Jeg holdt ut i to år

KRONIKK: 80-tallet var en katastrofeperiode for barnevernet. Janne-saken kommer derfor dessverre ikke som en overraskelse.

OMSORGSSVIKT: BT har de siste dagene fortalt historiene til Janne Mai Lothe. Rune Sævig

Gunnar Wiederstrøm

Bergens Tidende har i en veldokumentert artikkelserie fortalt om den gruoppvekkende oppveksten til to barn i Loddefjord.

Les også

- Det vil komme flere Janne-saker

Dokumentasjonen av omsorgssvikt er overveldende, men kommer dessverre ikke overraskende på dem som jobbet i barnevernet i Bergen på 80-tallet. Dette var på mange måter en katastrofeperiode for barnevernet. Antall barnevernssaker vokste år for år utover på 70— og begynnelsen av 80-tallet. Samtidig sto veksten i antall ansatte i barnevernet mer eller mindre stille.

Opphoping i Loddefjord

Loddefjord bydel, der søskenparet som omtales i artikkelserien til BT vokste opp, mottok svært mange barnevernsfamilier tilflyttende fra alle andre bydeler. I Loddefjord var prisen på leiligheter så lav at de kommunale lånerammene som gjaldt for kjøp av boliger til såkalte vanskeligstilte, akkurat strakk til.

Så stor ble «eksporten» av disse familiene at sosialsjefen i Bergen ble nødt til å innføre en ordning der sosialkontoret i Loddefjord slapp å ta ansvaret for barnevernssakene. Familiene flyttet, men mappene ble igjen på det sosialkontoret de opprinnelig hadde hørt inn under.

Men før det kom så langt, hadde Loddefjord opplevd den største opphopingen av barnevernssaker noen bydel i Bergen hadde opplevd, og selv om eksportforbudet av klientmapper ble håndhevd noen år i Bergen, var dette forbudet ikke til hinder for at nabokommuner kunne eksportere sine problemer til Bergen og Loddefjord. Det måtte gå galt.

Tunge tak

Jeg jobbet som sosialkurator på Danmarks plass distriktssosialkontor fra 1984 til 1986, et av de mer krevende kontorene i Bergen med svært mange tunge barnevernssaker, mye tung rusproblematikk og et høyt antall arbeidsledige ungdommer på ulike former for tiltak. Sosialkuratorene på distriktssosialkontorene hadde både ansvar for barnevern og sosial omsorg.

Rusproblemer

Selv hadde jeg innenfor de datoene jeg dekket, ansvar for et titall familier med til dels tunge barnevernsproblemer.

Les også

Folk må få vite, tenkte Jannes venninne. For det må aldri skje igjen.

Les også

Kristin forstår ingenting. Et sykehjem? Hvorfor er Janne der? Hun er jo bare 27 år.

Her var familier med små barn og store rusproblemer, ungdommer på drift og et par gravide kvinner der vi skulle vurdere om vi skulle ta fra dem barnet når det ble født, fordi de var vurdert å ikke kunne ha omsorg for den nyfødte.

Men det stoppet ikke der. Nærmere 150 mer eller mindre aktive klienter sto på listen min. Det handlet om alvorlig psykiatri, tung rus, permanent arbeidsledighet, store økonomiske problemer og mange minstepensjonister som trengte hjelp til alt fra trøblete naboer til økonomisk hjelp til å dekke husleie og strøm. For ikke å glemme unge menn og kvinner som var arbeidsledige, ruset seg i større eller mindre grad og trengte oppfølging for å få struktur på livet sitt. Og bare så det er sagt, jeg sto på ingen måte alene om ha mye å gjøre.

Meldte fra

Verken jeg eller mine mange kolleger hadde mulighet til å rekke over alt. Etter hvert utviklet man mange mekanismer for å unngå å la problemene vokse en over hodet. Man overså nok ikke bekymringsmeldinger fra skole, helsestasjon og barnehage, men man lærte seg til ikke å gå i dybden i saker der det kunne skjule seg alvorlige problemer, fordi det ikke var tid til å gjøre noe med det.

