Gjenklang av revolusjon

Omkring november 1803 fullførte Ludwig van Beethoven det meste av sin tredje symfoni, Sinfonia eroica («heroisk symfoni») — eller Eroica-symfonien. Det er altså 200 år siden han i praksis la siste hånd på et musikkverk som både mht. omfang, dynamikk og klangbruk signaliserte noe radikalt nytt i samtiden, skriver Øyvind Aase, pianist og skribent.

Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 18 år gammel

Beethovens elev Ferdinand Ries hadde apokalyptiske vyer før premieren: «Jeg tror at symfonien vil få himmel og jord til å ryste når den blir fremført». De negative reaksjonene på det nye verket lot da heller ikke vente på seg etter den første offentlige fremførelsen av verket i Wien i april 1805. «Jeg skulle gi en kreutzer for at dette kunne stoppe», sukket en tilhører. Under en tidligere orkesterprøve hadde Ries feilaktig gått ut fra at hornet bommet på en av innsatsene i 1. satsen. Men Beethoven hadde villet det slik, og da Ries meddelte komponisten sine anfektelser, var han «like ved å få en ørefik», som han uttrykte det.

Beethovens forakt for elevens blamasje er for så vidt forståelig, for i 1802 hadde han uttalt at han aktet «å slå inn på en helt ny vei». De færreste er kanskje klar over at den «veien» som ledet mot Ero i ca -symfonien sannsynligvis var inspirert av et møte mellom Beethoven og den senere kong Karl 3 Johan av Norge og Sverige. Fra de to møtte hverandre i Wien våren 1798, gikk det imidlertid tjue år før Jean-Baptiste-Jules Bernadotte, som Karl Johan opprinnelig het, ble konge.

Den daværende general Bernadotte kom til Wien i begynnelsen av februar 1798 som ambassadør for den franske republikk. I generalens følge var også fiolinisten Rodolphe Kreutzer (som Beethoven noen år senere tilegnet sin Kreutzer -sonate). I Bernadottes residens ble det lagt opp til musikalske aktiviteter, og Wiens lokale musikkstørrelser var velkomne gjester i ambassaden.

Beethoven ble presentert for generalen av sin bekjente grev Moritz Lichnowsky. Møtet ble fulgt opp av flere samvær i løpet av de få månedene generalens opphold i byen varte. Det var flere grunner til at Bernadotte og Beethoven kunne finne tonen sammen. Som Beethoven-biografen Thayer påpeker, hadde de noenlunde samme sosiale rang; førstnevnte som sønn av en provinsadvokat, sistnevnte som musikersønn. Dertil kom deres sammenfallende politiske og kulturelle synspunkter. Beethoven beundret den franske revolusjons idealer, og nå, gjennom de samtaler han hadde med flere av de franske diplomatene, kan vi anta at han ble grundig oppdatert på ideologiske og militære forhold. Og ikke minst musikalske ditto: I Eroica -symfonien kan vi spore trekk fra noen av de franske musikkverkene han for første gang stiftet bekjentskap med under sine seanser med Kreutzer og Bernadotte.

I 1798 var Napoleon Bonapartes navn på alles lepper, og de foregående år hadde vært preget av omfattende krigføring. Om vi skal feste lit til Anton Schindler, som sto i nær kontakt med komponisten fra 1822, men som dessverre kunne ha et noe fleksibelt forhold til fakta, var det under en av disse sammenkomstene at den senere Karl Johan tilskyndet komponisten til å gi seg i kast med en komposisjon av den art som fem-seks år senere ble til Eroica -symfonien. Hva angår Schindlers troverdighet, har de fleste historikere hatt tillit til hans vitneprov i dette spesielle tilfellet, for det er sannsynlig at den politisk bevisste Beethoven i denne perioden var mottakelig for de impulser Bernadotte kunne gi ham. Det som imidlertid kan diskuteres, er hva vi skal legge i betegnelsen «heroisk symfoni».

Det vanligste synet er at Beethoven hadde Bonaparte i tankene da han skrev symfonien, og at Bernadotte her ville ha ham til å hylle den franske nasjonalhelten. Denne antagelsen støtter seg til beretningen om komponistens reaksjon da han fikk vite at Napoleon hadde utropt seg selv til keiser i 1804, slik F. Ries har gjengitt den:

«I denne symfonien hadde Beethoven Bonaparte i tankene, dvs. da denne fortsatt var førstekonsul [fra 1799]. Beethoven satte ham svært høyt på denne tiden, og sammenliknet ham med de største romerske konsulene. Både jeg selv og flere av hans nærmeste venner hadde sett en vakker partituravskrift av symfonien på bordet, med ordene «Bonaparte» skrevet øverst på tittelbladet, og nederst «Luigi van Beethoven», (....). Jeg var den første som fortalte ham at Bonaparte hadde utropt seg selv til keiser, hvorpå Beethoven fikk et raserianfall, idet han ropte: «Så er altså også han bare en vanlig dødelig? Nå vil han (...) heve seg over alle andre og bli en tyrann!» Beethoven gikk så bort til bordet, grep fatt i tittelbladet, rev det i to og kastet det på gulvet. Den første siden ble skrevet på nytt, og først da fikk symfonien tittelen Sinfonia eroica ».

