Vi føler oss begge privilegerte som får jobbe med spennende og givende oppgaver. Samtidig ser vi gjennom vårt arbeid en del mennesker som lider unødig. Mange av asylsøkerne som kommer har reist fra uholdbare situasjoner, mange fra områder preget av krig, tortur eller frykt for forfølgelse. Ikke nok med det, mange har mistet flere av sine nærmeste før eller etter de har klart å flykte fra situasjonen de levde i.

På veien har mange av dem levd i flyktningleirer i lengre perioder i håp om at situasjonen de flyktet fra skulle ta slutt. Når situasjonene har trukket over lengre tid, har mange hatt håp om å kunne starte et nytt liv et annet sted sammen med sin nærmeste familie. For en del av flyktningene fra de mest uholdbare situasjonene gir FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) anbefaling om innvilgelse av asyl. Noen av disse har kurs mot Norge.

Lange og tunge dager

Når flyktningene og asylsøkerne ankommer Norge er det mange som vet lite om hva som møter dem. For mange er det naturligvis tungt nok å forlate stedet der man har sin tilknytning og sine røtter, hvor man kjenner kultur og tradisjoner, språk og utfordringer, og hvor mange har familie og slekt. Asylsøkerne blir videre møtt med en tilværelse der de blir plassert på et asylmottak, ofte langt fra tettere bebyggelse i sterile omgivelser. Med svært begrensete økonomiske ytelser er det for mange en utfordring å kunne reise mellom asylmottaket og nærmeste tettsted eller by. For mange oppleves dagene derfor lange og tunge.

I asylmottakene samles asylsøkere fra ulike kulturer og med ulike språk. For mange er det dermed ikke nødvendigvis mange som deler språk og kultur der de bor. Før asylsøkerne innvilges opphold (eller får avslag), er det sjelden tilbud om språkopplæring. I ventetiden har de heller ikke mulighet til å kunne ta lønnet arbeid, til tross for at en del av asylsøkerne har kompetanse med utdannings— og yrkesbakgrunn som det er behov for i Norge. Med innvilget asyl kunne mange vært raskt i arbeid. Livet på asylmottakene kan derfor by på store utfordringer i form av isolasjon og ensomhet, følelse av manglende tilknytning og trang til å kunne bidra til samfunnet med de ressursene de har - uten å ha mulighet til dette.

Sosialt fellesskap

Det er derfor ikke noen overraskelse at ventetiden på å få innvilget opphold føles lang for mange. Livet settes på vent - fra å kunne sette i gang med språkopplæring, arbeid og utdanning, og ta del i et sosialt fellesskap. Dessverre blir ventetiden på endelig vedtak på asylsøknaden på flere år for mange. Dette øker ikke bare smerte og lidelse hos dem som allerede har opplevd mye, det er også svært dårlig bruk av ressurser hos personer som i mange tilfeller har mye godt å tilføre samfunnet.

For mennesker som lever i denne ventetilværelsen - med frykt for utsendelse tilbake til situasjonen de har flyktet fra - er det kanskje ikke noen overraskelse at mange får store plager. For mange skaper det mentale stresset og frykten for utsendelsen både angst og depresjon som kommer på toppen av eventuelle traumatiske tidligere opplevelser, eller plagene setter seg som smerter i kroppen. Som helsearbeidere forsøker mange av oss å hjelpe, men den egentlige løsningen ligger dessverre i mange tilfeller i politikernes hender.

Årevis uten avklaring

Kronikkforfatterne har sett mange som har fått avslag til tross for at det har vært åpenbart at situasjonen de skulle sendes tilbake til var uholdbar. Andre har fått innvilget asyl, men blir ikke gjenforent med ektefelle og barn som i mange tilfeller fortsatt lever i flyktningleire under tilsvarende forhold de selv har flyktet fra. Det samme er også tilfelle for mange av barna som kommer alene til Norge og får lite hjelp til å kunne gjenforenes med sine foreldre. Noen får til slutt familiegjenforening, men mange venter i årevis uten avklaring, ofte i depresjon og angst for at familien deres skal rammes av mange av truslene de lever under.

For nyankomne asylsøkere er det ikke mye hjertevarme å få fra politisk hold.

Fra norsk regjeringshold har ofte norsk asylpolitikk vært omtalt med tilslørt retorikk som får Norge til å framstå som en barmhjertig samaritan. For nyankomne asylsøkere er det imidlertid ofte ikke mye hjertevarme å få fra politisk hold. Leser en mellom linjene på retorikken som brukes, virker det derimot som om mye av norsk asylpolitikk bygger på en beregning av estimater av tall - om hvordan antallet asylsøkere kan holdes lavest mulig. I stedet for at hvert menneske behandles som et individ med behov og rettigheter, opplever mange å bli behandlet som et tall i en lottotrekning.

Anstendighetens lavmål

Boken «Svartebok over norsk asylpolitikk» av Rune Berglund Steen viser nettopp dette - hvordan asylpolitikken er blitt brakt til et anstendighetens lavmål. Et av eksemplene på dette er for flere av asylsøkerne der FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) gir sterk anbefaling om at norske myndigheter skal innvilge asyl, der Norge trosser FNs anbefalinger og avslår søknaden. Returavtale med land som med påvist politisk forfølgelse er et annet grelt eksempel, samt saken om asylbarna, for å nevne noen eksempler.

Dessverre ser det om mulig enda svartere ut når den kommende regjeringen er i ferd med å innta makten. I den politiske plattformen deres varsles det at de vil «prioritere kvoteflyktninger med størst sjanse for vellykket integrering». Det er vanskelig å tolke dette annerledes enn at selv en del av kvoteflyktningene der FNs høykommissær for flyktninger har gitt sterk anbefaling om opphold vil bli avvist. Det er også vanskelig å se hvordan lukkete mottak for de som får avslag på søknad om opphold kan gjøres humant. Behandlingstiden til avgjørelse av søknadene varsles å skulle gå ned, som i utgangspunktet er positivt.

Flere justismord

Samtidig varsles det at muligheten for å «fremme omgjøringsbegjæringer» skal begrenses. Dette vil sannsynligvis gjøre at det er lite rom for å revurdere ny informasjon som tilkommer under prosessen og det vil kunne bidra til at det begås enda flere justismord - der mennesker som risikerer stor fare ved tilbakesending sendes ut fra landet etter et opphold i lukket asylmottak i Norge.

Slik asylpolitikken i Norge føres i dag virker det som om asylsøkere ses på hovedsakelig som en kostnad. Dersom vi derimot behandler våre nyankomne medmennesker bedre og bidrar til raskere integrering, vil mange kunne være med å bygge et bedre samfunn i Norge. Dette bør inkludere tidlig språkopplæring, muligheter for å gjøre arbeid innenfor kompetanse eller ta utdanning. Å føre en human asylpolitikk, kan derfor være en investering i både sosial og menneskelig kapital.