Vårt skjeve valgsystem

Vår valgordning forsøker å ivareta en lapskaus av hensyn. Det fører til systematiske skjevheter.

Publisert Publisert

_Svein Tore Marthinsen

statsviter og valganalytiker i tidsskriftet Minerva_

Den norske valgordningen ønsker å ivareta tre overordnede hensyn på en gang:

  • Velgernes stemmegivning skal gjenspeiles i sammensetningen av Stortinget.
  • Store partier skal favoriseres.
  • Utkantstrøk skal favoriseres.

Disse tre hensynene kommer sterkt i konflikt med hverandre. Favoriseringen av store partier og utkantstrøk, medfører at gjenspeilingen av velgernes stemmegivning blir dårligere. Dette fører til at vi får sammensetninger av Stortinget som klart avviker fra det velgerne har valgt. Og det gir oss et system hvor vi velgere har en stemme som slett ikke teller likt.

Et fryktelig skjevt system

Da vår nye valgordning ble vedtatt i 2003, ble det bestemt at verdien av vår stemme helt konkret skulle gjøres avhengig av hvor stor valgkrets vi bor i. Man innførte et poengsystem der hver kvadratkilometer teller 1,8 poeng, noe som fører til at en stemme i Hordaland teller mindre enn en stemme i nabofylket Sogn og Fjordane. En stemme i lille Vestfold teller mye mindre enn en stemme i store Finnmark. Poengsystemet var nytt, men innebærer egentlig en videreføring av et fryktelig skjevt system.

Stenger de svakeste ute

I 2005 førte Ap, med nåværende statsminister Jens Stoltenberg i spissen, en valgkamp der det kraftfullt ble advart mot en politikk som «gir mest til dem som har mest fra før». Men Stoltenberg selv ville aldri ha blitt statsminister for en rød-grønn flertallsregjering uten et valgsystem som stenger de minste og svakeste ute, og gir mest til dem som er størst, sterkest og har mest fra før – altså ham selv og hans parti.

Ved valget fikk Ap 32,7 prosent av stemmene, men p.g.a. mandatberegningsmetoden kapret Ap hele 36,1 prosent av mandatene. Bak hver stortingsrepresentant fra Ap sto det 14 139 velgere. Over dobbelt så mange, nærmere bestemt 32 355 velgere, stemte på RV, uten at partiet fikk valgt inn en eneste representant på Stortinget.

Skyggenes dal

De tre rød-grønne partiene Ap, SV og Sp fikk totalt sett 1 266 490 stemmer. De fire nåværende opposisjonspartiene FrP, Høyre, KrF og Venstre fikk samlet 1 288 842 stemmer – de fikk altså 22 352 stemmer mer enn de rød-grønne. Men vi har et valgsystem som fører til at de rød-grønne kunne kapre et flertall av mandatene, nærmere bestemt 87. Dermed kunne de danne Norges første flertallsregjering på 20 år. Mens de borgerlige måtte nøye seg med 82 mandater og fire år i en tilværelse i de aller dypeste områdene av skyggenes dal hva makt angår.

Svekket legitimitet

Slike valgutfall bidrar til å svekke den legitimiteten som de styrende må tufte sin styring på i et representativt demokrati. For hva skal vi med valg der velgernes valg ikke er avgjørende? Dessverre er ikke det siste valget det eneste hvor utfallet er blitt fryktelig skjevt. I forbindelse med min hovedoppgave i statsvitenskap, gikk jeg igjennom alle valg etter 1945. Gjennomgangen min viste at disse skjevhetene er systematiske og tilhører mer en regel enn unntak. Noen illustrerende eksempler:

Ap regjerte ufortrødent videre

I hele fire stortingsperioder, fra 1945 til 1961, hadde Ap rent flertall på Stortinget. Men ikke ved ett eneste valg stemte et flertall av velgerne på partiet, stemmegrunnlaget var sågar helt nede i 41 prosent. I 1965 ble det et jubelvalg for den borgerlige blokken av Høyre, KrF, Sp og Venstre. De fire partiene erobret et solid stortingsflertall med hele 80 av de 150 mandatene, og Per Borten kunne danne sin flertallsregjering. Men et flertall av velgerne hadde ikke stemt på disse fire partiene. Derimot sluttet flertallet opp om de tre sosialistiske partiene Ap, SF og NKP.

