Femti år med Playboy

Den andre verdenskrigen fostret Beat-generasjonen. Playboygründeren Hugh Hefner tilhører denne, skriver Fartein Horgar.

Publisert Publisert

Fartein Horgar er romanforfatter, kritiker og essayist. I år er han aktuell med boken Bare henfallen til nytelse, hvor han setter den pornografiske romankunsten inn i en kulturell og litteraturhistorisk ramme.

«Liv og drøm er blader i samme bok» sa den tyske filosofen Arthur Schopenhauer. Schopenhauer, som levde mellom 1788 og 1860, arvet Kants idé om at menneskets erfaringsverden er betinget av dets måte å oppfatte ting på, og ikke betinget av tingenes eget vesen. Han utviklet en tenkning preget av den dypeste pessimisme. Menneskets vilje, mente han, var drevet av begjær og behov, ulyst og lidelse, og om denne vilje stundevis nådde sitt mål, ble den belønnet med en forbigående tilstand av lyst, hvilket i Schopenhauers utlegning var å forstå som fravær av ulyst. Denne tilstand ville likevel snart avløses av kjedsomhet, som igjen ble etterfulgt av nytt begjær. Slik var menneskets vilje en slave som pendlet mellom ulyst og lede. Og livet var knapt til å leve med. Eneste trøst i jammerdalen var å finne i kontemplasjon over det estetiske.

Beklager dette knusktørre tilbakeblikk på filosofien, men det er nyttig for å forstå hvorfor Playboy ikke bare har solgt i millioner på originalspråket, men også fått lokalspråklige avleggere over hele verden. Det som mest radikalt skiller det nittende århundret fra alle tidligere århundrer, er oppfinnelsen av en ungdomsgenerasjon som nekter å bli voksen. Allerede etter den første verdenskrig definerte krigstrett ungdom seg bort fra foreldrenes samlebåndstilværelse, og kalte seg Den tapte generasjonen. Den andre verdenskrigen fostret Beat-generasjonen. Playboygründeren tilhører denne. Voksenlivets verden av falmende skjønnhet og nitriste forpliktelser var avslørt en gang for alle.

Mange menn, skjønte unge Hugh Hefner der han forlot sin sovende hustru for å legge ut på nattlige vandringer gjennom byen, levde i ekteskap like uromantiske som han selv. I hybelhusenes nattåpne vinduer kunne han se kvinner i relieff mot lyset, og han fantaserte om at det var ham de poserte for. Siden så mange andre hadde det som ham, måtte det være et marked for denne type fantasier, resonnerte han. Men det måtte gjøres lekkert. Det måtte gjøres legalt. Det måtte gjøres i farger. Rå pornografi var det nok av som det var. Hefner ønsket ikke å bli nok en aktør på svartebørsen. Han så for seg et segment bestående av like deler høyprofilerte handelsreisende, brakkesoldater, studenter, politikere og direktører. Kort sagt et tverrsnitt av den mannlige delen av befolkningen som aldri ville finne på å legge veien innom en snuskete bakgårdssjappe som når som helst kunne raides av sedelighetspoliti, men som like fullt var henfallen til nytelse.

Da han etter en av sine nattlige vandringer satte seg ved skrivebordet, og blikket falt på et bilde han hadde av en naken danserinne, skjønte han hvilken estetisk linje som best solgte hans idé. Danserinnen på bildet så rett i kamera. Rett på ham. Med utfordrende løftet hake, sensuell munn, sultent blikk. På en gang reservert og innbydende. Holdningen var preget av både seksuell erfaring og jomfruelighet. Med sin tvetydige fremtoning, denne kombinasjon av tilbakeholden ungpikeblyghet og selvbevisst kontroll over egen seksualitet, fremkalte danserinnen en umiddelbar reaksjon av begjær hos ham. Og siden han betraktet seg selv som inkarnasjonen av den moderne gjennomsnittsmannen, skjønte han at denne erotiske representasjonen i glass og ramme på skrivebordet hans var nøkkelen til kommersiell suksess. Hefner var ingen mann for det lille formatet, så til den aller første utgaven av Playboy i desember 1953, hyrte han ingen andre enn femtitallets playmate nummer en: Marilyn Monroe.

Opplaget var på 60.000. Under Hefners overoppsyn, og med hans fingerspissfølelse for gjennomsnittsmannens tenningspunkt, øket opplaget i løpet av de to neste årene til 400.000. Inntil Playboy hadde knapt en amerikaner sett et fargefoto av en naken kvinne. Langt mindre kjøpt det i en helt vanlig aviskiosk. I Hefners variant av Neverland, der han selv og alle andre menn var Peter Pan, og profesjonelle modeller fra øverste hylle vikarierte som alven Tingeling, inngikk naturligvis elementer som gjorde det mulig å holde magasinet unna puritanernes sensur, og som ga det et anstrøk av god, men ofte litt dekadent smak. Playboyintervjuet er blitt legendarisk. Her har en Bob Dylan helt i dekadansens ånd proklamert «likegladhet» som grunnen for at han la om fra folk til beat, og her har en Jimmy Carter med dalende oppslutning bannet, og dermed fornyet interessen for seg selv. En artist eller politiker som ikke er blitt portrettert i Playboy, kan betrakte seg selv som b-kjendis. Reklamen, som ville gitt utgiverne eventyrlige inntekter, selv uten en eneste kjøper til bladet, er nesten uten unntak for produkter som vanlige konsumenter bare unntaksvis har råd til.

Men akkurat som månedens playmate er en fantasi som gir hvile fra hverdagens kjedsomhet og befordrer et forbigående fravær av ulyst, er reklamebildene gjort av verdens beste fotografer, og i seg selv estetiske representasjoner. Reklamen for Jack Daniels får deg til å glemme at Dean Martin var alkoholiker, og reklamen for bilmerker du bare kan drømme om, fremstår som om miljøkrisen var en vits. Reklamens løgnaktighet oppsto naturligvis ikke med Playboy, men innenfor playboyuniverset føyer den seg til en estetikk som i seg selv er et frikvarter fra en virkelighet bestående av soldatbrakker, ensomme hotellværelser, og ekteskap som ikke innfrir forventningene til det fravær av ulyst og den uopphørlige estetiske kontemplasjon, som er blitt kjærlighetslivets ideal. Modellene, de uten unntak lytefrie kvinnene poserer med mer enn moderlige bryst og kjønn som er barbert tilbake til småpikestadiet. Ingenting ved deres kjønn kan assosieres til den skrekkblandede fryd ved eros, som fikk Jean-Paul Sartre til å sammenlikne vagina med en glupsk og farlig munn, og dekadansedikteren Joris-Karl Huysman til å kalle den et avskyelig kjøttsår. I motsetning til råere (og ofte ærligere) pornografi, er det lite ved de mykt belyste og vakkert anbrakte kjønnslepper som smiler mot oss fra Playboys glansete papir som ville fått kirkefader Augustin til å utbryte at mennesket fødes mellom urin og avføring, dersom han var blant oss i dag og fikk et nummer til gjennomsyn.

Og ingenting ved det aldeles nydelige tvillingparet Sarah og Deisy fra Brasil, som får æren av å posere over åtte sider pluss trippel utbrettside, med ballonger og konfetti og sprutende champagneflasker i femtiårs-jubileumsnummeret, er egnet til å føre tankene i retning av den kontroversielle og lite stuerene feministen Camille Paglias tese om at man om natten stiger ned i en drømmeverden der naturen hersker, der det ikke finnes noen lov, bare sex, grusomhet og metamorfose.

HUGH HEFNER var ingen mann for det lille formatet, så til den aller første utgaven av Playboy, i desember 1953, hyrte han ingen andre enn femtitallets playmate nummer en: Marilyn Monroe

Publisert