Når kalifatet rakner

Terroren i Europa er et tegn på at Den islamske staten er i ferd med å tape. Det gjør den enda farligere på kort sikt.

Publisert Publisert

TENTE LYS: Mange steder i Belgia, som utenfor flyplassen Zaventem, ble det tent lys for terror-ofrene. Foto: NTB Scanpix

  • Pål Norheim
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

Hvordan forklare terroraksjonene i Brussel? Bør man begynne med Muhammed og grunnleggelsen av islam på 600-tallet? Eller med wahabismen, som oppstod på den arabiske halvøyen for litt over 200 år siden — som en reaksjon på opplysningstidens ideer i Europa? Eller med stiftelsen av Det muslimske brorskapet på 1920-tallet?

Pål Norheim

Kanskje er det mer hensiktsmessig innledningsvis å ta utgangspunkt i islamismen som totalpakke og ideologi, slik den vant styrke på 1960— og 70-tallet, fra Egypt, Iran og Saudi-Arabia til Indonesia. Dens utbredelse vokste i takt med at kommunismen og sosialismen mistet troverdighet - en prosess som aksellererte etter den kalde krigen og Sovjetunionens fall. Brorskapet, wahabismen og shia-teokratiet spilte sentrale roller i denne utviklingen. Men man så også splittelser, som ved grunnleggelsen av Al Qaida, en organisasjon som hadde som varemerke å iverksette terroraksjoner på globalt nivå - til forskjell fra enkelte andre grupper, som f.eks. Hamas, som har en eksplisitt territorial og nasjonalistisk-islamistisk agenda. Et sentralt kjennetegn ved mange av disse bevegelsene er at man overtar betydelige elementer fra antikolonialismens (og tildels kommunismens) anti-vestlige retorikk, men ikler det hele et religiøst språk og løsninger man henter fra svært ortodokst-bokstavelige fortolkninger av Skriften. Dette som generelt bakteppe - en utvikling som har pågått i ca et halvt århundre, og i mange varianter.

Tilfeldigheter reddet ham:

Den franske avisen Libération skrev på tirsdag at 20 land har blitt rammet av terror bare siden de koordinerte angrepene i Paris 13. november i fjor. En del av disse stod IS bak; andre ble begått av Boko Haram, Al Qaida i Maghreb, Taliban og Al Shabaab, for å nevne noen. IS er imidlertid den største og mest slagkraftige av dem alle, og den alle frykter vil slå til igjen i Europa i nær fremtid.

Islamismen er en markant fellesnevner her, men selvfølgelig ingen fyldestgjørende forklaring. For å forstå hvorfor disse tingene skjer, må man sette seg inn i den konkrete historiske, geografiske, kulturelle og økonomiske konteksten: Motivene og bakgrunnen for et angrep i en by i Nigeria eller Afghanistan er ikke identisk med de som foranlediger et angrep i den belgiske eller franske hovedstaden.

IS oppstod først i form av Al Qaida i Irak (AQI) i kjølvannet av USAs invasjon i 2003. Hva som først og fremst kjennetegner IS, i sterk kontrast til Al Qaida, er at det er en territorial organisasjon. Beviset på dens suksess, selve dens eksistensberettigelse, består i at den lykkes i å realisere en konkret utopi på et avgrenset territorium som den kaller Kalifatet. På sett og vis kan kanskje både Al Qaida og IS betraktes som en wahabisme som har løpt løpsk — som to distinkt forskjellige versjoner av denne fundamentalt reaksjonære retningen, som begge nekter å anerkjenne den vanhellige pakten som wahabistene i Saudi-Arabia har inngått med det hyklerske og dekadente monarkiet.

HVORFOR: Hva får folk til å gjøre slikt? Det undrer de som utformet denne plakaten i Brussel onsdag. Foto: NTB Scanpix

Allerede etter terroren i Paris i fjor høst, begynte man å spørre seg om disse aksjonene innevarslet en ny strategi fra IS' side, en strategi som hang sammen med at de tapte territorium i sitt kjerneområde i Irak og Syria. Etter en rekke seire på slagmarken som overrasket en hel verden sommeren 2014, snudde krigslykken for litt over et år siden. Siden da har de blitt angrepet fra alle hold — av amerikanske og franske bombefly og droner, kurdisk gerilja, irakiske tropper og shiamilitsen. Amerikanske myndigheter hevder nå at IS har tapt ca 40 % av områdene de engang holdt i Irak, og 20 % i Syria.Ikke godt nok:

Les også

Terroreksperter om sikkerhetstjenestene: - De har for dårlige kilder

Spørsmålet en del eksperter på islamistiske jihadistbevegelser, blant dem Clint Watts, som er tilknyttet Foreign Policy Research Institute (FPRI) i Philadelphia, stilte seg i fjor høst, var om terroren i Paris snarere signaliserte et svekket enn et styrket IS — et såret dyr? Watts trakk en parallell til Al Shabaab, som gikk over fra konvensjonell krigføring og geriljataktikk til terroranslag da de mistet kontrollen over Mogadishu og andre somaliske byer for noen år siden. De begynte for alvor å anvende terror i Somalia, men også i land som Etiopia, Tanzania, Uganda og Kenya - som hevn over at tropper fra disse landene hadde drevet dem tilbake, men også for å demonstrere at de fremdeles var til å regne med. Den grufulle aksjonen mot kjøpesenteret Westgate i Nairobi i 2013, hvor norsk-somaliske Hassan Dhuhulow fra Larvik var en sentral deltager, er det mest kjente her i Norge. Clinton Watts var blant dem som spurte seg om terroren i Paris innevarslet et lignende skifte av strategi og midler for IS'vedkommende.