Nøyaktig det samme gjentok seg i 1969; velgerne stemte sosialistisk, men sammensetningen av Stortinget utgjorde et borgerlig flertall. I 1973 erobret Ap og SV derimot et flertall av stortingsmandatene, og Ap dannet regjering. Men et flertall av velgerne stemte ikke Ap + SV. Derimot stemte et velgerflertall på de borgerlige partiene. Det samme gjentok seg i 1977. Et flertall av velgerne stemte på borgerlige partier, men Ap og SV beholdt likevel sitt flertall på Stortinget. Og Ap fortsatte å regjere ufortrødent videre.

Feie for egen dør

Før valget i 1985 ønsket Venstre å støtte en Ap-regjering etter valget. Ap, SV og Venstre fikk et flertall av stemmene, men Høyre, KrF, Sp og Frp fikk likevel flertallet på Stortinget. Ved valget i 1993 fikk Sp 16,7 prosent av stemmene. Høyre oppnådde 17 prosent. Sp fikk likevel fire mandater mer enn Høyre. Ved valget i 2001 fikk Sp hele fem ganger så mange mandater som Venstre, selv om partiet kun fikk 1,4 ganger så mange stemmer.

Valgsystemet er helt avgjørende for hvem som skal sitte med den politiske makten. Det gjelder både i Norge og ellers i verden.

Mange her hjemme gikk høyt på banen og kalte det en demokratiskandale da George W. Bush ble valgt til USAs president i 2000, til tross for at Demokratene og Al Gore fikk flest stemmer. Det kan, på basis av eksemplene ovenfor, imidlertid være all mulig grunn til å feie for egen dør først. For vi har selv et demokrati som åpenbart halter kraftig.

Velgere diskrimineres

Hvordan kan vi komme oss ut av dette uføret? Vi kommer ikke ut av dette før vi begynner å ta det utmerkede demokratiske prinsippet om «en velger, en stemme, en verdi» på skikkelig alvor. Enhver velger bør behandles med den samme respekten og gis lik verdi enten velgeren bor i et lite fylke eller i et stort fylke. Og enten hun eller han stemmer på et lite eller et stort parti. Det betyr i så fall at diskrimineringen av velgere i små fylker må bort. Det betyr også at favoriseringen av det største partiet bør opphøre. Dette kan enkelt gjøres ved at det såkalte styringstillegget (første delingstallet på 1,4) fjernes i mandatberegningsmetoden, parallelt med at arealfaktoren på 1,8 poeng tas bort.

Betydelige skjevheter

Men slik tankegang får dessverre neppe politisk gjennomslag med det første. Til det har store partier som Ap, og utkantsterke partier som Sp, altfor mye å tape. Dette betyr at høstens valg nok en gang kan komme til å synliggjøre at det ligger betydelige innbakte skjevheter i vårt valgsystem.

Jeg har gjort beregninger som viser at de tre rød-grønne partiene kan greie å gjenskape sitt mandatflertall med helt ned imot 47,5 prosent av velgerne bak seg. De borgerlige kan komme til å få ca. 60 000 stemmer flere enn de rød-grønne ved valget den 14. september og likevel færrest mandater.

Vi har altså et valgsystem som konstruerer flertall som ikke finnes. Jeg har satt den litt snille merkelappen skjevt på et slikt system. Systemet tenderer også, og bikker muligens endog over, til å være udemokratisk.

Diskuter kronikken i kommentarfeltet.

Foto: BJØRN ERIK LARSEN (ARKIV)

Publisert
Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent
BT anbefaler

Nye smittede i Vestland: Se tallene for din kommune

LES SAKEN

Sakene flest leser nå

  1. Slik tilbringer tyske Ralf karantenen i Norge. Smittevernlege er bekymret.

  2. Ytterligere 55 bekreftet smittet av korona i Oslo

  3. Syklist skal ha kjørt inn i liten lastebil bakfra

  4. – Mange arbeidsgivere vet ikke at de må betale lønn til folk de sier opp

  5. Kvinne fikk illebefinnende og havnet på sykehus i Førde. Det forhindret trolig et stort koronautbrudd.

  6. Jobbintervju: Dette bør du ikke svare på spørsmålet «Hva er dine svake sider?»