**«Det beste** med forelesninger er at vi kommer oss opp om morgenen, og at vi slipper å kvi oss for å bli hørt i lekser. Mange forelesere er utrolig flinke og underholdende.»

Utsagnene kunne vært hentet fra et intervju med studenter eller fra en studentevaluering, men er ikke det. De oppsummerer likevel noe av det som kommer frem gjennom ulike undersøkelser, og som vi ser som problematisk med denne undervisningsformen.

Korleis skal elevane forstå fenomen når dei ikkje lærer evolusjon? —

Selv om studentene ikke alltid er like fornøyd med den pedagogiske kvaliteten, vil de gjerne beholde forelesningen. Det kan ha sammenheng med at den er så uforpliktende. De vil gjerne ha forelesningen lagt ut på nett også.

Flere studier viser at studentene lærer lite av å delta på tradisjonelle forelesninger. Ikke bare vil mye bli glemt etter kort tid. I tillegg risikerer en at mange ikke får med seg helt grunnleggende fakta og prinsipper der de sitter passivt lyttende til en ekspert på feltet. Betyr dette at vi bør slutte å forelese på universitetet? Ikke nødvendigvis, men det kan være på sin plass å se litt nærmere på forelesningsformen, og på når og hvordan vi foreleser. Om læringsutbyttet av den klassiske forelesningen er lavt, betyr ikke det nødvendigvis at alle former for forelesninger gir lavt læringsutbytte.

Selv om de nye studentene gjerne har en forventning om å bli møtt med forelesninger, bidrar den i sin klassiske form til å sementere tradisjonelle roller: Foreleseren som eksperten og den aktive formidleren av fagstoff, og studentene som mer eller mindre passive tilhørere.

Utviklingen av teknologi og utstyr har i liten grad bidratt til endringer ut over visse kosmetiske tilpasninger i forelesningsformatet. Bruken av responssystemer ved hjelp av mobil eller nettbrett kan for eksempel gi foreleseren en viss pekepinn på om og hvordan studentene oppfatter et bestemt budskap. Men det er ikke nødvendigvis noen garanti for økt læringsutbytte på lengre sikt.

Du er student, ikke forbruker —

Uansett hvordan vi vrir og vender på det, kommer vi ikke bort fra at læring skjer i studentenes tid, gjennom de aktiviteter de på egen hånd eller sammen med andre engasjerer seg i. Da må de undervisningsformene vi benytter speile noen av læringsaktivitetene vi vet er viktige for å nå de målene som er formulert i beskrivelsene av læringsutbytte.

Her har forelesningen sin plass, men ikke nødvendigvis i en tradisjonell form som gjentatte seanser av to ganger 45 minutters gjennomgang av pensum. Som undervisere må vårt hovedfokus være at studentene skal lære. Derfor handler undervisning om noe langt mer enn formidling, nemlig om en fellesskaplig utforskning der resultatet blir økt erkjennelse — i mange tilfeller også for underviser. At enkelte undervisere er glimrende formidlere, rokker ikke ved dette. Like lite som vi kan sette likhetstegn mellom informasjon og kunnskap, kan vi gå ut fra at kunnskap kan overføres.

Debattant: Stress, konkurranse og disiplin -

Avhengig av et bestemt fag eller tema sin plass i en større sammenheng, hvilket faglig nivå vi befinner oss på, og hvilke andre aktiviteter studentene inviteres inn i, kan forelesningen fylle ulike funksjoner og gis ulik form. Dreier det seg om å presentere en oversikt over et bestemt tema eller fagfelt, er ikke studentaktivitet nødvendigvis avgjørende. Men vi trenger heller ikke 90 minutter. Bruker vi mer enn 30 minutter, blir presentasjonen sannsynligvis mindre oversiktlig. Er siktemålet å gi en første guidet tur inn i ukjent terreng, må vi slakke på tempo og gi rom for så vel aktivitet som refleksjon.

Opplever vi at studentene har problemer med å henge med på denne reisen, nytter det sjelden med mer «kateterundervisning». Veien til forståelse går gjennom aktiv utprøving, men da må det settes av tid. Andre ganger kan vi invitere studentene med på en inspirasjonsreise, der det viktigste målet er å stimulere studentenes lyst til å oppsøke litteraturen og lære mer. Heller ikke her trenger vi 90 minutter. Men vi trenger å tenke gjennom hvor en slik forelesning passer inn. Sliter studentene med å forstå noe der de er, vil de sjelden inspireres til å oppsøke ny litteratur og nye faglige utfordringer.

Debattant: Kjære lærer —

Det er mye som taler for at vi bør se oss om etter alternativer til den tradisjonelle forelesningen. Eller at vi åpner opp for en viss reformering av forelesningsformatet og tilpasser den det vi vet om læring.

Læring skjer i studentenes tid der de forbereder seg til undervisningen, eller der de i etterkant bearbeider det som er berørt i undervisningen. Studentene må ha tid til å reflektere, tid til å prøve sin egen forståelse, og til å sette seg grundigere inn i fagstoff. Legger vi beslag på for mye av studentenes tid, for eksempel ved å invitere dem til mange og lange forelesninger, har de mindre tid til å lære på egen hånd.

Dette innebærer at underviseren prioriterer ned å «dekke mest mulig’, noe som kan være smertefullt, men helt nødvendig. Et alternativ kan være å praktisere «omvendt undervisning» i forbindelse med teambasert læring (TBL). Her møter studentene forberedt til fellessamlinger, for eksempel ved å ha lest deler av pensum, eller ved å ha sett en (kort) forelesning eller film om det aktuelle tema som ligger på nettet. Fellessamlingene brukes til å konkretisere kunnskap gjennom arbeid med praktiske problemstillinger.

Erik Hanøy:

Et annet alternativ kan være å tilby (korte) forelesninger «på bestilling». Studentene får en viss kvote (antall timer), og kan be om å få en forelesning etter først å ha arbeidet med fagstoffet en tid, og når de føler behov for oppklaring eller oversikt.

Ønsker vi å endre undervisningsformene ved universitetet, må vi også gjøre noen administrative grep. Det blir feil å gi underviserne større uttelling for tradisjonelle forelesninger enn for mer arbeidskrevende alternativer. Velger vi å opprettholde praksisen med tradisjonelle forelesninger, tilpasser studentene seg også til en rolle som passive tilhørere, og lærer på den måten også noe om hva læring er. En erfaring som kan ha betydning for det som skjer i fremtidige situasjoner og relasjoner, for eksempel læring på arbeidsplassen.

Når undersøkelser viser at dagens studenter bruker mer tid på studiene enn for bare noen få år siden, er det positivt — såfremt det ikke betyr økt deltakelse på tradisjonelle forelesninger. Så er det viktig at vi følger opp endringer i undervisning og undervisningsformer med tilpassede vurderingsformer. Det må være et mål å sikre at det er samsvar mellom læringsutbytte, undervisning og vurdering.