**Ingen av mine syv barn** har så langt gått i barnehage. Det mest naturlige for meg er å ta vare på barna mine selv. Jeg ønsker å være deres trygge havn, deres beste venn, og jeg tror at den tryggheten jeg kan skape for dem i denne tidlige og viktigste fasen i livet, er det ingen som kan gi dem på en bedre måte. Jeg elsker å være sammen med dem og gleder meg over å ha tid med dem. Vi har helt fra starten av gjort valg med det mål for øye at jeg skal være hjemme med barna. For meg er det det viktigste jeg kan gjøre. Og for meg trengs det ikke en lang liste med argumenter. Det holder mer enn nok å si at de er mine barn.

Jeg har opplevd motstand. Det er ikke så mange som sier det direkte til meg, men på bloggen min har jeg fått diverse kommentarer, også negative. Jeg har også følt stor motstand mot dette fra fremtredende politikere og ledere i næringslivet, og det er jo ikke overraskende. Det virker som om de bare er opptatt av BNP og likestilling i form av at alle må være like. De skjønner ikke hvor viktig det er å bruke all tiden med familien sin.

Alle som har vært hjemme med barn over flere år, vet hvor krevende det er, og hvor mange egenskaper og ferdigheter man får bruk for.

Gjennom bloggen har jeg hørt at fordi jeg ikke er i betalt arbeid, så bidrar jeg ikke til samfunnet. Jeg blir en taper fordi jeg blir minstepensjonist, jeg bruker ikke ressursene mine, jeg realiserer ikke meg selv, jeg snylter på samfunnet og jeg motarbeider likestillingen. Ikke noe av dette vil jeg tillate å gå innpå meg. Det kan ikke trekke meg ned. Jeg synes at å ta vare på og gi omsorg til sine egne barn er den beste måten å bidra til samfunnet på, og den beste måten å bruke mine ressurser på. Om jeg blir minstepensjonist, har ingen andre noe med. Og jeg realiserer min store drøm nettopp ved å være hjemme med barn, for det er min store drøm. Alle som har vært hjemme med barn over flere år, vet hvor krevende det er, og hvor mange egenskaper og ferdigheter man får bruk for. Det betyr ikke at man står på stedet hvil når det gjelder egenutvikling. Slik har jeg aldri tenkt fordi det rett og slett ikke er tilfelle.

Jeg snylter ikke på samfunnet. Jeg mottar mindre støtte enn alle som har barn i barnehage, som mottar mye støtte fra barnet starter i barnehage til det begynner på skolen. Riktig nok betaler jeg ikke skatt selv, men vår husstand til sammen betaler mye skatt da min mann jobber ganske mye. Det kan han gjøre nettopp fordi jeg tar meg av alt det andre. Vi har bare valgt en litt annen modell enn de fleste: Han bringer pengene inn, og jeg får dem til å dekke alle våre behov.

Det handler ofte om hvordan man prioriterer å bruke pengene sine, og ikke om hvor mye man har. Har du en ny bil eller en litt eldre bil? Har du nytt stort nyoppusset hus eller et litt eldre hus der du tar ting litt etter hvert? Må alle ha eget rom, eller kan noen dele? Dyre merkeklær eller vanlige klær? Det må være opp til hver og en hvor høyt forbruk de har. Vi har et lavt forbruk. Det er i seg selv bra for planeten og er noe flere burde tenke litt på istedenfor å kjøpe nytt hele tiden. Også får vi mer tid til familie.

Jeg motarbeider ikke likestillingen. Jeg anser meg selv for å være feminist i den forstand at jeg synes kvinner skal ha lik lønn som menn for samme arbeid. Kvinner skal selvsagt kunne ha lederstillinger, og skal ikke diskrimineres på noe vis fordi de er kvinner. Men de må også kunne velge å være hjemme med barna sine uten å bli hetset. Kvinner må få dyrke morsrollen på den måten de føler for det. Det har ikke noe med å motarbeide likestillingen å gjøre. Hvis en kvinne ikke kan velge å ta vare på barna sine selv uten å bli hetset, er det de som hetser som motarbeider likestillingen fordi de fratar kvinnen en rettighet.

Når det er sagt, så hender det at jeg blir tynget av den store motstanden. Det er som en enorm bølge som skyller over meg og vil fortelle meg at det jeg gjør er feil. Noen ganger krever det stort mot å våge å være hjemme med barna sine. Mange har henvendt seg til meg og sagt at de gjerne skulle gjort det samme, men at de ikke engang tør å si det til sine nærmeste. Noen sier også at de opplever et stort press om å begynne å jobbe igjen etter endt permisjon i form av utsagn som «Nå skal du vel komme deg ut i ordentlig jobb igjen», eller «Ja, nå er det ikke lenge igjen, det skal vel bli deilig».

Da jeg hadde helt små barn, den eldste ble født for 16 år siden, var det ikke så vanlig å få barnehageplass til ettåringer. Det var ikke så merkelig at jeg var hjemme, og jeg fikk derfor ikke så tydelig motstand. Motstanden har vokst seg sterkere og sterkere jo flere ettåringer det er i barnehagene. Nå er det så vanlig at noe annet er sosialt uakseptabelt. Veldig mange mødre synes faktisk det er best at ettåringen deres begynner i barnehage for å bli tatt vare på av utdannet barnehagepersonell fremfor av dem selv. Det at politikere og fremtredende ledere i næringslivet har klart å innprente det hos foreldre, synes jeg er et alvorlig overtramp og overgrep på tilliten foreldrene burde ha til seg selv og sine vurderinger om egen familie. Jeg har aldri vært i tvil om at vi som foreldre er best egnet til å ta vare på og gi omsorg til våre egne barn.

Vi som er mødre burde støtte hverandre i rollen som mor, istedenfor å henge oss opp i hva andre gjør. Mødre burde stole på seg selv og være tilfreds med sine egne valg. Det handler ikke bare om man har barn i barnehage eller ikke. Det kan også handle om du lager egen barnemat eller ikke, om barnet ditt bare har nye klær eller mye arvet tøy, om det har hull i ørene eller ikke, om de ammes lenge eller ikke, om de får morsmelkserstatning eller morsmelk, om de sover i foreldresengen eller ikke.

Jeg mener at enhver klarer å velge den beste måten å leve på for sin familie. Jeg erkjenner at ikke alle vil være hjemme med barn, men at de trenger å jobbe også. Jeg har ingen belegg for å si at de er dårlige mødre som ikke prioriterer barna sine. Det er slik de vil ha det, og jeg legger meg ikke opp i det. Så er det mange alenemødre som ikke har noe valg, og som er nødt til å jobbe. Jeg har enorm respekt for dem som jobber så hardt for å ta hånd om barna sine både fysisk og psykisk. Det er ingen grunn til at kvinner skal hakke på hverandre for de forskjellige valgene de tar. For det er stort sett kvinner som hakker på hverandre. Menn rakker sjelden ned på andre på grunn av valgene de har tatt.