.

Også når det gjaldt kommersiell teft, gikk han langt utenpå sine eldre brødre. Mange har snakket om pappa Jacksons terrorregime, men det var lille Michael som var lokomotivet i bandet. Michael skulle bli superstjerne, og ville gjøre det som måtte til. Resten av bandet stusset da Motown erstattet brødrenes studioopptak med profesjonelle studiomusikeres komp da de skulle debutere i 1969. De likte heller ikke at platen het «Diana Ross Presents The Jackson 5» og bløffen om at gruppen ble oppdaget av Motowns førstedame ved en tilfeldighet. Men yngstemann var iskald og ga dem følgende beskjed:

– This is how we play the game.

Fire killeralbum Mens Jackson 5 sto med danseføttene trygt plassert i soulmusikken, er soloartisten Michael Jackson blitt en egen sjanger. De fleste peker på «Off the Wall» (1979) og «Thriller» (1982) når hans beste soloalbum skal kåres. Jeg velger meg sistnevnte – på målfoto.

Det er skrevet mange avhandlinger om hvor kalkulerende album dette er. «Thriller» er den ultimate crossover-utgivelsen. En Paul McCartney-duett som førstesingel («Girl Is Mine»), og vips har man en generasjon, en rase og et kontinent ekstra på kroken.

Eddie van Halen inn som gitarist på «Beat It», og med det er rockerne inkludert (lenge før Aerosmith møtte Run/DMC). Men platen er også kompromissløs. Ta albumets første – og etter mitt syn beste – spor: «Wanna be Startin´ Somethin». Den varer i 6.03 minutter og består i grunn av ett eneste tema. Accapelladelen (Ma Ma Se Ma Ma Sa, Ma Ma Coo Sa) varer i uforskammede 16 takter. Kalkulerende?

Langt viktigere enn å kåre hans beste album, synes jeg det er å innlemme hans to neste album «Bad» (1987) og «Dangerous» (1991) i det som må være den beste kvadruppelen i pophistorien. «Bad» var et håpløst prosjekt. Hvordan følge opp den perfekte popplate? Det måtte bli en nedtur, men platen er den eneste i historien med fem nummer 1-singler i USA, så det er vel en grense for hvor mye kritikk Jackson skal tåle for denne.

«Dangerous» er nærmest latterliggjort av forståsegpåere. Vel er balladene om å redde verden litt pompøse, men albumet har faktisk solgt bedre enn forgjengeren. Og personlig synes jeg det er umulig å distansere seg fra en plate som inneholder «Black or White».

Les også: Den uendelige historien

We are the world, MJ runs it «Dangerous» viste også at Michael kunne lage magisk musikk uten produsenten Quincy Jones. Akkurat nå merker jeg at jeg blir litt barnslig, men jeg har flere ganger – senest ved jubileumsutgivelsen av «Thriller» i fjor – blitt provosert over hvor mye ære for Michael Jacksons suksess som tillegges Quincy Jones.

Michael Jackson selv irriterte seg også over dette. De to kom på kant med hverandre under utgivelsen av «Thriller» fordi Jones nektet å kreditere Jackson som co-produsent på «Beat It» og «Billie Jean». Jones ville ikke engang ha sistnevnte med på albumet.

Jackson ble så fornærmet at han utelot Jones fra takketalen under Grammy-utdelingen i 1984. Og det er ikke vanskelig å forstå ham når du hører Michaels egen demoversjonen av «Billie Jean» (bonusspor på spesialutgaven av «Thriller»). Er det forresten noen som kan komme opp med noen megasuksesser Quincy Jones har produsert etter «Bad»?

Det samme gjelder i grunn «We are the World». Greit nok at Jones dirigerte koret og produserte låten. Men hvem var det som skrev mesteparten av låten (initiativtaker og co-skribent Lionel Richie ble effektivt skjøvet til side), og fordelte alle vokallinjene? I mine øyne er dette Michael Jacksons, om ikke akkurat musikalske, så i hvert fall hans karrieremessige høydepunkt.

I ettertid høres det uvirkelig ut, men det er bare å se dokumentaren om innspillingen. Michael instruerer ikoner som Bob Dylan, Ray Charles og Stevie Wonder: Slik skal dere synge.

Kommer med kopisperre Et annet forhold som gjør denne seansen så spesiell, er at innspillingen er en av få anledninger der Michael fremstår som musiker, og ikke så mye annet. Enten det er live eller i videoer får man alltid en pakke med Michael Jackson. Musikk, dans, spesialeffekter, kostymer og koreografi. Dette gjør ham umulig å imitere.

Vellykkede Michael Jackson-tributes finnes ikke. Sånn sett skiller han seg fra ikoner som Frank Sinatra, Elvis, Abba og The Beatles. Stemmen er så unik, dansingen og koreografien så teknisk krevende, og lydbildet så særegent og distinkt, at det er umulig å gjengi det med troverdighet live. Selv Michael Jackson selv og bandet hans slet med å få det til. For alt henger sammen. Kan du for eksempel nevne noen som har gjort en vellykket coverversjon av en Michael Jackson-låt?

Jeg har tenkt og tenkt i hele dag. Og jeg kommer kun til Miles Davis, som gjorde «Human Nature» til en signaturlåt på slutten av sin karriere. Ingenting ville vært bedre enn at St. Peter har sørget for at de to har havnet på samme rom nå. Skjønt, jeg har en følelse av at Michael Jackson allerede har insistert på å få sin egen etasje. Det har han i grunn fortjent.

Hvordan minnes du Michael Jackson? Si din mening her:

GLANSDAGER: Popkongen under åpningen av Victory Tour 1. desember 1984 på Dodger Stadium i Los Angeles. Foto: LENNOX MCLENDON/Scanpix (Arkivfoto)

Publisert: