«Du kan jo ikke bli advokatfullmektig du som er enslig småbarnsmor»

Da bestemte jeg meg for å bevise at han tok feil.

Publisert:

GOD BALANSE: Jeg har hatt en fleksibilitet og støtte som har gjort at min arbeidssituasjon har vært preget av glede og motivasjon, ikke av stress, skriver advokat og partner Åshild Fløisand. Foto: Tor Høvik

Åshild Fløisand

**Mang en gang** har jeg nikket anerkjennende når Eikefjord i sine kommentarer har satt søkelys på viktige kvinnepolitiske saker.

Men i BT 23. oktober malte Eirin Eikefjord under overskriften [«Machocowboyene og kvinneproblemet»](http://www.bt.no/meninger/kommentar/eikefjord/Machocowboyene-og-kvinneproblemet-3465008.html) et lite flatterende bilde av livet som forretningsadvokat. Denne gang frykter jeg at hennes karikerte fremstilling bidrar til å ta motivasjonen fra flinke kvinner og menn med balanserte liv, som det moderne advokatmarkedet ønsker velkommen.

Jeg. Kvinnen. Feministen. Sosialdemokraten. Fagforeningskvinnen. Småbarnsmoren. Samfunnsborgeren. Mennesket. FAU-lederen. Forretningsadvokaten. Partneren.

Les også:

Les også

Dette tjener forsvarerne

Da jeg avsluttet mine jusstudier i 2006, var min drøm å bli professor. Den drømmen hadde jeg hatt lenge før jeg under studiet ble mor. Jeg møtte en gammel kjenning fra ungdomspolitikken til lunsj. Han gratulerte meg med gode resultater og uttalte: «Hva skal du gjøre nå da? Du kan jo ikke bli advokatfullmektig du som er enslig småbarnsmor». Det siste var ikke et spørsmål, men en konklusjon.

Jeg spurte meg selv om mitt karrierevalg ville bli forklart med at jeg ikke hadde noe annet alternativ? Jeg var ikke sikker på om det var han som hadde foreldede fordommer mot advokatbransjen, eller om virkeligheten var slik han beskrev, men jeg følte umiddelbart et behov for å bevise at det var feil.

Da jeg gikk ut fra lunsjen med min venn, hadde jeg allerede lagt den akademiske drømmen på hyllen, og startet veien mot min karriere som advokat.

Les også:

Les også

Fløyteblåserne

Jeg kjente ikke kulturen i byens forretningsjuridiske firmaer og spurte både advokater og medstudenter til råds. «Om jeg skal begynne som advokatfullmektig, hvilket firma bør jeg velge?». Ett firma gikk igjen i svarene. Det var et kontor med lange tradisjoner for bunnsolid juridisk håndverk kombinert med en kultur som gjorde det mulig for advokatene å leve balanserte liv. Hos dette firmaet søkte jeg jobb som advokatfullmektig. Hos dette firmaet er jeg i dag partner.

Har ferden min mot partnerskapet vært slik Eikefjord beskrev fredag? Som et uutholdelig maratonløp hvor jeg med blodsmak i munnen har løpt uten å vite verken hvor fort eller hvor langt det var krav om at jeg skulle løpe? Jeg kan med hånden på hjertet si at svaret er nei. Det er ikke slik en moderne kunnskapsbedrift drives. Det var full åpenhet om hvilke forventninger som gjaldt for ulike stillingsnivåer. Jeg fikk selv, basert på egne prioriteringer og min livssituasjon, definere målene jeg skulle styre mot.

I mine år som advokatfullmektig startet jeg hver dag med å levere i barnehagen, og jeg hentet selv hver ettermiddag. Når det var behov for det, la jeg inn ekstra timer på kvelder og helger. Jeg har syntes at det har vært spennende, interessant og givende. Jeg har hatt en fleksibilitet og støtte som har gjort at min arbeidssituasjon har vært preget av glede og motivasjon, ikke av blodsmak og stress.

Selv om jeg har jobbet mye, har det også vært rom for andre elementer i livet mitt. Jeg har gleden av å være mor. Jeg har vært FAU-leder i fem år. Jeg trener regelmessig og bruker gjerne helgene på tur i fjellet eller på ski. Noen ganger må fritidsinteressene vike til fordel for jobb utenom vanlig arbeidstid. Når det dukker opp behov hos kundene som krever ekstra innsats, jobber vi som et team, og noen ganger er det min ekstrainnsats som kreves. Slik engasjement og innsats betyr ikke at jobben er uforenlig med å ha et liv også utenfor jobb.

Les også:

Les også

Vi følger nøye med dere

Vi ønsker å tilrettelegge for at det skal være rom for både menn og kvinner til å leve med en god balanse mellom karriere og privatsfære. En slik balanse gjør oss til robuste og gode mennesker – og advokater. Med dagens teknologi er kravet til tilgjengelighet også enklere å tilfredsstille enn det var tidligere.

Da jeg startet som advokatfullmektig i 2006 var det bare én annen kvinnelig advokat på kontoret. Det var et uttalt mål å rekruttere kvinner, og kvinneandelen har økt raskt i samsvar med målsettingen.

Eikefjord peker på at kvinneandelen er lav i partnerskapene. Det stemmer, men det skjer en gradvis endring. Veksten i kvinneandelen må komme nedenfra. Det å være partner i et stort forretningsjuridisk firma er en ansvarsfull rolle. Man er leder, næringsdrivende, arbeidsgiver, ansvarlig for saker som omhandler store verdier. Det krever selvsagt forståelse for å drive forretning, men i første rekke krever det dyp juridisk kunnskap, markedsforståelse, metodisk kunnskap og modning som både kvinner og menn trenger tid for å opparbeid. Etter hvert som kvinnene utgjør en større del av advokatene, vil de også gradvis utgjøre en større andel av partnerne.

Les også:

Eikefjord fremstilte det også som at advokatfirmaenes rekruttering har et ensidig fokus på profitt. Det er en virkelighet jeg ikke kjenner meg igjen i. Partnere hos oss kan ha ulike prioriteringer, Noen – det gjelder både menn og kvinner – kan velge å bruke mesteparten av sin tid på jobb og tjene mye mer enn andre. Vårt fokus ved rekruttering av ansatte og partnere er at vi skal rekruttere de som gjør oss i stand til å betjene kundene på beste måte, der faglig tyngde er selve grunnpilaren. For at vi skal være en attraktiv arbeidsgiver for de dyktigste, har vi takhøyde for ulike livsfaser og prioriteringer. Kravet vi ikke fraviker, er at klienten alltid skal stå i fokus og at vi alle skal arbeide engasjert – hver dag.

Jeg var stolt og glad da jeg ble tatt opp som selskapets første kvinnelige partner i Bergen. Jeg tenkte tilbake på lunsjen i 2006. Jeg hadde lyktes. Jeg hadde bevist at fordommene var nettopp det – fordommer.

Publisert: