Hva nå, Cuba?

Den cubanske revolusjonen splittet familier og generasjoner. Disse sårene er ikke grodd.

Publisert Publisert

MINNESMERKE: Et fotografi av avdøde Fidel Castro i Guanabacoa i Havanna, et av flere hundre minnesteder som er satt opp på Cuba for å markere hans bortgang. Castro døde 25. november, 90 år gammel. Foto: Natacha Pisarenko / AP

  • Hans Jacob Ohldieck
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

«Jeg er blitt erklært død så mange ganger at ingen vil tro det når jeg dør på ordentlig», sa en humrende Fidel Castro ved flere anledninger. Men da lillebror Raúl overbrakte dødsbudskapet 26. november, var det liten tvil: «Den cubanske revolusjonens comandante en jefe er død, og levningene vil bli kremert. ¡Hasta la victoria siempre! – Alltid til vi har seiret!»

Denne avsluttende hilsenen er emblematisk for den cubanske revolusjonen, og vandrer man rundt i Havannas gater i dag, vil man se den på slitte murvegger, avskallede «ruiner» som diverse kunstnere og forfattere har brukt som bilde på en revolusjonær drøm som tok slutt.

«På begynnelsen av 90-tallet var Havanna en død by», skriver forfatteren Antonio José Ponte. «Den ventet på flere bombardementer, selv om den aldri hadde blitt bombet. Dens gater var bekmørke. Berlinmurens fall var begynnelsen på denne natten. Eller bruddet med USA. Eller bortfallet av den sovjetiske oljen. Og her og der, opplyst i respekt for de besøkende utlendingene, strålte hotellene som skinnende akvarier i natten.»

Cuba er ute av krisen fra den gang, men Havannas fasader danner fortsatt en nedslitt og nostalgisk underside til det revolusjonære slagordet, som nå er uløselig knyttet til avskjeden. «¡Hasta la victoria siempre!» skrev Che Guevara i sitt berømte brev til Fidel Castro i 1965, da han formidlet sin beslutning om å reise ut for å spre revolusjonen til Afrika og Sør-Amerika, der han døde i 1967.

«¡Hasta la victoria siempre!», skrev Venezuelas president Hugo Chávez i sin siste tweet før han døde av kreft i 2013, han som – sammen med bolivianske Evo Morales – skulle komme til å reaktualisere Fidels posisjon i Latin-Amerika på begynnelsen av 2000-tallet.

«Tiden innhenter oss alle», sa Fidel selv til nasjonalforsamlingen i vår, og «nå blir jeg snart som alle andre», en sannhet med modifikasjoner. Da Raúl overleverte dødsbudskapet, var han flankert av tre portretter: Máximo Gómez, José Martí og Antonio Maceo, alle helter fra Cubas uavhengighetskrig mot Spania i 1895-1898.

Ved å vise frem nasjonens «familievegg» skapte man trygge rammer rundt farsfigurens bortfall, og samtidig antydet man at det er i dette selskapet Fidels eget portrett vil finne sin plass – blant nasjonens frigjøringshelter. Fidel var alltid først og fremst martiano, det var hos poeten og frihetsforkjemperen José Martí hans egen antiimperialisme skulle finne historisk forankring. «Jeg har levd i monsteret [USA] og kjenner dets innvoller», skrev Martí i essayet «Vårt Amerika» i 1891. Når det cubanske folket nå tar farvel med lederen sin på Revolusjonsplassen i Havanna, foran gigantstatuen av Martí, er den martianske ringen sluttet.

Les også

BT på lederplass: «Forhåpentlig symboliserer Obamas besøk på Cuba den endelige slutten på den kalde krigen»

APRIL 2016: Fidel Castro viste seg sjelden offentlig de siste årene. Her er han under kommunistpartiets partikongress 19. april i år. Foto: Ismael Francisco / AP

Og når ringen er sluttet, spinnes ettermælet og ettertanken, selv om Fidel allerede har hatt et anstrøk av antikvarisk aura helt siden han ble alvorlig syk i 2006, noe som gjør at opposisjonsbloggeren Yoani Sánchez kanskje har et poeng når hun beskriver havannesernes umiddelbare reaksjoner på hans bortgang: «Noen tar avskjed med sorg, andre med lettelse … flertallet gjør det med et snev av likegyldighet».

