Ein juridisk floke

Er regleverket godt nok tilpassa ekstremver og klimautfordringar? Dei siste åra har Vestlandet fått ein forsmak på desse spørsmåla.

PARIS: På klimatoppmøtet i Frankrikes hovedstad vedtok alle verdens land en ny klimaavtale. I midten FNs generalsekretær Ban Ki-moon. Til venstre for ham lederen for FNs klimasekretariat Christina Figueres. Helt til høyre ser vi Frankrikes president, François Hollande. Foto: UNFCCC

  • Pål Lorentzen (advokat)
  • Jørn Øyrehagen Sunde (professorar Ved Det Juridiske Fakultet Uib)
  • Ernst Nordtveit
    professor UiB
  • Eirik Holmøyvik
  • Sigrid Eskeland Schütz
Publisert:

**Paris-avtalen** 12. desember 2015 slår fast omfattande målsetjingar for tiltak mot klimaendringar. Desse målsetjingane kan ein ikkje nå utan store og grunnleggjande samfunnsendringar Spørsmålet no er korleis skal vi innrette rettsordningar og styringsordningar for å snu utviklinga i den retninga Paris-avtalen legg opp til. Samfunnsutviklinga er i stor grad styrt av grunnleggjande rettslege og økonomiske strukturar som vi til dagleg ikkje tenkjer over.

Debattant:

Les også

«Det er ikkje vi som protesterar som driv med miljøkriminalitet»

**Den nye kvardagen** vi står overfor krev endringar i reglar og juridisk tenkemåte. Klimaforskarar og andre naturvitarar har gitt oss nok kunnskap til å vite kva som i hovudsak vil skje. No hastar det med å utvikle modellar for styring av åtferd hos einskildpersonar så vel som store føretak, finansinstitusjonar og andre som påverkar utviklinga, slik at investeringar, transportverksemd og produksjon blir vridd i ei berekraftig retning.

Ein må også utvikla ordningar for å handtera konsekvensane av klimaendringane, anten det er flaumofre som krev erstatning for øydelagde hus eller klimaflyktningar.

Sjølv etter tiår med stadig meir merksemd på klimaproblematikken og miljøproblema som heng saman med den, manglar ein på mange felt innsikt i kva rettslege instrument som mest effektivt kan møta klimautfordringa. Vi må også finna svara på dei mange konkrete rettsspørsmåla som vil oppstå når isen smeltar i Arktis, fiskeslag spreier seg til nye område eller heile øystatar forsvinn i havet. Jussen er med sitt tilbakeskodande perspektiv (vekt på presedensar) ofte meir retta mot å løysa fortida enn framtidas problem, og har tradisjonelt tilpassa seg utviklinga stegvis og helst i etterkant gjennom rettspraksis og lovgjeving.

Over 40 prosent av matvarene i verden blir ødelagt av virus, bakterier og sopp:

Les også

Den politisk korrekte GMO-fobien

Den utfordringa vi no står overfor krev ei anna tilnærming. Vi må på grunnlag av kunnskap frå mange vitskapsdisiplinar utforma rettslege ordningar som endrar retninga på utviklinga. Klimaendringane og dei tilknytte miljøproblema har komplekse og djuptgripande årsaker i eksisterande rettslege ordningar, som i hovudsak fremjar økonomisk vekst og ignorerer miljøverknader. Å snu denne utviklinga vil krevje djuptgripande endringar i rettssystemet, basert på økologisk kunnskap, forståing av kva som påverkar folks handlemåte (åtferdsøkonomi) og system som oppmodar til teknologiske og andre nyvinningar som fremjar klimavenleg og berekraftig utvikling.

Systema må gjere berekraftige investeringar lønsame. Kvotehandelsystem for karbon er eit døme på dette. Utvikling av system som gjer karbonlagring lønsamt er døme på systemendringar som er under utvikling, men som treng å utviklast vidare.

Vil skape et grønnere Hordalan:

Jussen er eit viktig verktøy for å møte klimautfordringane fordi rettsreglar styrer statens handlingsrom og set opp mål og krav til statens samfunnsstyring. I 2014 vedtok Stortinget Grunnlova § 112, som skjerper statens plikt til å verne miljøet både for den einskilde og for komande generasjonar. Stortinget framheva då at pliktene i § 112 ikkje berre skal ha ein symbolsk funksjon, men skal vere rettsleg bindande for dei statlege styresmaktene.

Dette kan også i Noreg gje grunnlag for søksmål mot staten med påstand om at den ikkje har oppfylt si plikt til å ta miljøomsyn, slik ein no ser i andre land. Medan dei siste tiåra har vore prega av søksmål mot staten for krenking av individuelle rettar, kan vi altså i framtida sjå ei dreiing mot søksmål etter krenking av retten til eit kvalitativt godt miljø.

Også Den europeiske menneskerettskonvensjonen har reglar som kan påverke nasjonalstatane til å redusere utslepp av klimagassar. Menneskerettsdomstolen i Strasbourg har i nokre tilfelle strekt retten til liv til å også omfatte vern mot alvorlege miljøtrugslar mot ei større gruppe personar. I takt med at klimaet blir meir ekstremt som følgje av den globale oppvarminga, må vi gå ut i frå at vi dei komande åra vil få stadig fleire situasjonar med naturkatastrofar og miljøskader som kan gi individa rettar overfor staten etter menneskerettskonvensjonen ved sida av Grunnlova § 112. Migrasjon av større omfang vart særleg aktualisert i Europa i 2015, og set eksisterande rettsregime for regulering av flykningstraumar under press. Det er grunn til å vente at klimaendringar som ekstremvær, stigande havnivå, tørke m.v. vil føre til migrasjon av eit omfang vi ikkje før har sett. Sidan 2008 har 26.4 million menneske årleg blitt fortrengt frå heimane sine som følgje av ikkje-konfliktrelaterte katastrofar. Heile øystatar i Stillehavet kan koma til å forsvinna og folket må flyttast andre stader, men også tørke og mangel på reint vatn vil føra folk på vandring. Eksisterande reglar om asyl og vern mot tvangsretur vil ikkje strekka til ei ein slik situasjon. Også nasjonale og internasjonale rettsreglar om migrasjon vil få ein klimadimensjon.

Klimaendringane er venta å føra til store fysiske og økologiske endringar i Noregs nærområde i Arktis. Det oppstår mellom anna spørsmål om retten til fiske og anna ressursutnytting og til skipsfart i område som til no har vore utilgjengelege på grunn av at dei har vore dekka av is. Endra vandringsmønster for vandrande fiskearter som makrell skaper alt internasjonale rettsspørsmål om fordeling og omfordeling av uttak. Nasjonalt er det stilt spørsmål ved om oljeutvinning i Arktis er i strid med Grunnlova § 112. Dette er rettsspørsmål med store konsekvensar for norsk økonomi og næringsliv.

Klimaendringane får også lokale følgjer. Klimaspørsmål av lokal karakter knyt seg til førebygging av verknadane av ekstremver og flaum. Planlegging med risikoanalysar og konsekvensutgreiingar gjeld i heile eller delar av kommunen. Kven har ansvar for kartlegging av skadepotensiale og risiko, for å hindre at utbygging skjer i ras— og flaumutsette område, eller endatil krevje fråflytting frå slike område? Kva er dei eigedomsrettslege-, erstatnings- og forsikringsrettelege verkandane av risikoen? Er regleverket godt nok tilpassa situasjonen med ekstremver og klimautfordringar? Dei siste åra har vi her på Vestlandet fått ein forsmak på desse spørsmåla.

Døma ovanfor viser det vide spennet av tema som treng å studerast nærare for å utvikla rettslege instrument som er tenlege i eit samfunn prega av klimaendringar. Grunnleggande juridisk forsking og formidling er ein føresetnad for utvikling av kunnskapsbaserte modellar for ei rettsutvikling som tek sikte på å påverka utviklinga slik at vi kan redusera klimaendringane, samstundes som vi held oppe demokrati og rettsstat og skaper grunnlag for ein forsvarleg økonomisk levestandard.