**Du er min** storesøster, og født i Bergen i 1962. Du fikk diagnosen utviklingshemmet og døv.

De første årene av livet vårt levde vi en trygg og bekymringsløs tilværelse hjemme i Åsane. Mamma og pappa hadde nok langt større bekymringer. Hva med din fremtid? Du og jeg var (heldigvis) forskånet for dette, vi var for små til å forstå.

Årene gikk, og du ble syv år. Plutselig var du ikke der lenger. Jeg kan fremdeles kjenne tomheten fra den gang. Lurer på om noen forstår hvilken stor sorg det var for alle foreldre som måtte sende barna sine bort på denne måten? Barna er tross alt det kjæreste og mest dyrebare man har i livet. Men slik var det den gangen, dessverre, det var ikke andre alternativ. Skulle du lære noe, måtte du gå på skole.

Bergen kommune hadde ikke noe tilbud til deg.

Du flyttet til Døvehjemmet i Andebu utenfor Tønsberg. Du måtte forlate en trygg tilværelse med mor, far, søsken, familie og venner. Du kom til et fremmed sted med fremmede mennesker. Her skulle du gå på skole og bo på internat.

Du bodde i Andebu hele ungdomstiden din. Du var hjemme i Bergen i skoleferier, og vi var ofte på besøk. Jeg husker ennå hvor glad du ble da vi kom, og hvor godt det var å se deg og får være sammen med deg.

Da du var 17 år, var du for gammel til å bo på Døvehjemmet i Andebu. Det var på tide å flytte deg igjen. Denne gangen til Døvehjemmet Conrad Svendsen Senter (CSS) i Oslo. Bergen kommune hadde fremdeles ikke noe tilbud til deg.

Husker ennå reaksjonen til mamma og pappa da de hadde vært i Oslo. Du skulle jo bo på et gamlehjem! Bare eldre mennesker, ingen på din alder! Av mangel på alternativ, måtte du bare flytte dit.

Igjen måtte du lære å tilpasse deg et nytt miljø. Yngre beboere kom til etter hvert, du slo deg til ro og fikk nye venner. Livet gikk sin gang.

Nå er du blitt 53 år, og bor fremdeles på CSS. Du har i dag et godt og harmonisk liv. Du har en fin leilighet, jobb, mange gode venner og et fantastisk dyktig og stabilt personale rundt deg. Du har slått rot her. Det er dette som er hjemme for deg, ditt hjem. Her får du være i ditt miljø og bruke ditt språk, som er tegnspråk.

Du trives å være på besøk i Bergen. Men du må alltid forvisse deg om at du skal reise hjem igjen til Oslo. Du teller dager og krysser av på kalenderen hvor mange dager det er til du skal reise tilbake. Jeg tar det som et godt tegn på at du trives der.

Det skal sies at det har vært en lang vei for deg å komme dit du er i dag. At du har klart det, viser bare hvilken fantastisk person du er, min kjære søster.

I tillegg er jeg så uendelig takknemlig for at du fikk komme til CSS. Her så de dine behov, og har jobbet kontinuerlig for at du skulle få en god og trygg tilværelse. Utryggheten du har hatt med deg største delen av livet ditt, er nå erstattet med harmoni og glede. CSS har et fantastisk personale som innehar en faglig dyktighet uten sidestykke. Her jobbes det for et felles mål, nemlig at beboerne skal ha en god livskvalitet. Her er det ikke bare fagre ord. Her står livskvalitet og menneskeverd øverst.

Som din verge har jeg et nært og godt samarbeid med personalet på CSS. Jeg kan ikke få skrytt nok av dem som jobber der og den jobben de gjør og har gjort. De har jobbet i mange år for å få deg dit du er i dag, som en trygg og harmonisk person. Trygghet og forutsigbarhet er nå en del av din hverdag.

Trygghet og forutsigbarhet, ja. Det vil si, helt til i dag. Måtte lese brevet flere ganger, var så uvirkelig:

«Varsel om endring av vedtak»

Kjære søster. Nå skal du, i en alder av 53 år, flyttes igjen.

Bergen kommune har, etter alle disse årene, et tilbud til deg i Bergen! I Fana! Tilknytningen du har til Fana er utsikten fra bilvinduet når vi kjører til flyplassen. Ellers ingenting.

Der skal du installeres i ny leilighet. Du skal på nytt tilpasse deg. Nytt personale, nye beboere, nye omgivelser og nye rutiner. Det som er brukt år på å bygge opp på CSS, vil nå raseres totalt. Tilliten din til andre mennesker tror jeg ikke det blir mulig å bygge opp igjen. Hva skjer med deg da, min kjære søster? Jeg tør ikke tenke tanken!

Er det virkelig ingen grenser for hva et menneske skal utsettes for i løpet av livet?

Er det virkelig ingen grenser for hva et menneske skal utsettes for i løpet av livet? Er virkelig ditt liv så lite verdt? Hva foregår i hodet på dem som tar slike avgjørelser? For saksbehandlerne i kommunen er dette bare ord på et ark. For oss er det et menneskeliv som blir lagt i ruiner.

Begrunnelsen fra kommunen er at de ikke har mulighet til å kvalitetssikre tjenesten, ikke har mulighet til daglig observasjon eller til vurdering om tjenestebehov endres.

For det første: «Kvalitetssikring av tjenestene»: Dette gjøres kontinuerlig med CSS. Ut fra resultatene viser jo dette at kvaliteten og samarbeidet er på topp! Hvorfor rasere noe som fungerer?

For det andre: «Daglig observasjon»? Fra kommunen? Mitt inntrykk er at disse representantene kun viser seg i PU-boligene ved helt spesielle anledninger, da helst når de kan høste heder og ære.

For det tredje: «Vurdering om tjenestebehov endres». I realiteten betyr dette tjenestebehov som tas bort eller nedgraderes. Så enkelt er det.

Nei, kjære søster. Eneste grunnen til at kommunen gjør dette, er mangel på penger. Men det har de ikke nevnt med ett ord, for det tar seg ikke så pent ut. Men for oss som kjenner systemet, vet vi at det dessverre ikke er sammenheng mellom velvalgte ord og slik det fungerer i virkeligheten.

Du blir behandlet som en brikke i et spill. Nå må du igjen rykke tilbake til start, og begynne helt på nytt. Det skal sies at pengeproblemer ikke er enestående for Bergen kommune. Men, når kommunene mangler penger, hvor henter de dem da?

Jo, da henter de pengene der det er lettest, selvfølgelig. Der hvor ingen protesterer. Hos dem som ikke kan protestere. For disse menneskene er blant de svakeste og mest sårbare vi har i dette samfunnet. De som aldri står på barrikadene og krever sin rett, men må ta til takke med det de får.

Kjære søster. Jeg kan, med hånden på hjertet, love deg at så lenge det er pust i meg, skal jeg kjempe for din rett. Heldigvis har jeg mange gode medhjelpere. Du skal slippe å dras opp igjen med roten og plantes på et nytt og fremmed sted. Du skal slippe å rykke tilbake til start. Jeg lover deg, kjære søster. For vi er så inderlig glad i deg, og håper bare du får fortsette å leve ditt gode liv på CSS. Det er faktisk en menneskerett!