Mediene har lenge fortalt oss at en økende andel av dagens ungdommer har psykiske helseproblemer. Bemerkelsesverdig mange unge står da også selv frem, og lar oss ta del i angstfylte historier om sykt pressede hverdagsliv, grusom mobbing og ødelagte liv. Og vi kan ikke annet enn å tro dem: Forskningen tyder på at mange unge i Norge har nedsatt livsfunksjon på grunn av psykiske vansker, slik som depresjon, angst, stress, og ensomhet. En del av disse har symptomer som er så alvorlige at de har en diagnostiserbar psykisk lidelse.

Marit Uthus

Vi vet allerede en hel del om hvorfor ungdom sliter: Det handler om deres samtid, perfeksjonismens tid. Ungdommen lever under et enormt stress. De opplever skyhøye forventninger, de er bekymret for prestasjoner på ulike arenaer, for eget utseende, og for å bli stående utenfor fellesskapet med jevnaldrende.Det koster å skulle leve opp til å bli perfekt. Altfor mange unge må gi tapt på et tidlig stadium i livet.

Så langt kan det se ut til at ungdommene må klare seg som best de kan, på egenhånd. De gjør alt vi ber dem om, og mye mer enn det. De er fine og se på, og de utviser høye prestasjoner. De er stille og fredelige — og ja, de lar oss voksne være i fred. Ungdommen har aldri vært flinkere! Er det egentlig noe mer å mase om da?

Skolen maser i hvert fall ikke. Skolen er allerede fylt til randen den også, av forventninger til skolefagene. Politikerne vil så gjerne sole seg i PISA-glansen. Skolen har å levere varene, og «generasjon prestasjon» utgjør en gavepakke i så måte. Hvorfor i all verden skal skolen ta ansvar for ungdommens psykiske helse? Det må da være noen andres ansvar? Nei, skolen har verken mandat, tid eller særlig kompetanse til å berøre elevenes psykiske helsetilstand.

Barne— og ungdomspsykiatrien maser heller ikke. Der har de hendene fulle med dem som allerede har tapt i kampen om det perfekte. De som allerede har falt utenfor og utagerer, doper seg, skader seg selv, eller de som faller så dypt at de ønsker å ta sitt eget liv. Skolehelsetjenesten maser litt, og svelger unna som best de kan. Tar det som kommer, inntil døren må lukkes. Det gjør den fort, fordi ressursene er så begrenset, må vite.

Les også:

Hvem er igjen da? Foreldrene. For det er vel først og fremst deres ansvar? Ja, men de er så altfor slitne selv. Skal vi forvente at de har krefter, innsikt og kompetanse til å kunne ta grep?

Vi står tilbake med en hel generasjon prestasjon som ikke aner hvordan de skal takle seg selv når prestasjonene ikke innfris. Bare se på Caroline Berg Eriksen, eller «Fotballfrue». Som den perfekte representant for den perfekte tid, gjør en av Norges største bloggere det som må til, hun fotoshopper bilder av egen kropp — til det perfekte.

«Faen ta henne som ikke var perfekt likevel. Tenk å være så falsk!» Vi liker å tro at det vi ser er det perfekte, på ekte. Ja, så har vi alle sammen kanskje kommet dit da, at vi har sett oss blinde på det perfekte. Vi verken kan eller vil se det som befinner seg bak. Det kan virke sånn, for det er faktisk Caroline selv som må fortelle oss at fotoshoppingen «bunner i usikkerhet og sårhet i frykt for ikke å bli likt av alle».

Caroline Berg Eriksen står der sammen med tusener av andre unge, og tiden er så inderlig inne for at noen kan reflektere sammen med dem: Hvilket menneske er jeg og hvilket menneske ønsker jeg å fremstå som? Eller enda viktigere; hva gjør det med meg hvis avstanden blir for stor, mellom den jeg er og det glansbildet jeg gir uttrykk for å være? Svevende svada, sier du? Vel. Dette preger likevel hverdagen for flere unge enn vi liker å tenke på.

Les også:

Hva kan vi gjøre for å hjelpe unge, sårbare hjerter? En ting er sikkert, svaret ligger ikke først og fremst i å stoppe nettrollene. Selv om nettroll utviser en atferd som er uakseptabel, vil det være som å forsøke å stoppe et sosialt mediegodstog i fart. Vårt arbeid må starte et helt annet sted. Først og fremst må vi våge å snakke åpent med ungdom om tanker og følelser knyttet til selvfølelse og egenverdi. Hva er selvfølelse og hvordan påvirkes den? Vår erfaring med samtaler med ungdomsskoleelever, er at slike tema er fraværende i skolen.

Det finnes ingen arena hvor norske elever i fellesskap får anledning til å diskutere slike problemstillinger på en grundig måte. Hvis temaene tas opp i skolen, skjer dette mer eller mindre overflatisk i enkelte skolefag. Dette er forståelig all den tid lærere ikke er forpliktet til å systematisk undervise i temaet psykisk helse.

Situasjonen fremstår uholdbar, og tiden er for lengst inne for å innføre et nytt skolefag: Psykisk helse. I dette faget vil det være mulig å jobbe grunnleggende og systematisk over tid med tema som er viktige i barn og unges hverdagsliv. I dette faget kan elevene få hjelp til å bearbeide tanker og følelser som de sliter med, når de betrakter seg selv sammenlignet med andre jevnaldrende. Endelig kan elever få anledning til å diskutere hvordan de opplever et stadig økende press på egne prestasjoner og krav til å lykkes på ulike områder. Skolen er en unik arena for å styrke ungdommens psykiske helse, av den enkle grunn at skolen når absolutt alle og følger dem over tid.

Skolen er opplagt tjent med elever med en sunn psykisk helse. Forskningen bekrefter dette, ved å vise til at ungdom med en skakkjørt psykisk helse har liten motivasjon for læring. Vi kan fylle skolen med så mange fag som helst, og vi kan bli best i verden på å undervise, men med elever som ikke er mottakelige for å lære, er vi like langt. Sett i lys av Opplæringsloven, pålegges dessuten skolen å fremme elevenes psykiske helse.

Men skolen må forpliktes på mandatet. Psykisk helse må settes på timeplanen. Lærere må skoleres slik at de kan og tør å reflektere sammen med ungdommene om deres egenverdi. Og lærerne må få tilstrekkelig med tid til å hjelpe elevene å forstå utfordringene som de står i. Til å hjelpe dem å se at det er helt naturlig for mennesket å leve med store variasjoner i følelsesregisteret; at det faktisk er helt normalt for alle å kjenne på et register som kan spenne fra pur glede til dyp angst, til og med i løpet av en dag.

Uten lærere, eller andre voksne som kan og tør, står ungdommen alene igjen med det eneste alternativet de vet om, glansbildet, pur lykke, hele tiden. Helt til det rakner.

Ungdommene er fremtiden sies det. Hvis de varer, sier vi. Ungdommene har kanskje aldri vært så sårbare som nå. Psykisk helse for «generasjon prestasjon» er ingen quick fix. Det trengs grunnleggende systematisk arbeid over tid. Men å la være å satse på ungdommen, er som å bygge hus uten et solid fundament. På et tidspunkt ramler det sammen.