Fristelsens Øy

Utroskap er ikke noe som man bør oppfordre personer til under noen omstendigheter, og det er ille at slike serier vurderes å bli vist, skriver Jon Fauskanger Bjåstad psykologistudent, Bond University, Australia.

Publisert: Publisert:

AV JON FAUSKANGER BJÅSTAD

Big Brother er over og TVNorge har blod på tann. De vil sette opp en serie som kalles «Temptation Island» der eksisterende kjærestepar blir satt til å bo på hver sin side av en sydhavsøy. På denne øyen skal de fristes til utroskap av en gruppe mennesker som er rekruttert av tv-selskapet til dette formålet. Administrerende direktør Pål Trælvik i TVNorge har fått sparken, og grunnen til dette er av flere trodd å være at han nekter å sette opp «Temptation Island».

Det virker som om TVNorge er en familie med mange brødre. Lasse Hallberg, Arve Juritzen og Pål Trælvik har alle vært aktive i Big Brother, men det er ingen av dem som er «storebror». Storebror er styret i TVNorge som nå har bestemt seg for at de vil tjene mer penger på bekostning av etiske hensyn. De vil dra realitets-tv et skritt lenger ved å eksperimentere med etablerte parforhold. Storebror er blitt kåt og glemmer at vi lillebrødre bør ha ham som et positivt forbilde.

Jeg bor i Australia, og her er «Temptation Island» allerede blitt sendt. Måten denne serien var lagt opp på skremte meg. Programlederen viste deltakerne filmklipp av aktiviteter deres kjæreste hadde gjort med noen av det motsatte kjønn, og noen av disse klippene var tatt ut av kontekst for å fremprovosere sjalusi og til tider raseri hos partneren som fikk se klippet. I tillegg til å være omringet av attraktive «fristere» av det motsatte kjønn, blir også tvil sådd gjennom slike manipulative klipp, og dette sjokkerte meg.

Jeg driver selv med forskning og vet hvor viktig det er å ta stilling til etikk når man eksperimenterer. I henhold til teknologiske fremskritt sies det ofte at man må ta to skritt frem i etikk når man tar ett skritt frem i teknologi. Det er min mening at parallellen kan trekkes til utviklingen i realitets-tv. Disse seriene er å regne som eksperimenter med mennesker og i tillegg er de overført til tusenvis av mennesker, noe som ikke gjør den etiske problemstillingen noe lettere.

Det kan ikke være lett for deltaker i Big Brother å venne seg til livet på utsiden av huset med det første. Sosial angst og paranoide tanker er en risiko for enhver som har vært sperret inne over lengre tid. Er disse risikoene verd å ta? I forskning veies ofte etiske faktorer opp mot verdien av eksperimentet. I Big Brother er verdien målt i økonomisk gevinst for TVNorge, og deltakerne får en kjendisstatus. Det finnes mange måter å få kjendisstatus på i Norge. Å gi en klem til Bill Clinton er jo et eksempel, og jeg er sikker på at Anne Monas eks-forlovede Aril Jonassen heller hadde foretrukket at hun gjorde dette fremfor det som nå har skjedd.

Fjernsynet er dagens husgud. Vi setter oss foran den og blir paralysert av bildene som fester seg på hornhinnen vår. Apatiske kan vi forholde oss til det som skjer i noen timer og forhåpentligvis glemme alle våre egne problemer. Det var ikke alltid slik. Før i tiden var det Bibelen og andre bøker som samlet familien i stuen. Fantasien ble stimulert gjennom fortellinger som ga alle et forskjellig bilde av hva som skjedde. Kjedelig? Kanskje, men det stimulerte i alle fall en fantasi som ikke er å oppdrive på samme nivå gjennom dagens tv-serier. Spesielt ikke disse såkalte realitetsseriene.

Et av problemene med realitetsseriene er signalene de sender ut til barn og ungdom. Første del av Big Brother ble ifølge VG sett av 44.000 barn mellom 3–11 år. Hvis foreldre skal forklare barna hvorfor de på Big Brother har sex og er så fulle, så nytter det ikke komme med standardfrasen: «Det er bare tv, ikke virkelighet.» Barn er ikke dumme, og den fiktive unnskyldningen kveles av realitetens alibi.

I dag ser vi på «Friends» og ler synkronisert med simulert latter som er redigert oppå opptaket. Det er så mye lettere å le når andre ler. Men dette er ikke nok for dagens tv-tittere. Vi må ha realitets-tv. Vi må se om Rodney virkelig er forelsket i sin Anne Mona. Vi må bure inne en gjeng med mennesker i et hus for å få underholdning. Etikken begraves og «personvern» reduseres til et fremmedord.

«Ja, men de har valgt det selv,» sier noen. Argumentet er godt, men burde de få mulighet til å velge? Bør media få lov til å bure folk inne på denne måten? Frihetsinnskrenkelse har tradisjonelt sett vært politiets og påtalemyndighetens ansvar, og jeg synes det burde forbli slik. Hva med de parene som velger å være med på «Temptation Island»? Bør media få myndighet til å leke med eksisterende parforhold med bruk av fristelser og manipulasjon? Kanskje styret i TVNorge kunne prøvd det selv gjennom en pilotserie der de tok med sin egen partner til øya. Dette kunne kanskje satt ting i perspektiv, for etikken blir uklar i nærhet av penger, og husguden må som sagt finansieres.

Psykiateren og forfatteren Finn Skårderud har skrevet at kroppens mest erogene sone er øynene. Jeg synes dette er brilliant skrevet, og jeg er ikke tvil om at det stemmer. Vi mottar så mange signaler fra media at påvirkningskraften den har på oss, medfører et ansvar også hos media. Jeg er derfor glad at Pål Trælvik står frem og kritiserer programmet «Temptation Island». Utroskap er ikke noe som man bør oppfordre personer til under noen omstendigheter, og det er ille at slike serier vurderes å bli vist. Til sammenligning blir ironisk nok Ricky Lake og Jerry Springer til dels moralske.

Det er ikke tvil om at denne serien kommer til å tiltrekke mange seere hvis den blir vist. Problemet med den erogene sonen er at man blir fristet til å bruke den, og det er ikke alltid lett å lukke øynene. Jeg håper bare at TVNorge tar tid til å overveie sin beslutning, for det er ikke alltid Storebror har rett.

Publisert: