En overilt fredspris

Nobelkomiteens begrunnelse for å gi fredsprisen til Obama er tynn. Skulle man gi den til ham burde man ventet til Obamas ord blir omsatt til tydeligere resultater.

FREDSPRISVINNEREN: Hva er det med Obamas innsats som har vært ekstraordinært? spør artikkelforfatteren. På bildet sitter president Obama ved skrivebordet i Det hvite hus fredag 9., like før han skal gå ut og holde tale i forbindelse med tildeling av fredsprisen. Foto: Scanpix
  • Cmi
  • Forsker
  • Ingrid Samset
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over 13 år gammel

Holder det å ha gode hensikter for å få Nobels fredspris? Nei, sier Alfred Nobels testamente. Man skal ha virket for å oppnå resultater i fredelig retning. Barack Obama hadde virket som USAs president i under ni måneder da han ble tildelt verdens mest prestisjetunge pris.

Ingen president, ei heller av Obamas kaliber og av en global stormakt, kan forventes å oppnå konkrete resultater for fred i verden de første åtte-ni månedene i stillingen. Og Obama blir sittende i over tre år til, minst. Hvorfor har Nobelkomiteen hatt slikt hastverk med å gi ham fredsprisen?

Obamas talegaver Komiteen begrunner valget med å vise til Obamas «ekstraordinære innsats for å styrke internasjonalt diplomati og mellomfolkelig samarbeid». Men hva er det med Obamas innsats som har vært ekstraordinært?

Som professor Janne Haaland Matlary uttalte på P1 9. oktober opptrer Obama helt i tråd med tidligere demokrater som har overtatt etter lengre tids republikansk styre, når han nå i større grad kjører multilateralt.

Noe annet ville heller ikke vært i USAs interesse, gitt hvor langt president Bush gikk alene og de reaksjonene det skapte. Så Obama har begynt å bruke diplomatiet mer aktivt, men hva med dette er ekstraordinært? Det mest ekstraordinære er kanskje Obamas store talegaver. Men virkningene av Obamas taler kjenner vi ikke enda, Vi vet ikke i hvor stor grad vyene vil bli omsatt til handling.

Dialog og forhandlinger Noen handlinger har presidenten dog alt gjennomført. Skrinleggingen av rakettskjoldet i Europa, forsøkene på å få fart på diplomatiet i Midtøsten, Nord-Korea, Iran, Burma og i forhold til atomnedrustning, samt styrket samarbeid med andre stormakter kan vise seg å gi mer håndfaste resultater på sikt.

Man kan like fullt spørre hvor ekstraordinære disse grepene er i sammenligning med Obamas mange forgjengere. Men mer foruroligende er hva Nobelkomiteen overser når den vektlegger at Obama foretrekker dialog og forhandlinger «for å løse selv de vanskeligste internasjonale konflikter».

Forsvar før diplomati Da USAs utenriksminister Hillary Clinton presenterte den nye utenrikspolitikken for Kongressen i april i år sa hun at den er bygget på 3 d'er: defence, diplomacy, and development – forsvar, diplomati og utvikling. Forsvar av landet kommer altså før diplomatiet.

Selvsagt, vil noen si, men like fullt verdt å merke seg i denne sammenhengen hvor man kan få inntrykk av at diplomatene har tatt over helt. Dessuten stemmer det ikke alltid at diplomati nå er det foretrukne virkemidlet slik Nobelkomiteen hevder. I Afghanistan og Pakistan står Obama også for helt andre metoder.

Obamas kriger Vi snakker om krig, og som Peter W. Singer ved Brookings-instituttet i Washington belyser i sin nye bok Wired for War bruker USA i økende grad førerløse droner i krigføringen. Disse ubemannede flyene presisjonsbomber fiendens område uten at amerikanske liv trenger å gå tapt.

Den som «går til krig» på amerikansk side er nå gjerne en familiefar som går til jobb et sted i USA om morgenen, styrer noen knapper foran en serie skjermer i noen timer, og går hjem for å hjelpe barna med leksene om kvelden.

Denne krigsteknologiske utviklingen reiser store etiske spørsmål som man knapt har begynt å diskutere. Årets fredspris går altså til lederen for landet som står i bresjen for denne utviklingen; en leder som også har valgt å bruke den nye teknologien i kriger han i dag har ansvaret for.

Obamas arv Obama arvet riktignok krigene i Afghanistan og Irak fra sin forgjenger. I Irak prøver han å få USA ut så raskt som mulig, selv om det drar ut. Men i Afghanistan har presidentens politikk så langt innebåret opptrapping og store sivile tap.

I tillegg har USA nylig gjennomført militære aksjoner i Somalia, slik vi også så under president Bush. Dette er nettopp «de vanskeligste internasjonale konflikter» som Nobelkomiteen altså sier at Obama-administrasjonen foretrekker å bruke dialog og forhandlinger for å løse.

Glemte «demokrati» Komiteens begrunner også tildelingen med at «demokrati og menneskerettigheter skal styrkes» under Obama.

Når det gjelder menneskerettigheter er det god grunn til å spørre i hvor stor grad de er i ferd med å styrkes under den nye administrasjonen, gitt alle spørsmålene tilknyttet Guantánamo Bay, USAs fortsatte krigføring, og konsekvensene av finanskrisen for økonomiske og sosiale rettigheter til skarer av amerikanerne. Og demokrati var faktisk et langt mer sentralt utenrikspolitisk mål for Obamas forgjenger.

Da Hillary Clinton presenterte de tre D'ene i USAs nye utenrikspolitikk var tonen en ganske annen. Det ble fort bemerket at det var en D som manglet. Demokrati ble tilføyd siden, men fremtredende er målet ikke.

Det som skinner gjennom Nobelkomiteens begrunnelse er at den gir Obama fredsprisen ikke først og fremst for det han har gjort, men for det komiteen ønsker og håper han skal gjøre.

Komiteens leder Thorbjørn Jagland har eksplisitt vektlagt den oppdragende funksjonen utdelingen skal ha. Ironien her er at prisen antakelig vil gi Obama mer trøbbel på hjemmebane, og det er der han må få gjennomslag om han skal klare å realisere sine intensjoner på bortebane.

Skapsosialisten Obama Hjemme får hans motstandere nå mer næring til beskyldningene om at Obama er en kjendis og en skapsosialist som egentlig bare er likt av venstrevridde europeere og knapt kan kalles en ekte amerikaner. Ja enda verre – eller bedre, sett fra den amerikanske høyresiden: prisen har fått folk verden over til å spørre seg «hva har han egentlig gjort?», uten å komme på noe særlig.

En kritikk jeg ser som urettferdig gitt den korte tiden Obama har sittet ved makten og de store oppgavene han har foran seg, men som nå blir et inntrykk presidenten må kjempe enda hardere for å bli kvitt. Prisen risikerer slik å bli en klamp om foten på Obama snarere enn en støtte.

Det hadde vært langt mer konstruktivt om man i tråd med Nobels testamente hadde gitt fredsprisen til noen som hadde virket klarere og i lengre tid i fredens hensikt.

Var det overilt å gi fredsprisen til Barack Obama? Si din mening:

Publisert:

Les mer om dette temaet