Falsk valgfrihet

Regjeringen fører familiene bak lyset. Deres sanne intensjoner er å spare penger, ved å uthule og fjerne fedrekvoten.

Publisert: Publisert:

TVUNGEN KONTANTSTØTTE: Dersom vi ikke får tildelt barnehageplass, som vi søkte om samme dag som barnet vårt fikk personnummer, vil jeg ha meg frabedt å bli ført opp i statistikken over økningen av dem som velger kontantstøtte - for kontantstøtte er ikke vårt valg, skriver kronikkforfatteren. Foto: PRIVAT

Vivian Skaten Nesse

Jeg fødte vårt første barn for to måned siden. Tema foreldrepermisjon og hvordan foreldrene fordeler permisjonen mellom seg, har i lengre tid vært en varm potet i politikken. Jeg har fulgt debatten som har versert med stor interesse, først fra et likestillingsperspektiv, og nå har interessen fått en ny og personlig dimensjon.

Jeg er glad og takknemlig for at jeg har valgt en mann og far til mitt barn, som ønsker å være sammen med barnet, investere og være uunnværlig for barnet vårt. Disse valgene er heldigvis reelle for hver familie, i motsetning til den nye såkalte valgfriheten innen familiepolitikken.

Legger til rette

Tidligere i sommer tok Dagens Næringsliv opp kulturen, eller ukulturen, som råder i deler av meglerbransjen, der normen er å ikke ta ut pappapermisjon. En kan riste på hodet, le og tenke at de er lite moderne, men det som virkelig er skremmende, er at regjeringen vår fører en politikk som legger til rette for og nører opp under denne type holdninger og valg.

Jeg er enig med Eirin Eikefjord i BT som poengterer at valgfrihet, som er regjeringens honnørord, er blitt et universalargument for håpløs politikk. Heldigvis gjennomskuer mange retorikken, og ser konsekvensene av regjeringens endringer innen familiepolitikken. NHO-leder Kristin Skogen Lund og Spekter-leder Anne-Kari Bratten gikk i Aftenposten ut og advarte mot disse endringene, og var tydelige på at regjeringen er på feil kurs i sin ensidige vektlegging av valgfrihet og fleksibilitet for den enkelte i familiepolitikken. De advarer i kraft av å være ledere for Norges største arbeidsgiverorganisasjoner. De viser til at likestilling hjemme gjør mor og far likeverdig på arbeidsmarkedet, og understreker viktigheten av kvinners deltakelse i arbeidslivet. Valgfrihet var et slagord i familiepolitikken på 70-tallet, frihet for kvinner til å velge arbeid utenfor hjemmet — også for mødre. De siste tiårene har mange familiepolitiske tiltak nettopp vært å legge til rette for dette målet. Dagens familiepolitikk synes ikke å ha samme hovedmål.

Les også

Frihet, likhet, bullshit

Ikke valgfrihet

Det tragiske er at regjeringens slagord «valgfrihet», langt ifra er reell valgfrihet. På grunn av menns høyere lønnsnivå, endringer i fedrekvoteordning og holdninger i arbeidslivet, er det ikke et reelt valg at far er hjemme. Dermed blir mor hjemme. Mange påpeker dette i debatten, og advarer mot å korte ned på fars andel av foreldrepermisjonen og mot likestillingsminister Solveig Hornes (Frp) forslag om å uthule hele ordningen med fedrekvote. Regjeringens svarer, gang på gang, er at de har tillit til at den enkelte familie vet hva som er best for dem, derfor må de få valgfriheten. Frihet høres fint ut, men ser vi på realitetene tar fedre i Danmark, hvor de ikke har fedrekvoter, ut vesentlig mindre permisjon enn i Norge og Sverige, hvor vi har lovpålagt fedrekvote. Det handler ikke kun om den enkelte familie, men om viktige strukturer og holdninger.

Familiepolitikken som føres nå, taper både kvinner og menn på. Uthuling av fedrekvoten kan føre til at menn opplever det som vanskeligere å fremme krav om foreldrepermisjon. Kvinner blir i større omfang hjemme i permisjonstiden, og etterpå, og kan risikere å falle bakpå karrieremessig. Den største taperen av politikken er barnet, som blir frarøvet kvalitetstid sammen med sin far. I en fersk doktorgrad fra Universitetet i Bergen, tar Kristin Berg Nordahl opp betydningen av tid og kvalitet i samhandlingen med far, for å forstå barns sosiale utvikling. Avhandlingens viktigste budskap er oppfordring til far om å tilbringe tid med barnet det første leveåret og ha egen fedrekvote av permisjonstiden. Barn som har vært lengre hjemme med far, viser mindre utagerende atferd som toåringer. Dette er argumenter for større fedrekvote — ikke mindre.

Regjeringens utopi

Regjeringens valgfrihet er nærmest utopisk - og de vet det. Mens begrepene tillit, fleksibilitet og den enkelte families valgfrihet går som hakk i platen, fremstår regjeringen dypt dobbeltmoralsk, når de i sitt statsbudsjett kynisk kalkulerer med at færre menn vil ta permisjon og at kvinner dermed vil ta lengre permisjon. Da kvinner tjener mindre i snitt, sparer staten på dette. Regjeringens sanne intensjoner er å spare penger på å uthule, eller som de ønsker, å fjerne fedrekvoten. Halvdan Sivertsens strofe fra Kjærlighetsvisa, «Når de fine ordan demmes bi motbydelig, og tankan bak e jævlig' dårlig gjemt», er en treffende beskrivelse på det som nå utspiller seg innen familiepolitikken, av retorikk og ending av realpolitikk.

Regjeringens sanne intensjoner er å spare penger på å uthule, eller som de ønsker, å fjerne fedrekvoten

Den samme retorikken, og etter min mening dobbeltmoral, går igjen i regjeringens prioriteringer når det gjelder barnehager. Målet om full barnehagedekning har vært en stor likestillingsseier, barnehageplass er en viktig forutsetning for at begge foreldre skal kunne være i lønnet arbeid. Regjeringen har besluttet å kutte i barnehagebudsjettet, kommunene vil dermed få problemer med å tilby alle barnehageplass. Høyre gikk til valg på dyrere barnehage og færre barn i barnehage, da de ønsker å prioritere kunnskap i skolen.

Enormt tilbakesteg

Regjeringen har økt kontantstøtten. En barnehageplass koster det offentlige tre ganger så mye som den nye kontantstøtten. At kontantstøtten gjøres mer attraktiv, er igjen prioriteringer som regjeringen sparer penger på, under banneret «den enkelte barnefamilies valgfrihet». Konsekvensen, færre og dyrere barnehageplasser, medfører at vi vil slite enda mer med å få barnehageplass til våre barn. Mange kan da tvinges til, og ikke velge, å bli hjemme og motta kontantstøtte i mangel på barnehageplass. Det de fleste da velger, er at mor blir hjemme, da far tjener bedre eller hans karriere er viktigere (?). Dette er nok et enormt tilbakesteg for likestillingen mellom kjønnene både i hjemmet og på arbeidsmarkedet.

Det som provoserer meg grenseløst, er at jeg ser for meg scenarioet der regjeringen selvgod går ut og stadfester at flere familier velger kontantstøtte når de nå er blitt gitt denne valgmuligheten. Dersom vi ikke får tildelt barnehageplass, som vi søkte om samme dag som barnet vårt fikk personnummer, vil jeg ha meg frabedt å bli ført opp i statistikken over økningen av dem som velger kontantstøtte - for kontantstøtte er ikke vårt valg!

Langt å gå

Regjeringen fastholder at alle tiltak er for å fremme familiens valgfrihet, mens i realiteten vil mange av oss blir mindre fri, da vi blir frarøvet handlingsrom med den borgerlige regjeringens prioriteringer.

Dersom alle får tildelt barnehageplass i bydelen vi har søkt, kan vi snakke om valgfrihet, da kan foreldre velge kontantstøtte. Den dagen vi har kommet dit at omsorgsansvar for barn er like naturlig for begge foreldre, og den holdningen også er integrert i arbeidslivet og i permisjonsordninger, kan vi snakke om likestilling, valgfrihet og en vellykket familiepolitikk.

Publisert: