Sykefravær handler ikke om folkehelse

Den norske folkehelsen, målt som sykdomsbyrde, er ikke bedre enn i land vi ofte sammenligner oss med.

Publisert:

PLAGET: Blant norske arbeidstakere er det vanligere å være plaget av muskel- og skjelettlidelser, psykiske lidelser og diabetes enn i andre land i Vest-Europa. Illustrasjonsfoto: Scanpix

  • Inger Haukenes
  • Jens Christoffer Skogen
  • Ann Kristin Knudsen

Har Norge et høyt sykefravær til tross for en god folkehelse? Intuitivt kan det se slik ut, men denne tilsynelatende paradoksale sammenhengen vakler når vi ser nærmere på påstanden om høyt sykefravær og tar høyde for den norske arbeidsdeltakelsen, lønnsbetingelsene og avtalen om et inkluderende arbeidsliv.

I rapporten «Mental helse og arbeid» (2013) uttaler Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) følgende: «Norge har definitivt det høyeste sykefraværet blant fulltidsansatte i hele OECD-området, med nær syv prosent av arbeidsstyrken sykmeldt til enhver tid. Det er nesten dobbelt så høyt sykefravær som i de andre nordiske landene.«

**Les også:

Les også

Hvorfor er noen pasienter uinteressante?

Uttalelsen har fått stor** gjennomslagskraft i debatter om den norske sykelønnsordningen. Innleggene i Aftenposten (2013) «OECD slakter den norske sykelønnsordningen» og Dagbladet (2015) «Lett å være borte» fremmer sine synspunkter med bakgrunn i påstanden om det høye norske sykefraværet.

Umiddelbart er det rimelig å tenke at «svensken, dansken og nordmannen» er ganske like når det gjelder helsetilstand, så hvorfor har nordmannen høyere sykefravær? Sammenligningen gir næring til ideen om en uoverensstemmelse mellom god folkehelse og høyt sykefravær. Men kan man kalle dette et paradoks?

**For at det skal være** et paradoks, må vi forutsette at sykefravær er et godt og presist mål på helse i befolkningen: «Hvis sykefravær er et mål på helse, og den norske folkehelsen er god, så skal Norge ha et lavt sykefravær».

Dernest må vi kunne si at det norske sykefraværet er høyt. Vi må med andre ord sammenligne oss med noen, og her kommer neste forutsetning inn: «Det norske sykefraværet kan sammenlignes med sykefraværet i de andre nordiske landene».

Dersom disse to forutsetningene er sanne, så blir konklusjonen at Norge har et veldig høyt og for høyt sykefravær. Men er disse forutsetningene entydig sanne?

La oss først sammenligne den norske folkehelsen med folkehelsen i Norden og Vest-Europa. Det beste grunnlaget for sammenligning på tvers av land finner vi i det verdensomspennende sykdomsbyrdeprosjektet, Global Burden of Disease (GBD). GBD beregner blant annet sykdomsbyrde for sykdommer som gir betydelig tap av helse og funksjon, men som ikke nødvendigvis øker risikoen for tidlig død.

Beregninger av sykdomsbyrde i 2010 viste at Norge ikke kommer bedre ut når det gjelder ikke-dødelige sykdommer, som muskel— og skjelettlidelser, vanlige psykiske lidelser og diabetes. I arbeidsfør alder (15 til 69 år) har Norge faktisk noe større sykdomsbyrde for disse sykdommene enn andre land i Norden og Vest-Europa. Beregningene av sykdomsbyrde gjøres uavhengig av om sykdommene gir sykefravær eller ikke, men vi ser at de sykdommene som gir høyest sykdomsbyrde i Norge, er de samme sykdommene som er viktige årsaker til sykefravær.

Så til spørsmålet om hvorvidt sykefraværet er et godt mål på helse i befolkningen. Sykefraværet handler ikke primært om folkehelsen, men om helse i relasjon til arbeidsoppgaver og alternative jobbmuligheter. Sykefravær utløses når forholdet mellom arbeidstakerens helse og arbeidsoppgavene på jobb ikke stemmer overens, og der arbeidsgiver ikke kan finne annet passende arbeid. I prinsippet betyr dette at den samme helsetilstanden kan utløse sykefravær hos én arbeidstaker, men ikke hos en annen.

For eksempel kan forskere ved universitetene stort sett være yrkesaktive selv med smertefulle og langvarige lidelser i muskel- og skjelettsystemet, på grunn av fleksibilitet i arbeidssituasjonen og mulighet for hjemmekontor. Dette er langt vanskeligere for bilmekanikeren eller sykepleieren fordi arbeidet krever tilstedeværelse på arbeidsplassen. Dermed er det rimelig at bilmekanikeren og sykepleieren har et høyere sykefravær enn akademikeren, uten at dette betyr at de har en dårligere helse. Det finnes et utall slike eksempler som kan illustrere hvorfor folkehelse og sykefraværsstatistikk ikke nødvendigvis samsvarer.

Den norske folkehelsen, målt som sykdomsbyrde, er ikke bedre enn land vi ofte sammenligner oss med, og folkehelsen avspeiles ikke nødvendigvis i nivået på sykefraværet. Men dette er ikke unikt for Norge og kan dermed ikke forklare hvorfor vi har et høyere sykefravær. Kan det være sammenligningen i seg selv som er problematisk - at den særnorske konteksten for sykefravær gjør det vanskelig å sammenligne?

Les også:

Les også

En god dytt bak

En forutsetning for sykefravær er at det finnes arbeid å være sykmeldt fra. Arbeidsledigheten i Norge er den laveste innen OECD. Sverige og Finland har rundt regnet dobbelt så høy ledighet som Norge og Danmark ca. halvannen gang mer (2015). Norge har også en høyere arbeidsdeltakelse blant yngre og eldre, og kvinner og menn. Vi har med andre ord en større variasjon i helse i den yrkesaktive befolkningen enn hva vi kan forvente å finne i land der mange står utenfor arbeidslivet.

Studier har funnet samvariasjon mellom arbeidsledighet og sykefravær, det vil si at høyere ledighet er relatert til lavere sykefravær og vise versa. Det er sannsynlig at personer med dårligere helsemessige forutsetninger for å være i arbeid fases ut av arbeidslivet og inn i arbeidsledighet når arbeidsmarkedet er stramt.

Andre mekanismer som virker på det norske sykefraværet er de gode lønnsbetingelsene, noe som gjør det dyrt å lønne arbeidstakere med redusert arbeidskapasitet. Ved sykefravær kan arbeidsgivers valg stå mellom å tilrettelegge arbeidet for en som yter 75 prosent, men mottar 100 prosent lønn, eller finne en vikar som yter 100 prosent med 100 prosent lønn. Hvis den sykemeldtes kompetanse ikke er unik og en vikar kan overta uten større problemer, så er det forståelig at sykmeldingene kan bli mange og lange.

Flere har pekt på at arbeidsdeltakelse er gunstig for helsen. Det skulle tilsi at den høye norske sysselsettingen bidrar til den norske folkehelsen. Samtidig vil «hele folket i arbeid» også gjøre at flere enkeltpersoner opplever konflikt mellom helse og arbeid, som igjen vil påvirke sykefraværet.

Hvorvidt sykefraværet i Norge er for høyt eller ei, er primært et politisk spørsmål. Men det offentlige ordskiftet kan dra nytte av å se det norske sykefraværet i sammenheng med høy sysselsetting, lav arbeidsledighet, høye lønninger og ønsket om et inkluderende arbeidsliv. Sammenligninger mellom folkehelse og sykefravær i Norge og «land vi liker å sammenligne oss med» er ikke alltid så gyldige som forutsetningene krever.

Publisert: