Håp som politisk drivkraft

KRONIKK: Det skjedde to ting i siste uke som ga meg et løft, som fikk meg til å rette ryggen, som virket intenst befriende på meg.

TRIUMF: Martin Luther Kings drømmer triumferte over alle forestillinger om at undertrykte mennesker alltid ville måtte bli «der nede». FOTO: Nobels Fredsenter

Barbara Gentikow

Det er minnet om Martin Luther Kings tale «I have a dream» for femti år siden, samt meldingene om en overraskende sterk motstand mot at vi, med USA i spissen, i full fart skal gå til krig mot et arabisk land en gang til. De to ting er meget forskjellige, men i begge tilfeller tok mennesker helt uventet til motmæle mot makter og forhold som alle trodde ikke lot seg rokke ved.

« I have a dream »

Den 28. august 1963 organiserte den amerikanske borgerrettsbevegelse en marsj til Abraham Lincoln Memorial i Washington DC, med krav om arbeid og borgerrettigheter for landets afroamerikanere. Marsjen samlet en kvart million mennesker. Høydepunktet i den lange, fredelige protestaksjonen var den unge presten Martin Luther Kings tale som i religiøse vendinger og med ledemotivet «I have a dream» manet frem en bedre verden med likeverd for alle mennesker.

Protester mot slaveri og rasisme og kravet om borgerrettigheter for alle, hadde da stått på i hundre år, stort sett uten suksess. Afroamerikanerne ble ikke bare behandlet som uverdige mennesker, de ble indoktrinert med «sannheten» at «negrenes» plass var lengst nede i den sosiale rangstigen og at endringer var umulige. De undertrykte måtte finne seg i sin skjebne og mange resignerte, dypt krenket og med følelsen av å være verdiløse.

Den 28. august 1963 var en befrielse uten like. Ikke bare fordi afroamerikanerne faktisk fikk borgerrettigheter og valgrett i løpet av de neste to år. Men også, og kanskje først og fremst, fordi de gjennom protestmarsjen oppnådde at urett endelig ble erstattet av rett, at demokrati endelig var mer enn et ord og at de vant selvrespekt og verdighet.

«Nødvendige kriger»

Den siste ukes begivenheter kunne formidle en lignende erfaring for mennesker som var ved å gi opp under trykket av en «sannhet»: At «krigen mot terror» var rettferdig krig og at våre kriger ikke er kriger men «humanitære intervensjoner». Og at man for øvrig bare kan løse konflikter med voldelige midler. Slik har vi hørt det siden terrorangrepet på Twin Towers og Pentagon 11. september 2001, bokstavelig talt hver eneste dag.

Under trykket av denne «sannheten» har vi måttet tolerere grov urett begått av våre nærmeste allierte: En okkupasjon og total ødeleggelse av et land (Irak) «legitimert» av falske beviser, grotesk tortur av krigsfanger, mange års fengsling av mistenkte uten rettssaker og dom (Guantanamo og Bagram). Og vi har vært med på å begå urett selv: Okkupasjonen av et av verdens fattigste land (Afghanistan) uten erklært legitimt mål og mening, og bombingen av Libya som brøt FN-mandatet og utviklet seg til en katastrofe for sivilbefolkningen som skulle beskyttes, men som siden har levd i et land i politisk anarki.

Det var nesten ikke til å holde ut: Vi «kjempet for demokrati og menneskerettighetene» – og satte dem selv ut av kraft gang på gang. Et aktuelt eksempel er USAs overvåkingspolitikk hvor vi har tolerert at ikke dem som praktiserte denne illegale virksomheten ble gjort ansvarlig og straffet, men dem som avslørte den.

Sviende nederlag

Begivenhetene begynte onsdag den 21.8. Da så vi rystende bilder på tv-skjermen: døde og sårede mennesker etter et påstått giftgassangrep i Syria. Talsmenn fra USA og Storbritannia utpekte Assad som den skyldige og oppfordret oss til umiddelbare militære reaksjoner. Vi ble informert om et angrepsdato. Alt så ut til å gå sin vante forferdelig skjeve gang.

Men det gjorde det ikke. Den 29. 8. led den britiske statsminister Cameron et sviende nederlag ved at Parlamentet fullstendig overraskende stemte ned forslaget om å gå til krig mot Syria. Nesten samtidig uttalte vår statsminister og utenriksminister, også de ivrige følgesvenner av USA ellers, forbehold – i hvert fall skulle våpeninspektørene avslutte sine undersøkelser først og FN måtte gi grønt lys for eventuelle sanksjoner.

Meningsmålinger i Europa og USA denne uken viste et overraskende klart flertall i befolkningen for ikke å gå til en ny krig. Det hele toppet seg med at president Obama den 31. 8. holdt fast ved at et militærangrep på Syria var nødvendig, men at han ville be Kongressen om fullmakt først.

Det betyr ikke mindre enn at angrepet på Syria som skulle gjennomføres nå, i stor hast igjen, så langt ikke har fått noen demokratisk legitimasjon. Krigsherrene stod plutselig ganske alene. En krigsmaskin som nesten gikk på autopilot i mange år, ble stanset. For en kort stund, kanskje bare en uke til, men det kan være nok til å sette i gang politiske løsninger.

Tro på alternativer

Uansett hva som kommer til å skje, fikk vi i disse dager vår selvrespekt og verdighet tilbake. Ved å si nei til at man ikke kan gjøre noe mot «krigen mot terror» og ved å uttrykke at man har mistet troen på våre «humanitære intervensjoner», har vi gjenfunnet tilliten til egne kritiske vurderinger og retten til å tro på alternativer.

Martin Luther Kings drømmer triumferte over alle forestillinger om at undertrykte mennesker alltid ville måtte bli «der nede». Og den aktuelle økende folkelig krigsskepsis og krigstretthet i store deler av den vestlige verden vekket håpet om at «krigen mot terror» ikke blir den evige krigen som president Obama har utropt.

Mot og styrke

Drømmer forandrer ikke nødvendigvis verden. Men for at verden kan forandres må vi ha drømmer, visjoner, utkast for hvordan en bedre verden ser ut. Håp endrer heller ikke noe med nødvendighet. Men uten håp skjer ingenting.

Vår tids største filosofiske og politiske utfordring kan være at vi mangler visjoner. Med dette har vi gitt opp troen på at en bedre fremtid er mulig. Konsekvensen er håpløshet, resignasjon, handlingslammelse, apati – det verste et menneske kan utsettes for.

Offentlig motmæle

Håpløshet og apati betyr også demokratiets endelikt. Apatien ble brutt i denne uken. Vi hørte offentlig motmæle mot krigshisserne og ble vitne til at de måtte inngå en våpenhvile. Det gir ny tillit til at vi har en stemme som blir hørt og en ny tro på at det kan nytte å delta.

Jeg hevder ikke at Kings drømmer er blitt oppfylt og at fred på jorden er like rundt hjørnet i dag. Men endringer er langt fra umulige. Følger vi rettsprinsipper har voldshandlingeringen legitimitet. Undertrykkelse har simpelthen ikke noe å gjøre i land som kaller seg for demokratier og militære intervensjoner kler ikke siviliserte samfunn.