Ingunn Lunde

Forrige uke ble den årlige kulturmønstringen Moskva internasjonale åpne bokfestival (MMOKF) arrangert, med over 200 konserter, filmvisninger, bokbad, debatter og barneforestillinger.

Kun to dager før åpningen mottok arrangørene et brev der de ble bedt om å ta to arrangementer av plakaten. Brevet var undertegnet Russlands visekulturminister, Vladimir Aristarkhov. Det dreide seg om Olzjas Zjanajdarovs barnedukketeater «En putes sjel» og oppsetningen «Planteeterne», et stykke av Maksim Kurotsjkin. Stykkene er satt opp av de prisbelønte regissørene Boris Konstantinov og Natalja Pakhomova. I begrunnelsen fra ministeriet står følgende:

«Ut fra tilgjengelig informasjon kan man i stykket "En putes sjel" finne tegn på propaganda for homoseksualitet rettet mot mindreårige. Stykket "Planteeterne" inneholder grov bannskap. Innholdet i begge stykker strider mot aksepterte tradisjonelle moralske verdier i den russiske kulturen.»

Brevet fra ministeriet bygger, uten direkte henvisning, på to nylig vedtatte lover i Russland. Ny lovgivning i høyt tempo har vært ett av Putins varemerker og hans mest effektive virkemidler i den tredje presidentperioden. Mange lover retter seg mot begrensning av ytringsfriheten.

Sensurerer kulturlivet

Den mye omtalte anti-homoloven, som ble vedtatt for et år siden, har i økende grad blitt benyttet for å slå ned på LHBT-aktivister og -organisasjoner. I tillegg til blir den brukt for å regulere, for ikke å si sensurere, kulturfeltet.

Den andre aktuelle loven ble vedtatt i mai 2014 og trer i kraft første juli. Den forbyr bruk av banneord på film og i fjernsyn, litteratur, massemedier, konserter og teaterforestillinger. Denne loven har ikke engang rukket å tre i kraft før den her implisitt bidrar til å ta stykket «Planteeterne» av plakaten.

La oss se nærmere på barneforestillingen «En putes sjel», som foregår i en barnehage.

Etter hvilestunden, mens småbarna spiser kjeks og drikker melk, blir hodeputene på hvilerommet levende og forteller hverandre om barnas drømmer. Bare én pute har ikke hatt noen drøm, den nye, allergivennlige puten Gretsjik. Gretsjik er ensom og lei seg fordi han ikke er som andre puter: Han er ikke fylt med dun eller fjær, men med bokhvete. Han møter gutten Kostja, en allergiker, ny i barnehagen og like ensom som puten. Gutten og puten blir venner fordi gutten finner ut at han ikke nyser når han stikker nesen ned i denne puten.

Putens navn, Gretsjik, er oppdiktet. Det er laget av det russiske ordet for bokhvete, «gretsjka», og er et godt eksempel på hvordan grammatiske endelser kan skape betydning. Både pute, «podusjka», og bokhvete, «gretsjka», er hunkjønnsord på russisk, mens -ik -endelsen gjør Gretsjik til et guttenavn og puten maskulin.

Dermed er det, i kulturministeriets øyne, duket for homoerotisk propaganda for mindreårige. Kostja har nærkontakt med puten når han tar nysetesten, og senere tar han til og med puten med seg hjem for bokstavelig talt å gå til sengs med den.

Den viktigste motstandsfronten

Begge stykkene var planlagt som en del av den uavhengige internettportalen Coltas program på festivalen. I døgnet etter at nyheten om brevet fra ministeriet var blitt kjent, trakk den ene etter den andre av de sentrale aktørene på festivalen seg i solidaritet med Colta, og i protest mot det de kalte grunnlovsstridig sensur, ettersom artikkel 29 i grunnloven forbyr all form for sensur.

Blant dem som har trukket seg, er Sakharovsenteret, menneskerettsorganisasjonen Memorial, Det polske kultursenteret, og en lang rekke prominente forlag, litteraturkritikere, forfattere, kuratorer og andre enkeltpersoner.

Litteraturkritikeren Aleksandr Arkhangelskij kommenterte selv i en melding på Facebook: «På én dag har den russiske kulturen tatt et stort skritt — mot friheten, og det intellektuelle samfunnet - mot uavhengigheten». Og forfatteren Lev Rubinsjtejn sier i samme forum: «Det viser seg at kulturen igjen blir den viktigste motstandsfronten. Frihet, verdighet, solidaritet».

Gjenreiser stormakten

Myndighetenes inngripen varsler en ivrig iverksettelse av Russlands nye kulturpolitikk. I et forslag fra kulturdepartementet, publisert i avisen Izvestija 10. april i år, er den spekket av ideologisk funderte prinsippformuleringer (mange av dem Putin-sitater) for Russlands offisielle politikk på kulturområdet.

Her finnes den samme grunnsetningen om at «Russlands tradisjonelle verdier må bevares og styrkes», med henvisning til kulturminister Vladimir Medinskijs uttalelse om at «hundre blomster må gjerne blomstre, men vi vil bare vanne dem som er nyttige for oss».

«De tradisjonelle verdier» er ikke nærmere spesifisert, men settes gjerne i opposisjon mot vestlige verdier, eksemplifisert med likestilling av heterofile og homofile partnerskap. Som Peter Normann Waage sier i en kommentar (VG 9. mai), er kulturpolitikkens hensikt «å bidra til å gjenreise Russland som stormakt og løfte innbyggerne til felles dåd gjennom felles forståelse av "verdiene"».

Russland er ikke et spesielt LHBT-vennlig land, og Pussy Riot er langt mer populære i Vesten enn i Russland. Men kulturbyråkratiets definisjon av disse «tradisjonelle verdiene» som grunnsteinen i Russlands kultur, og denne politikkens implementering i praksis, har nå opprørt kultureliten.

Programmet gjenoppstår

«Formuleringen "strider mot aksepterte tradisjonelle moralske verdier i den russiske kulturen" er vanvittig og ignorant. Kunst har overhodet ikke noe med allment aksepterte verdier å gjøre», raser den russiske kuratoren Marat Gel'man. Forfatteren Lev Rubinsjtejn er ikke mindre kategorisk: «Enten vaskeriet (kulturministeriet), eller moralske verdier», sier han, og ofrer det første for de siste.

Som følge av departementets brev tok deler av festivalledelsen de to stykkene av plakaten. De burde sagt nei, sier Gel'man.

Nå står store deler av kultureliten opp og sier nei. Dette «nei» er ledsaget av en stor dose praktisk sans og pragmatisk handlekraft. Det meste av programmet som er tatt ut av bokfestivalen, finner i disse dager sted på andre arenaer i Moskva. Aktørene jobber dag og natt for å finne lokaler, publikum haster fra sted til sted og oppdateres løpende på endringer gjennom sosiale medier.

Gel'man og Rubinsjtejn er forsiktig optimistiske med tanke på sensurens videre vilkår: «En slik aktiv oppvisning av solidaritet har vi ikke sett i kulturlivet på lang tid». Ikke alle deler denne optimismen.