Er det mulig å skille kirke og stat?

Kulturen vi lever i har sin religiøse resonans, uavhengig av om den enkelte ber aftenbønn eller ikke.

TILHØRIGHET: Kirke og stat skiller lag, men båndene mellom kirkebygg og folk er så sterke at de ikke lar seg klippe over. Nye kirkebygg - som i Knarvik (bildet) - skaper også tilhørighet og identitet, skriver Oddbjørn Sørmoen. ARKIVFOTO: JAN M. LILLEBØ

Oddbjørn Sørmoen

Knarvik kirke var ett av eksemplene som ble fremhevet da jeg nylig var til stede på en europeisk konferanse om kirkearkitektur i Piemonte Italia. Kirkebyggets kraft som limet mellom folk og nasjon er sterkere enn mange er klar over.

«Jeg vil være ordfører for hele London,» sa Sadiq Kahn, under innsettelsen den 7. mai. For virkelig å understreke dette, bestemte han at seremonien skulle legges til Southwark Cathedral, middelalderkatedralen på sørsiden av Themsen. Han ville vise at han som muslim er alles ordfører, og løftet frem lokalmiljøet han kommer fra. Den kristne katedralen er landemerke og identitetsmerke for alle i bydelen — uansett tro eller fravær av tro.

Les også:

Les også

- Jesus underviser oss at hvis du gir vekk, vil du få velsignelse tilbake

Historien fra Sverige forteller mye om kirkebyggets forankring i folkesjelen. Kirke og stat skilte lag i år 2000. I prosessen ble det klart at kirkebyggene var så viktige for det svenske folket og for hele nasjonen at det krevde en særskilt ordning. Det ble derfor inngått en egen avtale mellom staten og Svenska kyrkan. Avtalen innebærer at den svenske Riksdagen årlig bevilger om lag en halv milliard kroner for ivareta kirkebyggenes kulturminneverdier.

Men også Svenska kyrkan har forpliktelser i avtalen. Den forplikter seg til å ivareta kirkene, kirkekunsten og inventaret og sikre at disse er tilgjengelige for hele folket. Svante Beckman, professor ved Universitetet i Linköping, reflekterte over dette under fjorårets nasjonale kirkebyggkonferanse i Narvik. Han uttalte blant annet: «Statens vurdering er så høy at vi må snakke om en videreføring av statskirkesystemet i en antikvarisk innramming. Den svenske kirkens nåværende rolle som forvalter av en lovbeskyttet nasjonal kulturarv som tilhører hele det svenske samfunn, er en hjørnesten i denne nye statskirkeordningen.»

Les også:

Les også

Norges gamle kroningsby

Hva kan vi lære av dette? Fra 1. januar er Den norske kirke en selvstendig enhet, etter 500 år som statlig organ.

Kirkene er som arkitektur og med sin beliggenhet landemerker i lokalsamfunnene over hele Europa. Slik er det også i Norge. Fra Bjørgvin bispedømme har vi gode eksempler som Urnes stavkirke, Selje, Voss og Utne kirker. Med sin alder og sine beretninger forankrer de stedene til historien. De skaper tilhørighet og identitet! Men også nye kirker får denne funksjonen. Knarvik kirke illustrerer dette. Det er ikke tilfeldig at Knarvik kirke har fått en helside i juninummeret av månedsmagasinet til den italienske avisen Avenire, Luoghi dell’infinito, i en artikkel som forteller om hvordan tre gjør arkitekturen levende.

Kirkebyggene fikk oftest en sentral plassering på stedet de skulle fungere i, fordi det skulle være lett å komme dit og fordi de var synlige, lokale praktbygg. De gamle kirkene ble bygget av lokalsamfunnene med deres egne hender og midler. Stoltheten og gleden over forfedrenes arv var mange steder så stor at man enten beholdt den gamle kirken når ny skulle bygges, eller man utvidet bygget når det gamle var for lite.

Mye lest:

Les også

Staten er blitt religionens rike onkel

I store deler av Norges historie har alle innbyggere blitt båret inn og ut av kirkene ved livets begynnelse og slutt. Bygningene er historiefortellere, med alt sitt innhold, det være seg alterskapet kjøpt i Lübeck på 1400-tallet for penger tjent på klippfiskhandel, eller 1700-tallstavlen med akantus skåret av dalførets dyktige treskjærer. De forteller om stedet, om folk som bodde der, om smak og håndverk, og naturligvis om tro og trosforestillinger. Kulturen vi lever i har sin religiøse resonans, uavhengig av om den enkelte ber aftenbønn eller ikke.

Norge er rikt på historier om daglig slit og levd liv, ofte synliggjort i de gamle kirkene og på kirkegårdene langs fjorder og daler. Verdslige praktbygg og anlegg er det derimot svært få av. Vi snakker om slottet i entall, til forskjell fra andre nasjoner som har mange. Borger i tradisjonell forstand finnes ikke. Kirkene og deres inventar blir derfor enda viktigere bærere av nasjonens historie.

Et lands historiske minnesmerker kan ikke skilles fra dets historie. I Norge, som over alt ellers i Europa, har kirken vært sentral i oppbyggingen av mange av landets institusjoner. Reservoaret av kulturminner forteller tydelig dette.

Leder:

Les også

Kirken bør fratas vigselsretten

Kirke og stat skiller lag, men kirkene tilhører alle. Dette må fortsatt legges til grunn i forvaltningen av kirkebyggene. De fleste kirkebyggene brukes av mange av lokalsamfunnets innbyggere og har sentrale funksjoner som forsamlingslokale for den lokale menighet. Men for lokalsamfunnet har kirken mange funksjoner utover dette. Mange av kirkens kulturminner er også av nasjonal betydning.

Da kirkelig fellesråd i Steigen i vinter foreslo å stenge to kirker av økonomiske hensyn, skapte dette et enormt engasjement i lokalsamfunnet. En av ildsjelene, Lillian Låve Selvik uttrykte dette slik:

«Kirken er bygdefolkets holdepunkt og en grunnpilar i våre liv. Kirken er bygdens viktigste kulturarena og vårt samlingssted fra fødsel til grav. (..) Det er sterkt når unge mennesker støtter aksjonen og sier: «Jeg trodde ikke jeg hadde et så sterkt forhold til kirken».» (Vårt Land 21.1.)

Den nye §16 i Grunnloven gir Den norske kirke en særstilling som Norges folkekirke. Kirkelovens §15 forplikter kommunen til økonomisk ansvar for kirkebygg og gravplass. Det er en naturlig konsekvens av århundrelange tradisjoner, kirkenes rolle som identitetsmarkør i lokalsamfunnet og tilknytningen mellom folk og kirkebygg.

Svært mange av Norges 1629 kirker har mye av den samme betydning i sitt lokalmiljø som Southwark Cathedral har i denne delen av London. På tvers av ulikt forhold til tro.

Nordmenn og svensker er ganske like når det gjelder tilhørigheten til våre kirkebygg. Historien fra Sverige viser at man kan løsne organisatoriske og juridiske bånd mellom stat og kirke. Men båndene mellom kirkebygg og folk, og mellom kirkebygg og nasjon, er så sterke at de ikke lar seg klippe over. Som i Sverige stiller kirkebyggenes sterke posisjon folkekirken i en særstilling i forhold til andre trossamfunn. Den norske kirke blir selvstendig, men stat og kirke vil fortsatt knyttes sammen i ansvaret for å forvalte vår felles kulturarv.