Fritænkere i hundre år

Det «gudsfornægtende Organ» Fritenkæren ble i sin tid solgt i alle Bergens kiosker. Blant medlemmene i Fritænkerklubben var Armauer Hansen og Elise Ottesen-Jensen (Ottar). De tidlige Fritenkerne bidro til å utvide ytringsfriheten og livssynsfriheten.

Foto: ARKIVFOTO

Publisert:

Kronikk av Ronnie Johanson, humanist og forfatter

I april kunne Bergen ha feiret et hundreårsjubileum som ser ut til å ha passert ubemerket. 18. april 1909 samlet nemlig noen vantro bergensere seg og stiftet Fritænkerklubben. Dette var ikke det aller første forsøket på å organisere fritenkere i Norge; Kristiania Fritænkerforening eksisterte allerede. Men den forsvant ganske raskt igjen, og satte ikke spor etter seg (til tross for et par forsøk på gjenoppliving).

Mer varige spor satte bergenserne, og en av disse kunne vi nylig lese om i avisene. Klubbens sekretær var nemlig Arnfred Olesen, kjent som den siste som er blitt dømt for blasfemi i Norge. I 1912 fikk han 10 kroner i bot for å ha skrevet følgende om julen i bladet Fritænkeren: «De «kristne» hedninger mindes sin Jesus}den jødiske religionsmaker, som tilsidst holdt dem saa grundig for nar.» I dag leer ingen på øyenbrynene av denslags, og det har Olesen og vennene hans noe av æren for, der de bidro til å utvide ytringsfriheten og livssynsfriheten.

JENS ARNFRED OLESEN var født på Stord i 1883. Fra 1907 var han ansatt som bokholder i bergensavisen Arbeidet. Sammen med Rafael Vibe deltok han i stiftelsen av Fritænkerklubben, som de første årene ble ledet av en K. R. Olsvik. Da klubben startet månedsbladet Fritænkeren i 1911, var Olesen redaktør helt til bladet gikk inn i 1915. De siste tre årene var det organ for Norges fritænkerforbund, som bergensklubben fikk i gang i 1913 i samarbeid med folk fra Stavanger. Både forbundet og klubben gikk i oppløsning etter at bladet forsvant.

Arbeidet var organ for Det norske Arbeiderparti, men Fritænkeren ble motarbeidet av Arbeiderpartiet, skriver Olesen. Dette til tross for at flere sentrale medlemmer sognet til arbeiderbevegelsen, som ennå ikke var splittet i sosialdemokrater og kommunister.

MEN UNGDOMSBEVEGELSEN var nylig blitt splittet, idet anarkosyndikalistene hadde brutt ut og dannet Norges Ungsocialistiske Forbund. For partiet var religion en privatsak, for ungsocialistene var det en kampsak. I Kristiania dominerte ungsocialistene fritenkerbevegelsen, og i Bergen stod de også sterkt. Olesen var ungsocialist, senere i livet representerte han Arbeiderpartiet i kommunestyret (1920-28).

«Men fritenkerklubben hadde nok et flertall av jevne borgere blant sine medlemmer — håndverkere og handelsfolk - som ikke var politisk radikale». Dette sa en av de radikale, Peder Håkon Jarl Hansen, i et intervju som 94-åring i 1984. DEN POLITISKE UENIGHETEN mellom medlemmene kom sjelden til uttrykk. De samlet seg om kamp mot kristendommen, men støttet gjerne andre tverrpolitiske kampsaker som avhold og kremasjon. «Bliv medlem av en likbrændingsforening» sto det i atskillige numre av bladet. Bergen hadde i 1907 fått Norges første krematorium; en sak som til å begynne med hadde møtt motstand fra Kirkens side. Ingen av biskopene hilste kremasjon velkommen da Kirkedepartementet ba dem om å uttale seg i 1895. De fleste kremasjonsforkjemperne tilhørte for øvrig det opplyste borgerskap. Christian Michelsen var en foregangsmann, i likhet med Gerhard Armauer Hansen og Nina og Edvard Grieg. Komponisten var en av de første som ble kremert i Norge.

ARMAUER HANSEN var den best kjente av fritenkerklubbens medlemmer. Han var æresmedlem, men ville neppe ha sett det som en ære da nekrologen i Fritænkeren 2-1912 omtalte ham som «opfinder av Lepra-bazillen». Oppdager var han nok, men oppfinner høres som en moderne konspirasjonsteori...

Et annet medlem som senere ble nesten like kjent, var Elise Ottesen-Jensen med pennenavnet «Ottar». Hun emigrerte til Sverige og dannet Riksförbundet för sexuell upplysning. Seksuell opplysning trengtes nok også i Bergen, men Fritænkeren gikk ikke lenger enn å ta inn reklame for en «lifmoderspruta» mot «underlifslidande och dylikt» som kunne bestilles fra Malmö. Slike sprøyter ble anvendt mot gonoré, men ble også brukt til å fremkalle abort (som i filmen «Vera Drake»).

FRITÆNKEREN BLE SOLGT i alle Bergens kiosker, noe som falt en del av de gode borgere tungt for brystet. Bergens Aftenblad skriver i juni 1912: «Bladet er jo som bekjendt sat under Tiltale for Blasfemi og forhaabentligvis vil der blive taget saapas kraftig paa det gudsfornægtende Organ, at Gudsfornægterne får føle, at det er en farlig Historie at opfordre Folk til at forhaane Religionen.»

Fritænkeren hadde nok hånet kristendommen, men bladet hadde aldri oppfordret leserne om å gjøre det.

Bergens Aftenblad var allikevel inne på noe. «Løsenet bør være kirkens fuldstændige ødelæggelse» hadde Fritænkeren skrevet på redaksjonell plass. Noe optimistisk fortsetter man: «Og naar engang de religiøse forsamlingslokaler er blit omdannet til skoler, musæer, teatre og lignende, vil sindsykeasyler og fængsler - som hittil har vært endepunktet for religiøse grublerier - være en saga blot.»

KLUBBEN HADDE JEVNLIG åpne møter, med inntil 300 tilstede. Blant sakene de satte under debatt, var dogmer som jomfrufødsel og treenighet. Men de kunne også ha naturvitenskapelige foredrag, som da Armauer Hansen snakket om arvelighet. Høsten 1912 inviterte de den svenske agitatoren Oscar Ljungdahl, som holdt fire møter på en uke. Flest møtte opp siste kveld, da emnet var «Er gudstroen opphav til forbrytelser?»

Fritenkerne kjempet ikke bare for sin egen livssynsfrihet. I 1912 var mormonerne utsatt for sterke angrep fra kirkelig hold. Fritænkerklubben holdt protestmøte som viste til grunnlovsbestemmelsen om religionsfrihet. På et annet protestmøte med 300 til stede støttet de en prest som biskop Erichsen hadde nektet å ordinere. Presten trodde ikke på jomfrufødsel, og forsamlingen vedtok for sikkerhets skyld (mot 10 stemmer) at det gjorde ikke de heller.