«Du skal få behandling, bare ikke her»

Med dette refrenget stenges psykisk syke ute fra behandlingen de er blitt lovet.

Publisert Publisert

FRAVÆRENDE: Kommunens tilbud er bortimot ikke-eksisterende for voksne med milde og moderate psykiske lidelser, mener psykolog Sivert Straume.

**Myndighetenes løfte til** psykisk syke er sjenerøst: «Nøl ikke med å søke hjelp», heter det på helsenorge.no. «Får du hjelp tidlig, er sjansen større for at du blir bedre. Du vil først og fremst få tilbud om ulike former for samtaleterapi.» Løftet forutsetter så mye mer behandlingskapasitet enn det psykiske helsevernet har pr. i dag at systemet ikke engang forsøker å oppfylle det.

Behandlingsinstansene prioriterer de aller sykeste — de som står ytterst på kanten av stupet. Voksne med mildere og moderate tilstander kommer på eventueltlisten. Der blir de stående til tilstanden enten går over av seg selv eller forverrer seg.

De som tar myndighetene på ordet og søker hjelp tidlig, erfarer at fastlegen har lite annet å tilby enn medikamenter eller henvisning. Medikamenter er ofte feilbehandling, for det er psykologisk hjelp de skal ha. Henvisning til et distriktspsykiatrisk senter (DPS) i spesialisthelsetjenesten får ironisk nok til svar at behovene best blir ivaretatt hos fastlegen, som henviste nettopp fordi den ikke så seg i stand til å gi riktig behandling. Eller andre deler av helsetjenesten, legger avslagsbrevet til, akkurat som om det fantes andre deler i helsetjenesten som tok ansvar. Andre deler av helsetjenesten vil si kommunen og de såkalte avtalespesialistene.

Kommunens tilbud er bortimot ikke-eksisterende for voksne med milde og moderate psykiske lidelser. Norges nest største kommune, Bergen, har lite annet å vise til enn at rundt 80 personer i året får kurs i depresjonsmestring (tall fra 2011).

Les også

Stor etterspørsel etter rask psykisk helsehjelp

Avtalespesialistene er frittstående psykologer og psykiatere. Det forventes at disse skal behandle tilstander som er for milde for DPSene og for kompliserte for fastlegene. Men kapasiteten er så underdimensjonert at de fleste får avslag fra den spesialisten de henvises til, om de i det hele tatt får svar. En del fastleger har gitt opp og gir henvisningen til pasienten, som selv skal ringe rundt. Om man benytter seg av muligheten for å la henvisningen gå videre til pasientkoordinator, som skal lete etter en ledig spesialist, så får man et standardbrev om at man kan regne med behandling innen 12-18 måneder, men uten noen garanti.

Det oppstår en underlig situasjon, hvor alle instanser ser ut til å gjøre jobben sin og hjelper pasienten videre, samtidig som pasienten ikke på noe tidspunkt får behandling. Legen gjør sin vurdering og henviser til DPS. DPS gjør sin vurdering og sparker ballen tilbake til legen med råd om å finne et annet tilbud. Legen henviser til avtalespesialist, som videresender til pasientkoordinator, som gir pasienten løfte om behandling en gang i fremtiden. Og det hele gis et skinn av faglig forsvarlighet ved at pasienten i svarbrevet fra koordinator oppfordres til å ta kontakt med legen sin om tilstanden skulle bli verre.

Og tilstanden blir verre for en del. Panikkangst, tvangslidelse eller depresjon, som kunne vært behandlet med noen få konsultasjoner i starten, fører ut i sykmelding som fornyes og fornyes. Langvarig sykmelding ender gjerne med uførhet. Tiden det tar å få time hos fastlegen, henvisning vurdert og avslått av DPS og ny time hos fastlegen kan være nok.

Problemet bunner dels i uklart lovverk og dels i mangel på kunnskap om eller respekt for retningslinjer. Loven sier lite om hvordan spesialisthelsetjenesten og kommunen skal fordele ansvaret for voksne med milde og moderate psykiske lidelser mellom seg, og den gir ikke hjemmel for sanksjoner eller erstatningsansvar dersom de forsømmer denne pasientgruppen.

Langvarig sykmelding ender gjerne med uførhet.

På ett punkt er loven derimot klar: DPSene har ansvar for å gi behandling innen en bestemt frist til alle pasienter med såkalt «rett til nødvendig helsehjelp». Gjør de ikke det, kan pasienten med loven i hånd gå og kreve å få behandlingen omgående, om så DPSet må kjøpe behandling av private tilbydere. Alle pasienter som har en tilstrekkelig alvorlig tilstand, der det kan forventes et behandlingsresultat som står i forhold til kostnaden, skal tilkjennes slik rett, uten hensyn til DPSets kapasitet.

Det er utarbeidet en offisiell prioriteringsveileder med nokså klare hovedregler for hvilke tilstandsbilder som kvalifiserer til behandlingsrett. Men loven undergraves av bukken som passer havresekken. DPSene selv, som får svi dersom fristene overskrides, er instansen som skal vurdere om den enkelte pasient oppfyller kriteriene. Det er ingenting som hindrer dem i å avvike fra hovedreglene, for avgjørelsene blir sjelden satt kritisk søkelys på, og det vanker ikke sanksjoner for feilaktige avslag. Ingenting hindrer DPSene i å beskytte budsjettene sine ved å avvise pasienter som skulle fått tilkjent behandlingsrett, for så eventuelt å omgjøre avgjørelsen for de få som har krefter, mot og vett til å klage.

I psykisk helsevern har det utviklet seg en aksept for at lover er høye idealer, og løfter fjerne målsettinger. Fastleger har gitt opp å sørge for at pasienter med milde og moderate tilstander får riktig behandling, og skriver ut medikamenter i stedet. De har gitt opp å hevde rettigheter på vegne av pasientene og «forholder seg til virkeligheten». DPSer etterlever helseforetakenes krav om budsjettdisiplin og forsøker å «gjøre det beste ut av situasjonen». De prioriterer de mest alvorlig syke og ikke alle alvorlig syke, slik retningslinjene krever.

I dag bruker psykisk helsevern pasientene som buffer, som konsekvens av uklart lovverk og generell underkapasitet. Mennesker i krise må ta støyten for et system i krise. Systemet er preget av angst for ansvar og bruker unngåelsesstrategier for å slippe ubehaget. Som kjent bidrar unngåelse ofte til å opprettholde problemer.

Mennesker i krise må ta støyten for et system i krise.

Veien ut av uføret er lang. Første skritt er å erkjenne det når løftene brytes. Dette er særlig vanskelig for DPSene, fordi en slik erkjennelse er mer enn hjertesukk til politikerne. Den utløser et juridisk og økonomisk ansvar overfor pasientene.

Men nettopp det gir DPSene en unik mulighet til å endre systemet. Om de tilkjente «rett til nødvendig helsehjelp» til alle som skal ha det, ville budsjettene sprenges. Da ville det kime varselklokker langt oppover i systemet, som hørtes bedre enn pasienters tause rop og fagpersoners bekymrede mumling. Noe ville måtte skje, enten det ble klargjøring av ansvar og økning av kapasitet, innrømmelse av utilstrekkelighet og mer edruelige løfter til befolkningen, eller hoderulling i systemet inntil fortielse og budsjettdisiplin ble gjenopprettet.

Publisert