Fra begynnelsen av 80-tallet ble fagforbundet jeg var medlem av, Norsk Sosionomforbund, stadig flinkere til å melde fra om det store gapet mellom de arbeidsoppgavene man var satt til å dekke og de ressursene man var stilt til rådighet.

Det skjedde en viss oppbemanning på begynnelsen av 80-tallet uten at denne var i nærheten av å være tilstrekkelig. Som tillitsvalgt var jeg aktivt med å fronte dette sammen med andre gode kolleger. Jeg husket spesielt godt de store oppslagene i NRK om de 1000 barnevernssakene som hadde havnet i køen i Bergen og ikke ble gjort noe med.

Fikk kjeft

Slike oppslag ble ikke alltid like godt mottatt av politikere og administrativ ledelse i kommunen. Jeg var selv i debatt med toppledelsen i kommunen som søkte å redusere køproblemene, og som tillitsvalgt ble jeg ved to anledninger kalt inn på teppet til ledelsen for å høre kolleger få «kjeft» for at de hadde gått ut i mediene. Men kommunen under ledelse av daværende kommunaldirektør Kåre Rommetveit, fikk satt i gang en viktig reform. Barnevernet ble skilt ut som eget ansvarsområde med spesialmedarbeidere, og det kom atskillig flere stillinger.

Da Matz Sandman ble barneminister, ble de statlige bevilgningene til barnevernet løftet opp på et helt annet nivå, noe som styrket det kommunale barnevernet og barnevernet i Bergen ytterligere, men da var jeg for lengst ute av bransjen.

Hvordan gå frem?

Hvordan argumenterte vi for økte bevilgninger til barnevern og sosial omsorg? Vi tegnet blant annet bilde av de langsiktige konsekvensene av at barnevernet ikke grep inn. Vi fortalte om konsekvensene av langvarig alvorlig omsorgssvikt, vi fortalte om mulige seksuelle overgrep og derpå følgende skoleproblemer, psykiatrisk sykdom og rusing. Og vi fortalte om problemer som gikk i arv fra generasjon til generasjon.

Les også

- Jeg har hatt mye dårlig samvittighet

Les også

Barna Bergen lot falle

Den sosialarbeider, sosialsjef, toppbyråkrat i kommunalavdeling for helse og sosiale tjenester eller sosialpolitiker i Bergen som ikke var godt kjent med de problemene barnevernet sto overfor på 80-tallet, må ha vært sjeldent tungnem. Derfor bør heller ikke historien til Janne og Ronny komme som noen overraskelse, det måtte være omfanget av de mange, alvorlige bekymringsmeldingene som ikke førte til omsorgsovertakelse.

Vi sviktet

Så kan man, som BTs journalister forsøker å gjøre i intervjuet med byrådslederen, stille spørsmål om det er snakk om grov tjenesteforsømmelse fra sosialarbeidernes side. Sett utenfra kan det virke slik, men jeg tror ikke det finnes en sosialarbeider på de mest belastede sosialkontorene i Bergen på 80-tallet som ikke opptil flere ganger opplevde å måtte legge til side alvorlige varsler om mulig omsorgssvikt fordi det rett og slett ikke var kapasitet til å ta seg av alle henvendelsene.

Slik sett sviktet vi alle. Men mange kjempet også for bedre ressurstilgang, bedre systemer for å fange opp de mange meldingene og bedre hjelpetilbud til de mange som kom under barnevernets ansvar.

Utilstrekkelig

Selv holdt jeg ut i to år. Alvorlige søvnproblemer på grunn av de mange sakene jeg ikke fikk jobbet godt nok med, førte til at jeg sa opp og flyttet over til utekontakten. På min aller siste arbeidsdag var jeg sammen med politiet på leting etter en mor som nylig hadde født, og der omsorgen for barnet var tatt fra henne ved fødselen. Mor hadde klart å få med seg barnet fra KK og var på rømmen. Hvordan det gikk, vet jeg ikke.

I ettertid har jeg tenkt mange ganger på «mine» klienter. To av dem vet jeg døde av overdose, andre jeg har truffet igjen har det tilsynelatende gått bra med uten at min altfor utilstrekkelige innsats skal ha noe av æren for det.

Les den rystende historien: