Rød snø - et førjulsmareritt

— Hvordan kan det ha seg at mange tusen glir knirkefritt gjennom byrommet i Bergen på store kulturarrangementer?

  • Kompetansesenter Rus Region Vest Ved Stiftelsen Bergensklinikkene
  • Spesialkonsulent
  • Espen Endresen

Man må kunne ønske seg en by med et levende, ikke døddrukkent sentrum. Den nye alkoholloven gir ingen hjelp til det.

Julebordssesongen er snart tilbakelagt. Undertrykte hemninger har fått sitt utløp takket være alkoholrusens frigivende kraft. Avisene fråtser i historier om dekadens og overgrep. Hva er det med nordmenns sosiale omgang med alkohol som skaper så mye kvalme og uhygge? Som etterlater så mye blod, oppkast og vonde minner? Hvorfor er de normative forventningene til festende og berusede nordmenns oppførsel i det offentlige rom så slett stilt?

Før alkoholrusens tristesse for noen vender tilbake i forbindelse med julefeiringen, har mange allerede benyttet anledningen til å skjemme ut seg selv og andre i full offentlighet bak den unnskyldende merkelappen julebord. Dette ekstraktet av nordmenns sosiale omgang med alkohol forener unge og gamle i et hemningsløst frislipp av underkuede impulser. Med byen som arena utspiller dette sørgespillet seg hvert år i adventsukene. Men hever man blikket finnes plettene igjen spredt jevnt ut over kalenderåret til helger og offentlige fridager. Hva er det med nordmenns grenseløse festkultur som gjør at hygge og alkohol skaper forventninger om fyll og slåsskamp?

En ny lov

En ny alkohollov ble vedtatt i Stortinget 17 desember. Den endelige lovteksten har vært ventet det siste halve året. Både utelivsbransjen og alkoholpolitiske interesseorganisasjoner har forventet at den nye loven ville innebære reduserte skjenketider og strengere kontrolltiltak for salg og skjenking av alkohol. Men med motsatt grad av ønskelighet. Endringene i loven skal etter myndighetenes intensjon være med på å redusere den utelivsrelaterte volden og bidra til at mindre overstadig beruselse preger vårt nattlige bybilde. Dette er en målsetting både skjenkebransje, lokale myndigheter og sivilsamfunn stiller seg bak.

Men selv om kortere skjenketider og strengere kontrolltiltak antagelig er blant de mest effektive tiltakene for å redusere den utelivsrelaterte volden og bygjengernes gjennomsnittlige beruselsesnivå på kort sikt, kan man stille spørsmål ved hvorvidt denne politikken virkelig adresserer problemets kjerne: forventninger og sosial aksept av grenseløs rusatferd. Går vi oss blinde i jakten på effektive, kortsiktige og ansvarsfraskrivende tiltak? Er det ikke slik at det er våre holdninger til og stilltiende aksept av denne grenseløse rusatferden som må endres om vi skal greie å skape varige endringer i byrommets landskap?

Pilen peker mot deg

Hvem er det som skal bære ansvaret for at en slik holdnings— og atferdsendring kan finne sted? Er det slik som i dag at utelivsbransjen alene skal stilles frem som syndebukker, som uansvarlige og profittorienterte aktører som døddrikker sine gjester i jakten på neste femtilapp? Eller skal det gode og ansvarlige arbeidet som mange i bransjen bedriver, anerkjennes og tenkes som en viktig ressurs i det nødvendige endringsarbeidet? Er det slik at pilen i større grad må dreies mot deg og meg, pubgjestene, foreldrene og de stemmeberettigede ved neste valg? Er det ikke først og fremst vi som må ansvarliggjøres, som må gi tydeligere uttrykk for hvilken rusatferd vi ikke aksepterer, og som må sette grenser og skape det bymiljøet vi ønsker å ha?

Og hvilken drahjelp trenger vi fra byens politikere, bedrifter, institusjoner og organisasjoner? Hvilket ansvar påligger det for eksempel Universitetet i Bergen for å bevisstgjøre sine ferske studenter i høstsemesteret om en omtenksom og hensynsfull omgang med byens øvrige borgere i et felles byrom? Er det nødvendigvis slik at fadderuker i regi av universitetets studentorganisasjoner bør være en sosialisering inn i en galopperende og høylytt festkultur, nært knyttet til forventningen om hva det vil si å være student?

Eller innehar arbeidsgiver et ansvar for hvordan bedriftens ansatte fører seg på, men også til og fra julebordet i arbeidsplassens regi? Hvilket ansvar hviler på mine arbeidskolleger og medstudenter for at jeg skal vite å te meg selv under påvirkning av alkohol? Hva med idrettslag, korps og andre frivillige organisasjoner? I hvilken grad må denne delen av det sivile samfunn sterkere på banen for å skape et trygt og sikkert bymiljø?

Den norske rotbløyta

Å endre holdningene til det å være full eller overstadig beruset er neppe gjort i en håndvending. Den norske rotbløyta har røtter som strekker seg langt tilbake i tid. Det å fremvise og forsterke sin beruselse, og å slå om seg med påvirkede spydigheter og knyttneveslag, har forent bestefedre og barnebarn i generasjoner. Men håpet er at alt kan snus. Trendene viser en svak nedgang i ungdomsfylla i bergensområdet. Ungdommer er alt sjeldnere tydelig beruset viser den seneste bergensundersøkelsen foretatt av Stiftelsen Bergensklinikkene. Det er gledelig. Likeledes er det oppløftende å følge holdningsendringen til bruk av tobakk hos både ungdom og voksne de siste ti årene. Trenden er entydig, færre og færre røyker.

Næringspolitikken trumfer

Regjeringens ventede innstramning av skjenketider kan forstås som en erkjennelse av at mange kommuner forvalter alkoholloven på en lite tilfredsstillende måte. Friheten på det alkoholpolitiske området balanseres av mange dårlig med ansvaret det er å forvalte denne friheten.

Er det i norske bykommuner en grunnleggende mangel på politisk vilje til å bære kostnadene det har å forene ønsket om en levende by med ønsket om et trygt byrom? Er det slik at de næringspolitiske interessene trumfer alle andre hensyn også på dette området?

Avstanden mellom skjenkestedene blir stadig mindre i bysentraene og beruselsens friksjonsflater blir stadig flere. Benytter kommunene i altfor liten grad mulighetene den nåværende alkoholloven åpner opp for til å sette vilkår ved tildeling av skjenkebevillinger, til å differensiere skjenketilbudet i form av konsept og åpningstider?

Knirkefritt på Koengen

Legger kommunene for dårlig til rette for å bringe inn ikke alkoholbaserte utelivsarenaer i bykjernen på kveldstid i helgene? For å skape en bykultur med en større alderssammensetning? For hvordan kan det ha seg at mange tusen glir knirkefritt gjennom byrommet i Bergen på store kulturarrangementer, være seg på Koengen eller ved Lungegårdsvannet, mens tilsvarende mengder mennesker er ensbetydende med en viss mengde kvalme, blod og legevaktsbesøk i forbindelse med helgekosen?

Om man ser bort fra de udiskutable negative helsemessige aspektene, er det neppe noe galt med skjenking inn i de små morgentimer så lenge ikke beruselsen fører med seg støy, vold, sjikane, omsorgssvikt og forsøpling. Men kan det være lov å ønske seg et levende bysentrum uten at levende skal forstås som et alkoholrelatert begrep?