Mine egne tanker rettes mot diverse reiser til Cuba, og ikke bare til Havannas slitte fasader, men til el interior, innlandet, som for havanneserne refererer til alt utenom hovedstaden. Jeg tenker på besøket til Moncada-kasernen i nærheten av Santiago, som Fidel angrep i 1953, og som nå er barneskole; kulehullene som fortsatt er synlige på veggene, som for å banke inn Fidels svar på den hellige treenighet for ungkommunismens pionérer: trabajo, estudio, fusil – arbeid, studier og gevær.

Moncada-angrepet var imidlertid mislykket og de fleste av Fidels menn ble drept. Like fullt var det her revolusjonen startet, ifølge den offisielle retorikken. Datoen for hendelsen ga navn til Fidels gerilja – 26. juli-bevegelsen – og dens «program» ble fremført av advokat Castro selv under rettssaken som fulgte.

Konklusjonen er blitt berømt: «Døm meg, det har ingen betydning. Historien vil frikjenne meg.» Castro endte i fengsel på Isla de la Juventud, den gang Isla de Pinos, og etter president Batistas amnesti i 1955, dro han til Mexico for å forberede revolusjonen. I Mexico sluttet den argentinske legen Ernesto Guevara seg til Castros menn, og sammen steg de i land i Øst-Cuba i 1956. Batista visste imidlertid om planene, og bare et fåtall av de 82 revolusjonære nådde Sierra Maestra-fjellene, der gerilja-opprøret startet.

De siste dagene har jeg tenkt på reisene jeg selv har gjort til Øst-Cuba, til Holguín og området rundt Birán – der Fidel selv ble født inn i velstående kår i 1926 – og særlig på reisene til Santiago-, Guantánamo- og Granma-provinsene. Takknemligheten og trofastheten blant familier som ble løftet ut av den dype miseren som preget disse områdene, har brent seg fast i minnet; spredte bygder som tidlig på 60-tallet fikk besøk av alfabetiseringsbrigader, og som nå fikk mulighet til å ta del i både utdannelses- og helseprogrammer.

Jeg husker turen til la Comandancia de la Plata i Sierra Maestra, der Fidel og de andre geriljasoldatene hadde base frem til de avgjørende angrepene som sendte Batista på flukt fra sin egen nyttårsfest, natt til 1. januar 1959. Alle de store cubanske frigjøringsbevegelsene har startet øst i landet, og det er fortsatt der Fidels revolusjon har sin største folkelige forankring.

Les også

Tidligere livvakt avslører Castros hemmelige liv

REVOLUSJON: Dette bildet fra 7. januar 1959 viser Fidel Castro (til v.) i Colon, under seiermarsjen mot Havanna etter at president Batista var sendt på flukt. Foto: Harold Valentine / AP

«Hva vil skje med Cuba når Fidel dør?» er et spørsmål som er stilt jevnlig siden 90-tallet. Nå er øyeblikket kommet. Det umiddelbare svaret er selvsagt at el castrismo lever i beste velgående, og at Raúl fører videre sine reformer i cubansk tempo. Når forsiden til landets største avis Granma to dager etter Fidels død har overskriften «enhet som den beste hyllest», er det ikke desto mindre et symptom på ubehag omkring neste korsvei, når også den 85 år gamle Raúl faller fra.

Den cubanske revolusjonen var en radikal hendelse, og som sådan splittet den familier og generasjoner. Disse sårene er ikke grodd, og i dag presser de seg på i litteraturen, i filmen og i kunsten, som lenge har utforsket sosiale spenninger og tabuiserte temaer – rasisme, homofili etc. – der cubansk presse har konsentrert seg om statslederbesøk og sosialistiske triumfer. «Pressen bør være undersøkende» og ikke «hindre den frie flyt av ideer», skrev Martí.

Fidel lyttet aldri til dette, og hans egne direktiver fra 1961 har vært retningsgivende frem til i dag: «Innenfor revolusjonen, alt. Utenfor revolusjonen, ingenting.» Spørsmålet er: I hvilken form vil det fortrengte vende tilbake etter Castro-regimets slutt?

Publisert