Aksjonene mot flyplassen og en metrostasjon i Brussel tirsdag morgen har forsterket denne antagelsen. Men hva vil IS oppnå? Gitt at vi her har å gjøre med en organisasjon som kjennetegnes av like deler irrasjonalitet (sett med våre øyne) og strategisk kalkyle, av religiøse dommedagsfantasier og evne til langsiktig planlegging, og ikke minst et medieapparat som er profesjonelt til fingerspissene, er det ikke lett å svare kategorisk på dette spørsmålet. IS kjennetegnes av en sjelden legering av undergangsbesatt sekt og utopisk trossamfunn; de er nihilistiske ødeleggere og praktiske nasjonsbyggere på én og samme tid. Når de hisser på seg nær sagt hele kloden - fra Washington til Moskva via Paris og Ankara - er det ikke utenkelig at de så å si prøver å fremskynde endetiden.

Men like tenkbart er det at de prøver å redde seg selv gjennom et skifte av strategi. Deres territoriale erobringer på slagmarken og byggingen av «kalifatet», fremstod som håndfaste beviser på at de handlet seierrikt og i overenstemmelse med en guddommelig vilje. Tilhengerne lot seg overbevise om at Utopia var en håndfast realitet som de selv kunne være med på å bygge, stein for stein. Men straks IS begynte å tape på slagmarken og mistet territorium, oppstod tvil og innbyrdes splid. Det ble mye vanskeligere å rekruttere nye tilhengere i rollen som hellige krigere og nasjonsbyggere. Da fremstår terroren som en måte å opprettholde momentum, å kamuflere det langsomme, men reelle nederlaget gjennom aksjoner som opprettholder fortellingen om den seierrike bevegelsen som kan slå til hvor de vil, når de vil - selv i hjertet av det gudløse Paris, i hjertet av EU, like ved NATOS hovedkvarter.

Som vanlige folk:

Les også

Kaféeier: - Paristerroristen drakk kaffe her

FREMMARSJ: Denne IS-soldaten jublet over seier i Raqqa i 2014. Men er IS' aksjoner i Europa et tegn på svakhet? Foto: NTB Scanpix

Brussel var trolig et lettere angrepsmål enn mange andre europeiske hovedsteder, både på grunn av Belgias mangelfulle etteretningsstruktur og rekrutteringsgrunnlaget i denne byen. Men dette handler ikke bare om Brussel. Etter at IS begynte å tape terreng i februar 2015, har de også slått til mot land som Tunisia, Egypt, Tyrkia, Libanon og Frankrike, foruten et russisk passasjerfly som lettet fra Egypt. Hvis teorien om at de har skiftet strategi er korrekt, er risikoen svært høy for at vi vil se en intensivering av terrorangrepene i tiden fremover — særlig i Nordafrika, Midtøsten og Europa. Det urovekkende ved en slik transformasjon er at de disponerer over ressurser (finansielle, militære og menneskelige) og erfaringer som Al Qaida og andre konkurrerende jihadist-bevegelser bare kan drømme om.Det er svært sannsynlig at de før eller siden vil kollapse som «stat» eller «kalifat». På kort sikt vil dette gjøre dem farligere i Europa og andre regioner utenfor deres nåværende kjerneterritorium. Det er imidlertid grenser for hvor lenge «kalifatet» kan fremstå som troverdig uten noe territorium å vise til. I mellomtiden håper de å så splid i Vesten, og at våre politiske ledere ikke klarer å holde hodet kaldt, men tyr til virkemidler som er kontraproduktive og som bidrar til ytterligere polarisering.

Den overordnede utfordringen (og de mange konkrete økonomiske, politiske og sosiale problemene som gir næring til denne) løses neppe ved å tilintetgjøre IS: Islamismen er fremdeles en ideologisk-religiøs totalpakke med betydelig appell, og den voldelige og totalitære islamismen finnes i mange andre utgaver enn IS. Men jeg tror man gjør klokt i å betrakte IS som en spesifikk trussel når man diskuterer risikoen for angrep i Europa i tiden som kommer.

Publisert
Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent
BT anbefaler

Hun sier gjentatte ganger: «Du må ikke se ned. Du må ikke se ned, Morten» ... Men jeg har allerede sett det.

Morten Furre (49) havnet i en alvorlig ulykke sensommeren 2018. Dette er historien fortalt av ham selv og de som reddet…

Sakene flest leser nå

  1. Flere koronasmittede har reist på tvers av landet med fly og tog

  2. Askøy: Mann måtte reddes ned fra ti meter høyt tre

  3. – Direkte arrogant, sier fylkespolitiker om Abid Rajas besøk i Bergen

  4. Åtte nye smittede i Bergen

  5. Hun sier gjentatte ganger: «Du må ikke se ned. Du må ikke se ned, Morten» ... Men jeg har allerede sett det.

  6. Derfor krever han at Øygarden-spillerne skal juble som gale etter hver scoring