Det er mulig at Beethoven tenkte konkret på Bonaparte som et heltesymbol for sin symfoni. Mer tvilsomt er det at Bernadotte, med sitt anstrengte forhold til Napoleon, skulle ha foreslått sin antagonist som emne for en symfoni. Da virker det mer plausibelt, som musikologen Frida Knight har hevdet, at Bernadotte «overtalte Beethoven til å komponere et eller annet som en hyllest til Republikken og dens seire og helter, for komponisten ville uten tvil ha vært svært mottakelig for et slikt forslag». Denne mottakelighet sto i forhold til Beethovens beundring for bl.a. de menneskerettighetsidealer som ble proklamert i kjølvannet av den franske revolusjon, og som representerer en politisk analogi til Beethovens nye toner fra begynnelsen av 1800-tallet. Eroica -symfonien er således både «resultat» og symbol på én og samme tid — «a musikal revolution born of social revolution» (Knight).

I sin bok Det moderne (1999) skriver Dag Østerberg at den tredje symfonien « (...) vil formidle en livsanskuelse, den har et budskap, om å være et kjempende menneske. Symfonien (...) kunne oppfattes som et bidrag til den liberale bevegelse som på denne tiden var undertrykket». Og i tidens løp har Sinfonia eroica ofte tjent som musikalsk middel til å revoltere mot Makten. Karakteristisk i så måte er dirigenten Hans von Bülows handlemåte under en fremførelse av symfonien i Berlin i 1892. Bülow holdt etter konserten sin berømte tale mot keisermakten, da han høytidelig tilegnet Otto von Bismarck Eroica , som en protest mot at «den tyske politikks Beethoven» to år tidligere hadde måttet forlate stillingen som tysk kansler. I 1933 ble nok en gang tysk politikk et mål for symfoniens kjempende kraft.

Dirigenten Arturo Toscaninis underskrift på et opprop mot naziregimets behandling av jødene førte til et større oppslag i New York Times. Samme ettermiddag inntok Toscanini podiet i Carnegie Hall for å dirigere bl.a. Eroica -symfonien. To dager senere nedla radioen i Berlin forbud mot alle opptak med den italienske dirigenten. Toscaninis landsmann Aldo Ceccato behøver på sin side neppe å frykte reaksjoner når han 18. mars neste år dirigerer den samme symfonien med BFO i Grieghallen. For i dag står verket høyt i kurs hos kringkastingsstasjonene, det viser BBC2s storsatsing i begynnelsen av oktober i år, hvor et 90 min. tv-drama skildret en privat oppførelse av symfonien i 1804. Omkring denne tiden (1805) hadde Bernadotte rukket å bli italiensk fyrste. Hans kontakt med Beethoven syv år tidligere ble dramatisk avbrutt da generalen i et anfall av revolusjonær glød hengte trikoloren, symbolet på revolusjonen, på sin balkong i Wien. Reaksjonene var like voldsomme som de senere kritikkene av den symfoni han skal ha incitert. Kort tid etter returnerte han til Frankrike. I 1810 ble han valgt til svensk tronfølger, i 1813 slo han Napoleon i slaget ved Leipzig og i 1818 ble han så konge av Norge.

Som Karl Johan fikk han en kjent promenadegate oppkalt etter seg, i dette landet hvor enkelte stadig tror at Beethoven er navnet på en hund, og hvor antatt musikkyndige deltakere i en kjent spørrekonkurranse på tv nylig demonstrerte at de ikke kjente Eroica -symfonien. Som imidlertid fås kjøpt i de utmerkede musikkbutikkene på Karl Johan, hvor jeg nylig sikret meg noen fine innspillinger av dette verket.

Publisert

Mest lest akkurat nå

  1. Samla i Bergen: – Heilt ekstrem kontrast

  2. Brann-spiller ut med skade – Heger­berg feiret med pride-armbånd

  3. – Det er guffent

  4. «Eg røska pride­flagga våre ut av skåpet»

  5. – Var ikke aktuelt å reise bort fra Bergen igjen

  6. Her smalt det: – Én bil må berges